FødselshistorierVaginal fødselDa lillegull kom til verden i uke 34

Da lillegull kom til verden i uke 34

Illustrasjonsfoto: iStock
Fødselshistorie: Leserinnsendt 13620 Sist oppdatert 14.01.11

Fødselsopplevelsen og litt til: Kvelden 8. mars følte jeg at det var noe rart, kjentes ut som svake kynnere som kom ganske tett og ikke ville gi seg, men de var så svake at jeg tenkte ikke noe mer over det og sovnet til slutt. Da jeg våknet på formiddagen dagen etter tenkte jeg ikke noe mer på det, men det gikk ikke mange minuttene før jeg kjente takene igjen, litt sterkere enn kvelden før. De kom med 3-6 minutter i mellom, men de var så svake at jeg tenkte at dette kunne ikke være rier. Men de ble etter hvert litt vonde og det satt mye i ryggen, og det skal ikke kynnere gjøre etter det jeg hadde hørt. Men jeg ville ikke ringe sykehuset enda, jeg var jo 33+6 på vei så de ville nok ikke gjøre noe for å stoppe det uansett så jeg ville at mannen skulle komme hjem og at vi skulle spise middag først.

Endelig kom mannen hjem fra jobb, nå var det rimelig vondt og jeg var i grunn ganske sikker på at det var noe på gang. Vi fikk i oss litt middag, ringte sykehuset og dro inn i 5 tiden. Ble satt på sånn registrering, ungen hadde det fint, men jeg var ganske sikker på at den maskinen ikke klarte å måle riene mine ordentlig for i følge den var det jo nesten ikke rier, men jeg skulle ikke late som jeg hadde peiling så tenkte kanskje det faktisk bare var så vondt selv om ikke rien var så kraftige. Så kom vi inn til legen som først slo i hjel litt tid å tok en utvendig ultralyd mens jordmor sjekket urinprøven min, det viste seg visst at jeg hadde en urinveisinfeksjon, og legen mente det var derfor jeg hadde vondt. Han sjekket kjapt med innvendig ultralyd og mente det så greit ut så han ga meg medisiner for urinveisinfeksjonen og mente riene ville gi seg når jeg tok de.

På vei hjem fra sykehuset syns jeg bare det ble vondere og vondere, og jeg syns riene varte lengre enn pausene, men det var jo bare en urinveisinfeksjon så fikk bare bite tenna sammen. Husker jeg tenkte at NÅ gruer jeg meg til fødselen hvis dette bare er en urinveisinfeksjon, hvor vondt skal fødselen gjøre da?!

Kom hjem fra sykehuset i halv 8 tiden. Jeg lå å vrei meg på sofaen, gikk rundt og rundt i stua og fram og tilbake på do og det ble bare vondere og vondere, etter en times tid  hjemme ringte mannen sykehuset igjen og fortalte hvor vondt jeg hadde det, fikke bare beskjed om å ta to paracet og gå mye på do, noe jeg i grunn allerede gjorde! Ble liggende på sofaen en stund til og det fortsatte bare å bli vondere, til slutt begynte jeg å grine og tenkte hvordan i all verden skal jeg klare en fødsel som sikkert er ti ganger verre enn dette? Mannen ringte sykehuset igjen for jeg sa at dette klarer jeg ikke lengre, jeg må få noe skikkelig smertestillende. Fikk komme inn igjen så vi dro inn igjen.

Jeg var ikke forberedt på fødsel denne gangen, nå skulle jeg bare inn å få noe smertestillende. Ble lagt med den dumme registeringsmaskinen igjen, denne gangen var det helt grusomt å ligge med de forbaskede strikken rundt magen, i tillegg til at den hverken registerte hjertelyden eller riene ordentlig. Mannen var ute tre ganger å sa i fra at det var ubehagelig å ligge sånn og at den ikke registerte ordentlig, men ingen hadde tid og det var vaktskifte så de måtte ha seg en kopp kaffe først. Når det til slutt kom ei inn virket hun irritert for at den ikke hadde registert ordentlig og sa at jeg måtte ligge med det i ti minutter til. Kjente jeg begynte å bli skikkelig irritert nå, jeg lå der å hadde det j… vondt, jeg lå ubehagelig på den benken med de forbaska strikka og dessuten registerte den ingenting skikkelig, men jeg kjente jo at ungen sprella inni der. Jeg var så sinna og det kom sikkert noen gloser ut av meg etter at jordmora var gått ut igjen. Kunne ikke noen se til hel… å gi meg noe smertestillende eller undersøke ordentlig eller noe?

