Med én gang har var født, ble navlestrengen klippet, og de tok ham med bort til arbeidsbenken. Han skrek ikke. Jeg visste at han var i live, men han var litt skrøpelig. Plutselig satt vi der da, helt alene. Mens babyen vår ble tatt med til nyfødtintensiven.

Sist oppdatert: 9. March 2015

Det ble en lang og smertefull fødsel. Det tok 28 timer og 45 minutter fra første ri, og han kom akkurat litt for sent til å rekke termindatoen.

Lørdag har jeg en følelse av at noe er annerledes, men jeg klarer ikke å sette fingeren på hva det er. Kynnere har jeg hatt mye av i svangerskapet, så når riene begynner rundt midnatt, etter et vel gjennomført kjerringråd, er jeg ikke i tvil og hva det er. Jeg prøver å sove, men finner egentlig ut at jeg ikke klarer å slappe av. Riene er litt for ubehagelige/smertefulle og jeg skjønner at det endelig er i gang, dermed er jeg i tillegg litt for spent til å klare å sove. Jeg begynner etter hvert å ta tiden på riene med rieteller-appen min.

En time eller to etter vi har lagt oss for å sove, står jeg opp, legger meg på sofaen og ser noen episoder med CSI Miami for å få tiden til å gå. Jeg tar fortsatt tiden på riene. Etter hvert som de kommer tettere, fra å ha vært 8-9 minutter i mellom, til å bli 4-5 minutter i mellom og mer smertefulle, går jeg for å ta en lindrende dusj.

Samboeren tror først ikke det er fødsel på gang
Først vekker jeg samboeren min for å si at han må stå opp og hjelpe meg med å ta tiden på riene. Det virker ikke som han har mye tro på at jeg nå har begynt og få rier, så han blir liggende i sengen, mens jeg må rope fra dusjen når jeg får en ri, og når den slipper taket. Etter hvert som han får registrere varighet og pause på og i mellom riene, begynner han endelig å innse at dette er temmelig regelmessig og ”the real deal”. På dette punktet må jeg puste godt når riene kommer, og de kommer tett. 3-4 minutter i mellom.

Samboeren tar seg også en rask dusj, før vi setter oss sammen i sofaen og venter, puster og registrerer. Når klokken nærmer seg 05.00, ringer samboeren føden for å forklare ståa. De sier vi får komme inn på en sjekk, har tross alt hatt rier i ganske mange timer og de kommer veldig tett. Samboeren tar seg en matbit først, jeg har overhodet ikke matlyst. Er alt for spent, nervøs og har for vondt til å ha noe matlyst nå.

På sykehuset
Vi ankommer føden ca. kl. 05.00. Vi forklarer hvor lenge dette har pågått og hvor tett riene kommer. Jeg blir undersøkt, 3 cm åpning. Med dette får vi tildelt fødestue, og vi er glade og spente over å få lov til å bli. Nå er vi i gang! Får også vite at lystgassen utgår som smertelindring da det var slutt på dette for tre dager siden. Men jeg skal få prøve badekar, akupunktur, risposer og epidural om jeg vil.

Samboeren henter bagasjen vår og kjører hjem bilen, så vi slipper å betale i dyre dommer for parkering. I mellomtiden finner jeg meg en treningsball/yogaball å gynge på. Etter hvert som dette blir vondere, forhører jeg meg om muligheten for å prøve badekar, og eventuelt å få satt et klystér. Når samboeren min kommer tilbake ligger jeg på sengen med trykketrang. Klysteret har gjort jobben sin og jeg teller sekunder og minutter til jeg kan få springe på do.

Når det er gjort, kan jeg endelig legge meg ned i badekaret. Stemningen i rommet er deilig avslappet med levende lys som eneste lyskilde. Jeg drikker vann og iste for å holde meg hydrert.

Tiden går og samboeren begynner å varsle foreldrene våre om situasjonen, ettersom natt har gått over i dag.

Kan få lystgass likevel
Etter hvert må jeg igjen på do. Runde 1 i badekaret er overstått, jeg ønsker å prøve noe nytt. Mens jeg har ligget i badekaret, har det vært vaktskifte og ny jordmor kommer innom og hilser på. Da får vi gladnyheten om at lystgass fortsatt er mulig å få, frem til midnatt. Denne dagen er altså siste dag man kan få tilbud om lystgass på sykehuset. Snakker om flaks. Men før jeg kan benytte meg av dette, ønsker jordmor at jeg prøver vann som smertelindring igjen. Så denne gangen prøver jeg å sitte på ballen i dusjen, med varm stråle mot smerteområdet. Smertene sitter forresten foran på magen. Dette blir jeg dessverre bare dritfrossen av, fordi resten av kroppen ikke blir omsluttet av varme, men får kald vannsprut på seg i stedet. Hutre.

