Jeg var førstegangsfødende og hadde hatt et helt normalt svangerskap hele veien, med ingen plager. Ikke var jeg kvalm og aldri noe forandringer i både blodtrykk eller urinprøver.

Sist oppdatert: 29. juni 2010

Jeg hadde tenkt og lest mye om fødselen, og med en viss plan for hvordan jeg ville at det skulle foregå!

Siden jeg er student hadde  jeg eksamen torsdag 4. februar, og med lange kvelder og mye lesing og forberedelser til dette, regnet jeg med at det uvellet jeg følte etterpå, var fordi jeg faktisk VAR veldig sliten.

Jeg våknet opp søndag veldig hoven i ansiktet, og fikk nesten ikke åpnet øynene. Det gav seg utover dagen, og siden jeg ikke var noe særlig hoven i resten av kroppen, tenkte jeg at jeg ventet til mandagen slik at jeg kunne få en legetime i løpet av uka som kom!

Etter mye bekymringer fra min kjære mor og samboer prøvde jeg å kontakte lege hele mandag formiddag. Men enten kom jeg ikke igjennom eller så var det spisepause. Så ente med å dra opp til legehuset rett før stengetid.

Jeg tok en urinprøve før jeg dro, og utseende å mengden på denne gjorde at jeg begynte å ane at noe var galt.

Jeg var kommet til uke 32 i svangerskapet, og da jeg kom til legen, merket jeg at han ble utrolig stresset da han tok blodtrykket mitt. Jeg merket at ting ikke var som det skulle. I alle fall da han ba meg om å levere urinprøven på laben, og sa ganske tydelig ifra at du drar ikke herfra før jeg har snakket med deg igjen.

Da vi kom inn til legen igjen fortalte han at blodtrykket mitt var på 170/110, og at det var både proteiner, eggehvite og blod i urinen, og at det var svangerskaps forgiftning.

Jeg fikk så beskjed om å dra rett ned på sykehuset og at det ikke var tid til å dra hjemom. Gud så redde vi ble!

Da vi kom ned på sykehuset, ble jeg innlagt med engang og det ble satt i gang med nye urinprøver, masse blodprøver, og sparkeprøver fra babyen. Det ble også foretatt en ultralyd, for å se ca. størrelsen på babyen, som ble regnet til rundt 2 kg.

Jeg fikk første lungemodningssprøyte ikke lenge etter at jeg hadde kommet inn, og jeg var ikke det minste forberedt på at babyen kom til å komme nå! To måneder før termin! Jeg skulle jo ikke ha min baby før april, ikke i februar!

Dagen etter, tirsdag 9. februar ble jeg vekket tidlig på morgenen og måtte ta lungemodningssprøyte nr 2. Ting tydet på at de stresset litt, siden det ikke var rukket å gått 1.døgn mellom de to sprøytene, som jeg ble fortalt at det egentlig skulle gjøre, da jeg tok sprøyte nr. 1.

Denne dagen kom det en sykepleier fra intensiv avdelingen på sykehuset som viste oss bilder av små prematurfødte barn, og prøvde å forberede oss på at babyen ville komme nå, og at han ville være liten og hvordan ca. han ville se ut.

Etter en lang dag med blodprøver, urinprøver, blodtrykksmålinger, og sparkeprøver i ny og ned, og legebesøk, og at samboeren min hadde vært ute å handlet prematurklær, kunne jeg fortsatt ikke helt forstå at babyen min skulle komme to måneder tidligere, og jeg lo nesten av han da han kom tuslende inn med den lille dressen. “Nei, blir ikke noe baby på oss helt ennå kjære!” Jeg var jo helt innstilt på at det ikke kom til å bli noe keisersnitt, både fordi jeg ikke følte meg så utrolig dårlig som alle på sykehuset skulle ha det til, og fordi jeg ikke var psykisk forberedt.

Alt skjedde så fort, og plutselig hadde jeg fått satt inn et kateter for å overvåke urinproduksjonen.

Da den var den nede i bare 17 %, og jeg fikk beskjed om at nyrene mine holdt på å svikte, kom det en hel haug med både lege, sykepleiere inn, og sa at nå må vi forberede.

“forberede hva da?” sier jeg, helt fortumlet av hele situasjonen som jeg hadde blitt kastet ut i, så å si over natten.

“Nå blir det keisersnitt!”

Selvfølgelig hadde jeg sendt samboeren min av sted for å få i seg litt ordentlig mat. Jeg ringte han med engang og så han var på vei. Men selvfølgelig så tar ting lengre tid, akkurat da du ønsker det skulle gå veldig fort. Akkurat i det de skal trille meg av sted hører jeg noen våte joggesko som treffer gulvet ifra gangen! Der var han! Gud så lettet jeg var!

Han ble bedt om å kle på seg en slik operasjonsdrakt med engang hvis han i det hele tatt skulle rekke å være med!  Så han forsvant, og jeg ble trillet av sted, og aldri har jeg vært så redd! Kroppen skalv og hode tenkte alle slags mulige tanker på en gang!

Plutselig var jeg inne i operasjonsstua og hadde fått epidural, og operasjonen var i gang. Samboeren min ble helt ute av seg, og der jeg lå å ble operert også endte det med at jeg måtte berolige han med trøstende ord. For en uvirkelig opplevelse.

Plutselig hørte vi en sterk babygråt, som klang i hele rommet, sånn som tårene strømmet! Mitt lille vidunder ble tatt ut av rommet, og jeg hadde fått beskjed om at hvis han er sterk nok , kommer vi inn igjen sånn at du får se ham.

Der kom de tilbake og viste han frem, så lettet jeg var! Og selvfølgelig var det verdens vakreste lille prins! Babyen og samboeren min ble borte, av sted opp til intensiv avdeling mens jeg lå og ble lappet sammen.

Senere den kvelden kom samboeren min til meg og viste frem både bilder og film av nurket våres, og jeg fikk ikke se han ordentlig før dagen etter, for en utholdelig ventetid! Jeg som hadde ventet i 7 måneder, så var det ingen ting i forhold til denne natten!

Tirsdag, 9 februar klokken 19.09 hadde jeg født en gutt på bare 1603 g, og 44 cm lang.

Jeg hadde i løpet av tre dager gått fra å tro at jeg var helt frisk, til å bli veldig syk og så mamma for første gang! Dette er min verste og beste opplevelse i livet på engang! Og noen ganger går ikke alltid ting helt som planlagt!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEn helt fantastisk vannfødsel
Neste artikkelKom med ryggen først!
DEL