Jeg som gruet meg sikkelig til å føde, sitter igjen med en utrolig fin opplevelse. Vil kalle dette en drømmefødsel.

Sist oppdatert: 11. januar 2013

På mensterminen, 26. november 2012, begynte riene så smått i 5:30-tiden på morgenen. De var ikke så vonde at jeg måtte puste meg gjennom dem, så jeg la meg til å sove igjen.

Dagen gikk og etter hvert begynte det å komme brun-rosa utflod med slim. Senere samme dag var vi på svangerskapskontroll, og jeg forklarte at jeg hadde vondt, men han kunne ikke si om det var rier eller ikke. Han kunne heller ikke si noe om hva utfloden betød.

Smertene fortsatte gjennom hele dagen, men var ikke regelmessige. De kom med alt fra fem til 13 minutter i mellom, og varte i mellom 50 og 60 sekunder.

Les også: Hvordan starter fødselen?

Ringer sykehuset
I 22-tiden på kvelden ringte jeg til Akershus universitetssykehus for å høre hvordan jeg skulle forholde meg til smertene jeg hadde. Jeg fikk bare beskjed om at det helt sikkert var kynnere. Hvis det tok seg opp igjen, og det kom to rier på 10 minutter over en periode på minst en time skulle jeg ringe inn igjen.

Jeg gikk og la meg i håp om å få sove, men smertene var der hele tiden, og nå måtte jeg puste meg gjennom dem. Prøvde med paracet, men den hjalp ikke! Den natten sov jeg utrolig dårlig – fikk meg nesten ikke søvn i det hele tatt.

Jeg pustet meg gjennom riene. Jeg hadde så vondt i magen og korsryggen at jeg måtte vekke Magnus og få ham til å klemme på korsryggen for at det ikke skulle gjøre like vondt.

Les også: – Riene blir ikke verre og verre, men bedre og bedre

Får endelig komme inn på sykehuset
Tirsdag 27. november klokken ni stod jeg opp, etter å ha ligget våken i mange timer. Jeg orket ikke å ligge i senga lengre. Prøvde å få i meg litt mat, men det var ikke lett det heller. Så jeg prøvde å legge meg igjen, men klarte ikke å sovne.

I 12-tiden ringte jeg til sykehuset igjen, og fortalte hvordan vondt jeg hadde, og ble endelig spurt om jeg hadde lyst til å komme inn! Takket ikke akkurat nei til det. Gikk for å vekke Magnus, og ba ham om å stå opp, for vi skulle til sykehuset. Jeg hoppet i dusjen mens Magnus spiste. Vi måtte pakke ferdig sykehusbagen også.

Les hva som bør pakkes i sykehusbagen

Så reiste vi innover. Husker at kjøreturen til sykehuset ikke var behagelig - alle bevegelsene i bilen gjorde meg bare irritert, og jeg hadde jo så vondt! Ble litt irritert på Magnus og mente han kjørte så fort, selv om han bare kjørte i 40 km/t!

Allerede 6 cm åpning!
Endelig framme på sykehuset måtte vi så klart gå gjennom hele korridoren for å komme fram. Vet ikke hvor lang tid vi brukte, men tror det gikk ganske treigt i og med at jeg hadde rier hele tiden.

Da vi endelig kom fram til fødeavdelingen, ble jeg godt tatt imot av ei jordmor. Hun undersøkte meg og jeg lå med ctg-registrering for å sjekke riene og babyens hjertelyd.

Etter at hun hadde sjekket meg innvendig fant hun ut at jeg hadde 6 cm åpning! Fikk veldig ros og skryt av jordmor for at jeg hadde vært så flink til å puste meg gjennom riene. Jeg hadde gjort en bra jobb hjemme.

Les også: Hvor vondt er det å føde?

Valgte å føde på A-tun
Jeg kunne selv bestemme hvilket tun jeg ville føde ved, så jeg valgte A-tun. Der er fødestuene som hotellrom for at det skal være litt mer hjemmekoselig. Og det var det også - ikke noe sykehuspreg over rommet. Jeg fikk ei veldig hyggelig jordmorstudent som skulle ta vare på meg.

Timene gikk og jeg fortsatte å puste meg gjennom riene. Fikk enda mer skryt av jordmor for at jeg var så flink til å puste, og klarte meg godt. Husker det var godt å høre det, og jeg var veldig stolt av meg selv.

Jeg fikk tilbud om fotmassasje, og takket ikke akkurat nei til det. Satt i en god lenestol og ble massert av to jordmødre. Veldig deilig og avslappende. Klarte til og med å sovne mellom riene! Etterpå spurtede om jeg ville prøve saltvannssprøytene. Fikk to på magen, men synes ikke de hjalp noen ting, men det var ikke vondt å ta dem heller.

Trykketrangen kommer
Klokka nærmet seg 21, og jeg kjente at trykketrangen begynte å komme. De tvang meg til å gå på toalettet selv om jeg ikke hadde lyst til å reise meg. Våget nesten ikke, så jeg fikk en prekestol jeg kunne lene meg på. I løpet av doturen fikk jeg trykketrang 2-3 ganger, og måtte spørre jordmoren om jeg bare kunne presse når de kom, og det kunne jeg. Det var så godt å bare kunne presse!

Les også: Når trykketrangen melder seg

Da jeg endelig fikk lagt meg i sengen igjen, ville de sjekke åpningen. Og der var det jammen 10 cm! Endelig, tenkte jeg - snart får jeg se babyen min!

Det var så godt å bare kunne presse, og vite at for hver gang jeg presset, var veslejenta mi enda et steg nærmere.

Jeg presset i en halvtime før hun var ute klokken 21:45. Hun var 3500 gram, 51,1 cm lang og 35 cm rundt hodet. En helt perfekt baby!

Kunne ikke fått en bedre fødsel enn dette, tror jeg.

Fikk så mye ros og skryt av jordmor at jeg føler meg sinnsykt stolt. Jordmor ville ta av seg hatten for meg som var førstegangsfødende og klarte meg så bra. Det er jo godt og koselig å høre!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelIkke akkurat den starten man ønsker seg
Neste artikkelOut of order
DEL