Jeg krabber derfor opp i badekaret igjen, og jordmor viser meg hvordan jeg kan bruke massasjen på dusjhodet til å holde mot det smertefulle området på magen. Varmen funker veldig godt, så jeg blir liggende i badekaret en stund. Jeg benytter den smertelindrende anledningen til å be samboeren om å kjøpe Slush til meg. Endelig! Hadde gledet meg til dette.

Etter noen runder i badekaret får jeg endelig prøve lystgassen. Jeg sitter denne gangen også på ballen og vugger, beveger hoften i sirkler, mens jeg puster dypt inn i lystgassmasken. Effekten er helt utrolig. Fra å være utafor og smådesperat, blir jeg helt avslappet og fokusert på å puste. Rietoppene forsvinner i rusen, og pausene er deilige. Nå kan jeg spise og drikke litt. Får servert oppskjært frukt og eplejuice med isbiter. Ganske digg! Jeg smiler og ler.

Les flere fødselshistorier:

Etter 33 timer i fødsel fikk jeg endelig se gutten min!

– Jeg stod utenfor sykehuset og ropte: "Nå kommer han snart!"

Jeg trodde angsten skulle forsvinne da hun ble født

Mye smerter og lite fremgang
Vel, det varer ikke alt for lenge før smertene blir uutholdelige igjen, og den blide jenta som hadde fine pauser er borte. Nå er det kun fokus på pust, og jeg er fullstendig bortreist i pausene. Hvis jeg ikke er rask nok med å ta maska til meg når riene kommer, har den null effekt. Jeg ber om å få skrudd opp lystgassen to ganger etter dette. Andre jordmødre kommer også inn i løpet av denne perioden, men jeg enser de knapt. Rusen og smertene gjør meg fullstendig ufokusert på omverdenen.

Det ble jevnlig sjekket åpning og fremgang, men det viste seg stadig å være 3 cm. Det ble besluttet at vannet skulle tas for og forhåpentligvis få noe fremgang av riene, men det skjedde ikke. Jeg ble satt på drypp relativt kjapt etter vannet ble tatt. Det hadde gått såpass mange timer at det var på tide med litt progresjon. Hvis det ikke skjedde noe snart, kunne det nemlig bli aktuelt med keisersnitt.

Endelig i aktiv fødsel!
Klokken var rundt 18.00 da jeg ble målt til 4 cm åpning. Først da var jeg i aktiv fødsel, og da hadde jeg gått med vonde rier i fryktelig mange timer allerede. Smertene på dette tidspunktet var et rent helvete. Jeg pustet som en helt i lystgassmasken, var fullstendig avhengig av den, selv om den hadde liten til ingen effekt. Jeg fikk heldigvis nok en gladnyhet. Jordmoren besluttet at jeg skulle få epidural. Hun mente det var riktig og nødvendig på dette tidspunktet, og det kunne jeg saktens si meg enig i. Jeg hadde for vondt til å snakke, men jeg tenkte i hvert fall dette.

Det tok heldigvis ikke lang tid før en ung, grønnkledd dame kom inn og presenterte seg. Jeg var veldig ”bortreist”, men klarte å svare på noen spørsmål, og lot de bare styre og herje med meg. Så lenge jeg kunne tviholde i lystgassmasken, kunne de bare holde på. Jeg fikk nål i hånda, jeg ble vasket med iskald steriliseringsvæske på ryggen, jeg ble bedøvd og til slutt, i en riepause ble nålen endelig stukket i ryggen min. Husker jeg kjente en ilende stikking nedover mot høyre side av ryggen. Dette var det eneste ubehaget jeg hadde med å få satt epiduralen. Snart kom jeg til himmelen!

Det blir mandag
Tror faktisk jeg var helt smertefri i en periode, og det var vel da jeg endelig fikk tatt meg en hvil. Tror kanskje jeg spiste litt også. Nå hadde jeg fått ny jordmor, hun som skulle ta i mot lillegutt. Hun ønsket at vi skulle forberede meg på at det kanskje kunne bli keisersnitt ved å fjerne alle piercinger og neglelakk. Samboeren fikk jobben med å fjerne neglelakk og diverse piercinger.

Rundt kl 00.20 står jeg i prekestolen for å få baby til å synke lenger ned slik at åpningen skal bli større. Jeg får tiden til å gå ved å surfe på mobilen og å skrive med noen venner på facebook.

