Lindas fødsel tok en dramatisk vending da legene oppdaget at lille Sondre hadde navlestrengen tvunnet rundt hodet og begge bein. – Tenk at det er en så marginal forskjell mellom liv og død! sier den nybakte moren.

Sist oppdatert: 13. mai 2009

Torsdag 02.04.09: To timer etter jeg hadde vært på min første modningsakupunktur så gikk vannet mitt, og det var ca. kl 14.10. Jeg ringte først min jordmor for å være sikker på at det var vannet siden det ikke kom i store flommer med en gang. Men rett etter jeg hadde lagt på røret med henne så kom det så mye at det var ingen tvil.

Jeg ringte føden og fikk beskjed om å avvente noen timer hvis ikke riene startet og var heftige – noe de ikke var eller ble. Dro til sykehuset med samboeren min om kvelden, og var der cirka 17.30 og da ble det tatt en registrering som viste lite rie-aktivitet. Vi fikk sove over på sykehuset siden vi har så lang vei hjem.

Rie-aktiviteten tok seg ikke noe opp i løpet av kvelden, og da nattevakta kom på fikk jeg smertestillende og noe å sove på, samtidig som jeg fikk beskjed om at jeg ville bli satt i gang på formiddagen dagen etter på grunn av gbs-en min. Så var det bare å prøve å sove – noe som ikke er lett når man er så spent.

Fredag 03.04.09: Dette var dagen da ting skulle skje! Jeg fikk beskjed av jordmor på morgenvakt at jeg skulle få penicillin og drypp kl 10.00, og at dryppet skulle settes på det svakeste slik at jeg fikk en fin overgang fra mine beskjedne rier som jeg hadde da. Hun sjekket meg og jeg hadde da 2 centimeter åpning og myk, avflatet mormunn.

Klokken ti satte hun på dryppet, og jeg som da ventet meg en rolig overgang, kunne ikke tatt mer feil! Med en gang dryppet ble satt på startet en gigantisk rie som varte ekstra lenge, og etter det fikk jeg heftige rier hele tida! Jeg fikk lystgass, noe som hadde null effekt, men å puste i maska hjalp meg gjennom riene likevel siden jeg måtte ta så dype drag når jeg pustet i den. Jeg gikk inn i en slags smerte-transe og konsentrerte kun om å puste dypt og gjennom riene. Da jordmor sjekket meg etter tre kvarter hadde jeg allerede 7-8 centimeter åpning.

Men så begynte ting å skje rundt meg. Plutselig kom det en lege inn, og jeg kunne høre jordmor fortelle ham at registreringene på Sondre var blitt så dårlige. Hun satte en elektrode på hodet hans for å få bedre målinger. Så kom det en lege til. De pratet seg imellom, men jeg fikk ikke med meg stort på grunn av riene kom så tett. Den siste legen sjekket meg, og det husker jeg gjorde vanvittig vondt! Så ble det tatt en blodprøve fra hodet til Sondre. Jeg skjønte at dette var alvorlig, men klarte jo ikke å få sagt stort på grunn av de forbanna riene.

Etter en time fikk jeg beskjed om at jeg hadde full åpning og jeg kjente at pressriene meldte sin ankomst. Da kom den siste legen inn i rommet igjen, og jeg husker så godt at hun sa: ”Jeg tar avgjørelse på hastekeisersnitt nå, vi har ikke tid til vakuum eller tang.”

Da ble det hast på fødestua, og jeg måtte over i ny seng og ble trillet i full fart til operasjonsstua. Der møtte en hærskare av grønnkledde mennesker oss, og jeg måtte over i enda en ny seng. Ikke så veldig lett når riene står på, men det fiksa vi bra. De hadde gjort klar narkose, men legen som var med fra fødestua insisterte på at jeg skulle få spinalbedøvelse, noe jeg er utrolig takknemlig for i ettertid. Spinalbedøvelsen ble satt etter fire forsøk, og så tok riene slutt.

Da smertene tok slutt så fikk endelig tankene komme til, og gjett om tårene sprutet da! Jeg var så utrolig redd for lille Sondre. De halte og dro inni meg, og jeg kan huske at legene klaget på at de ikke fikk han ut av bekkenet mitt.

Så plutselig ble det helt stille i rommet i noe som føltes som en evighet, men så kom det et lite klynk, og jeg skjønte at Sondre var ute av magen. De viste meg et lite glimt av ham før de tok ham med for å undersøkes. Det etterlengtede skriket hans hørte vi fra et rom bak oss, og lettelsen var enorm! Gledestårene bare rant og rant hos både sambo og meg. De kom tilbake etter en liten stund og la verdens skjønneste gutt på brystet mitt og fortalte alt stod bra til med ham. Etter noen minutter tok de ham og samboeren min med opp på fødeavdelinga for veiing og så videre mens jeg ble sydd igjen. Men jeg fikk ha ham hos meg igjen på postoperativen.

Sondre ble født klokken 12.08 og han var 2975 gram, 48 centimeterlang og 33,5 centimeter rundt hodet. Håret var mørkt og bølgete…

Sondre

I ettertid fikk jeg vite hvorfor det ble avgjort at han skulle tas med hastekeisersnitt. Lille Sondre hadde nemlig surret seg skikkelig inn i navlestrengen – både rundt halsen og en gang rundt hvert bein, i tillegg til at jeg hadde kort navlestreng. Hadde de valgt å fortsette å forløse han vaginalt så hadde han ikke overlevd! Tenk at det er en så marginal forskjell mellom liv og død, og takk og lov for at legene tok det riktige valget! Sondre kom seg veldig fort, og var tydelig klar for å komme ut. Han suttet jo på puppen med en gang han fikk sjansen, og scoret 8-9-10 på apgarskalaen etter 1-5-10 minutter – det er ganske bra etter en så hard fødsel som han gikk gjennom!

Jeg er innmari fornøyd med måten jeg ble behandlet både på fødestua og operasjonsstua, og på barsel. Barseltårene fløt jo i strie strømmer siden jeg visste hvor galt det kunne gått, og de var kjempeflinke til å ta seg tid til å prate med meg siden samboeren min måtte være hjemme med barna sine.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelAaaatsjo! Gravid i pollen-sesongen?
Neste artikkelGlade 17.mai-barn fra hele landet!
DEL