ENDELIG kom det en hyggelig jordmor, hun kom fra fødeavdelingen i 7. etasje for det var ingen av de på den avdelingen jeg lå som hadde tid. Denne dama ble min reddende engel! Kl var litt på 23.00 og hun undersøkte meg kjapt og ble litt satt ut virket det som, hun fikk det plutselig litt travelt med å finne et rom til meg, noe som heller ikke var så lett for det var fullt, men så var det ei som kom på at det ene rommet var det ei som hadde blitt sendt til operasjon i stede så ble sendt inn der. Da vi kom inn spurte jeg jordmora om hun hadde kjent noe åpning eller noe, hm, jaa, sånn ca 8-9 cm og en vannblære som stod ut sa hun. Jeg fikk helt sjokk!! Herregud, kommer hun faktisk nå tenkte jeg?? Riene ble plutselig ikke sååå vonde og plagsomme lengre, dvs. De var nok like vonde men nå visste jeg at de faktisk førte til noe og at det ikke bare var en urinveisinfeksjon. Jeg sa til mannen at han skulle ringe mamma og pappa siden de ikke visste noe som helst, men han fikk ikke lov av jordmor å ringe noen nå for jeg kunne føde når som helst.

I begynnelsen vandret jeg litt rundt inne på fødestua og syns det fungerte ganske godt som litt smertelindring. Vi ventet egentlig bare på at vannet skulle gå eller pressriene skulle komme, men det tok litt lengre tid enn jordmor hadde trodd. Mens vi ventet satte hun noen akupunkturnåler på meg, noen som skulle virke litt smertestillende og noen som skulle få i gang pressriene. I tillegg masserte hun en del. Testet så vidt lystgass på en rie, men jeg syns bare den masken hindret meg i å få puste skikkelig.

Jeg frøys noe helt vanvittig av en eller annen merkelig grunn for både mannen og jordmor holdt på å svette i hjel. I tillegg sovnet begge armene og kinnene mine, noe som ikke var så veldig behagelig og jeg klarte jo ikke klemme noe særlig i noe.

Kl 01.30 hadde jeg endelig full åpning, hun tok vannet og pressriene kom med en gang etterpå. Kom en annen jordmor og en barnelege inn for å ta henne i mot. Husker ikke hvor mange pressrier jeg hadde, men etter en halvtime lå hun plutselig der å skreik som bare det, de var kjempe imponert over hvor sterk og flott hun så ut til å bare være uke 34. Mannen fikk klippe navelstrengen og de løftet henne opp til meg en kort stund før de tok henne ut for å undersøke henne siden hun var litt tidlig. Men de kom ganske kjapt inn med henne igjen og fortalte at hun var en flott jente på 2200 gr. og 44 cm.

Jeg var kjempe lykkelig, men fortsatt litt sjokkert over hva som hadde skjedd! Hun jordmoren fra 7. etage ver virkelig en reddende engel som snudde en veldig frustrerende opplevelse til en veldig god opplevelse av selve fødselen. Men etter fødselen begynte jeg å blø en del, noe som ikke ville stoppe. Jordmor trykket og masserte på magen min for å prøve å stoppe det, hun holdt på i fire og en halv time og magen var så øm etterhvert at fy! Jeg fikk noe drypp, kateter og en sprøyte med noe greier som skulle stoppe det, men ingenting fungerte så ble til slutt kjørt opp på operasjonssalen. Ble lagt i lett narkose og fikk utskrapning, det var visst noe hinnerester som lå igjen. Mistet 2-2,5 liter blod så fikk blodoverføring.

Ble liggende en stund på oppvåkningen før mannen endelig kom ned og jeg ble trilla opp på barselavdelingen der lille jenta vår var. Hun var jo bare helt perfekt!!Liten, men verdens nydeligste!