Klokken 01.00 har jeg 8 cm åpning og jeg kan endelig belage meg på vaginal fødsel. Rekkefølgen på det følgende, er jeg ikke helt sikker på, men jeg husker at samboeren skulle ut og lufte seg litt. I mellomtiden fikk jeg sinnsyke smerter på venstre side av magen, noe jeg fortalte jordmor. Hun trodde det muligens var epiduralen som var ”satt litt feil” eller lignende og vurderte å kontakte anestesilegen igjen. Hun hentet risposer til meg, men dette var umulig å holde på riktig plass for å få noe som helst smertelindring ut av det. Jeg hadde ikke krefter til å holde den selv.

I prekestolen, med veneflon - sånn i tilfelle. Foto: privatOvergangsfasen er tøff
Smertene blir fullstendig uutholdelige, og jeg står i prekestolen og kaster opp. Jeg hadde tidligere forespurt om epiduralen kunne skrus opp, og følte vel at jordmoren ikke trodde på hvor vondt jeg hadde det. Men da hun kom inn og så at jeg stod og kastet opp, innså hun vel at jeg faktisk hadde veldig vondt. Hun fant ut at jeg måtte få væske intravenøst ettersom jeg ikke klarte å holde på noe selv. Dermed begynte et voldsomt styr med å få satt en ny nål i meg. Etter utallige mislykkede forsøk, bestemte hun seg for å la en annen jordmor gjøre et forsøk. Men først skulle hun sjekke åpning. Nå var det 8-9 cm åpning, og hun tøyde dette til 10 cm. Full åpning!

Veneflon ble det ikke noe av, for nå skulle det fødes. Men til tross for full åpning, var ikke kroppen helt klar for pressing enda, først ventet nemlig de forferdelige overgangsriene. Jeg husker jeg lå og peste og klynket ”au” på utpust, stemmen på vei opp i fistel. Smertene rev i kroppen. Jeg var desperat, samtidig helt utslitt. Helt til jordmor sa jeg kunne prøve å presse litt. Jeg prøvde veldig gjerne det, og jeg kunne kjenne at smertene forandret seg, ble mer håndterbare. Overgang completed.

De voldsomme pressriene kom ikke med det første. Til å begynne med prøvde jeg blant annet å ligge på siden, og å sitte på huk i sengen, lent over dyne og pute. Men dette funket ikke i det hele tatt. Jordmor forberedte litt utstyr mens jeg holdt på med denne nytteløse trykkinga.

Tid for å presse skikkelig
Kl 04.00 la jeg meg tilbake på ryggen. Jordmor gjorde om senga til fødeseng, for nå skulle vi begynne ”på ordentlig”. Nervøs, sliten og spent tok jeg imot instrukser fra jordmor og la meg til rette med rumpa så langt nede på senga som mulig. Ved neste rie skulle jeg trekke knærne opp mot overkroppen, holde fast under knærne, i knehasene, og legge haka mot brystet. Press!

Smått om senn, kjente jeg hvordan riktig trykking fikk hodet til å bevege seg nedover fødselskanalen. En helt utrolig rar følelse. Jeg fikk god oppbacking av jordmor og samboeren, jeg skjønte hva som fungerte og ikke. Motivasjonen økte dermed og jeg trykket gjerne tre ganger på en ri. Pausene føltes lange, og jeg var totalt avslappet da. Hørte som i en drøm at jordmor sa til samboeren min at jeg nesten sovnet i pausene.

Snart i mål?
En eller annen gang iløpet av denne utrivningsfasen, så hadde jordmor gått ut og hentet inn barnepleier og jordmoren som skulle være til stede når ungen kom til. Rart hvor lite blyg man er i en slik setting. Jeg enset dem knapt.

Når hodet nærmet seg åpningen ble det liv i leiren, og både jordmor og samboer nærmest ropte ”motiverende ord”. Så stod hodet i åpningen og jordmor ba meg pese, puste fort mens hodet forsiktig tøyde vevet. Jeg var mest fokusert på ”oppgaven min”, smertene var overkommelige. Etter to rier var hodet helt ute, og en lang riepause begynte. Jeg forsvant nok en gang inn i min egen lille verden. Jeg hadde hele veien undertrykt, nærmest ufrivillig, de svake følelsene av trykketrang for å spare krefter til de voldsomme og nevenyttige riene. Dette gjorde jeg denne siste gangen også. Jeg husker jeg tenkte at det umulig kunne være bra for ungen å ligge med hodet ute og resten av kroppen inne i så lang tid. Men fjern og utmattet som jeg var, var det lite å gjøre med det.

På neste rie, klokken 04.45 var gutten ute. Med en gang han var født ble navlestrengen klippet og han ble tatt med bort til ”arbeidsbenken”. Han skrek ikke.

Han puster, men skriker ikke
Jeg minnes i glimt en lang baby med rosa-blå hudfarge, og navlestrengen som så veldig tynn og skrøpelig ut. Jeg visste selvfølgelig at han var i live, så jeg stresset ikke noe med det som skjedde. Kroppen min var nå veldig avslappet etter en real treningsøkt, og det eneste jeg kunne tenke på var at jeg hadde født et barn. Jeg hadde klart det!  

Jordmoren som hadde tatt imot og som fortsatte og styre med å få ut morkake og sjekke ”åstedet” for rifter og sår, sa stadig vekk at han hadde det helt fint og pustet selv, han skrek bare ikke. De var ikke helt komfortable med dette fordi da kunne det være vann på lungene som ikke kom ut. Den nybakte pappaen var bekymret og fulgte med på hva barnepleier og jordmor nummer to (som forresten var den første jordmoren vi hadde møtt da vi ankom sykehuset), og etter hvert også barnelege, gjorde med den lille gutten vår. Jeg kunne ikke se hva de gjorde, men de hadde visstnok prøvd å suge ut det som eventuelt måtte befinne seg i nese og svelg, og de hadde gitt han litt oksygen. Flere forsøk på å gnu i gang skrikinga ble også gjort.
 
I mellomtiden hadde jordmor trykket hardt på magen min for å få morkaka til å komme. Au! På et eller to press fra min side, så kom den - hel. Deretter sjekket hun om jeg hadde fått noen rifter, men det hadde jeg ikke. Hurra! Jeg fikk på truse og bind etter å ha ligget blottet i en god stund. Føltes i alle fall slik.

Tar med babyen til nyfødtintensiven
Barnelege og de to damene bestemte seg etter 40 minutter for at de ville ta med gutten vår ned på nyfødtintensiven. Legen kom bort til meg og forklarte situasjonen. Jeg syntes det hørtes mer enn greit ut, for jeg kunne aldri slått meg til ro med at alt var som det skulle om han ikke hadde fått en grundig sjekk. Men først fikk jeg min helt egne lille baby på brystet. Og det eneste jeg kunne tenke på? ”Hvorfor kaste bort tid her, få han ned på sjekk nå”. Jeg hørte lydene han ga fra seg, jamrende, men ikke i stand til å skrike, utslitt...

Så satt vi der da, helt alene. Nybakte foreldre med baby på nyfødtintensiven. Var det sånn det skulle bli? Uten gledestårer og svulmende hjerter?

Tiden gikk og vi fantaserte om mat og søvn. Det hadde jordmor lovt oss. Etter kanskje en time fikk vi endelig servert frokost. På serveringsbrettet stod det norske flagget. Hipp, hipp!

Til tross for omstendighetene og halsbrann, var jeg i gledesrus over og endelig få spise salami på tørr brødskive.

Barnepleieren kom opp med et lite kort der babyens vekt, lengde og hodeomkrets stod. 3435 gram og 52 cm, 34 cm i hodeomkrets. Koselig lesning, men dette skulle vi altså også gå glipp av. Hun fortalte at han hadde det bra, at det skulle bli tatt noen blodprøver, og så skulle vi få komme på besøk.

Hilser på lillegutt
Rett før klokken 07.00, ble vi ført ned til nyfødtintensiv avdeling. Jeg ble trillet i en seng, sittende oppreist med adrenalin pumpende rundt i kroppen. Klokken var 07.00 når vi stod/satt i gangen nede på avdelingen og ventet på å få se gutten vår. Jeg husker jeg var litt overrasket over hvor mange klokken var, ny arbeidsdag for veldig mange. Selv hadde jeg gått to døgn uten søvn.

Men så kom han, ble lagt i armene mine. Følte han var til låns, det var litt skremmende, nytt og også veldig godt. Han var jo helt nydelig!

Etterpå ble vi nærmest beordret til å sove. Så, etter litt søvn, kaldsvetting, dusj og litt mer søvn, fikk vi beskjed om å komme ned for å hente babyen. Han var friskmeldt. Vår nye tilværelse som foreldre og familie begynte når vi tok med gutten vår opp på barsel. Lykke!

Les også disse fødselshistoriene:

Sofie kom ut før jeg rakk pressrie nummer to

Til alle fødende: Jeg håper dere får en fødsel som min!

Ville blitt mer sliten av å jogge enn å føde!

Hva synes du om artikkelen?