Barselltiden
Folkene på sykehuset var litt i tvil på om gullet skulle bli lagt på vanlig barsel eller nyfødtavdelingen i 3. etasje, men siden hun virket så sterk og fin så havnet vi på vanlig barsel. De første dagene var hun flink til å spise, selv om det ble fra kopp siden de ikke ville at vi skulle stresse henne med å ta brystet hvis ikke hun var interessert i det selv, noe hun ikke var så ofte siden hun var ganske sliten pga. gulsott og umodenhet.

Men etterhvert som døgnmengden økte klarte hun ikke helt å følge med og det ble vanskeligere og vanskeligere å få i henne det hun måtte ha. Noen måltider spiste hun kjempe godt, mens andre ville hun nesten ikke i det hele tatt. Hun gikk ikke noe særlig ned i vekt annet enn ca 150 gr. i løpet av de første tre dagene etter fødselen, men hun gikk ikke noe særlig opp heller, gikk opp 8 gr. en dag og dagen etter hadde hun gått ned 4 gr. igjen. Det var flere av barnelegene som snakket om evt. sondemating, men ingen gjorde noe særlig ut av det, og jeg var litt skeptisk for hadde ikke fått noe særlig informasjon om det og så for meg at hun måtte ha en maskin eller noe koblet til seg hele tiden. Men på den 6. dagen så var det en ny barnelege som hadde ansvar for henne og hun gjorde litt mer alvor ut av det og satte seg ned å forklarte meg hvordan sondemating egentlig fungerte. Denne dagen trillet tårene mine omtrent konstant, var nok en blanding av at jeg var sliten, frustrert og lei meg over at gullet ikke fikk i seg den maten hun skulle og litt lettelse for at det kanskje ble sonde og at det faktisk ikke var så skummelt. Når barnelegen i tillegg fortalte meg om ordningen med NAST som gjorde det mulig å reise hjem med sonde ble jeg så glad!! Kanskje vi skulle få komme oss hjem i løpet av de nærmeste dagene.

Vi fikk snakke med Ingunn i NAST som forklarte oss enda mer om opplegget og det var absolutt noe vi kunne tenke oss, og ut på ettermiddagen dro vi ned på nyfødtavdelingen og fikk skrevet henne inn der og lagt inn sonde på lille gullet. Jeg ble liggende oppe på barsel og hadde med meg gullet mellom måltidene, på natten var hun bare der nede og ble matet i sonden av pleierne der. Til min store overraskelse fikk vi også gang på ammingen med en gang vi kom på nyfødtavdelingen, det var ei som tipset om å bruke ammeskjold slik at den lille munnen hennes skulle få litt bedre tak. Føste måltid med ammeskjold tok hun 5 ml av meg, andre måltid med ammeskjold tok hun hele 20 ml av meg. Hun fortsatte stort sett og ta 5-20 ml av meg ved hvert måltid, selv om vi måtte vekke henne stort sett hver gang, noen ganger var det jo umulig å vekke henne og så da ble det bare sonding, men det var jo en stor fremgang fra hva hun tok på barsel – ingenting!

På den 7. dagen fikk vi kommet godt inn i dette med å gi henne mat i sonden selv og på den 8. dagen fikk vi reise hjem. Gud så deilig det var å komme hjem! Eller nesten tre uker hjemme med sonde spiste hun så mye på egenhånd at hun ikke trengte sonden lenger, vi ble nøye fulgt opp for å følge vekten til gullet noen dager til, men det så helt fint ut og hun ble skrevet ut av NAST.










Amalie7 måneder

Nå er hun snart 10 mnd gammel og verdens vakkreste! Hun henger en del etter med utviklingen, har hverken begynt å sette seg opp selv eller åle seg eller krabbe. Men det kommer vel etter hvert. Jeg er fortsatt litt bitter over den behandlingen jeg fikk på sykehuset i begynnelsen, de gav meg en stor følelse av å ikke bli hørt og føler de ”tok fra meg” store deler av fødselsopplevelsen. Men det var også mange på sykehuset som gjorde en fantastisk jobb!

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: