Hver eneste uke måtte jeg på kontroll på sykehuset, med ultralyd og mange andre tester, som om jeg ikke var sliten nok fra før! Det var gått 8 måneder og Amalie hadde enda ikke snudd seg med hodet ned, noe sete leie kunne jeg ikke få lov til å føde med fordi jeg har: to livmorer, to livmorhalser og sjeder! (Ja tro jeg var det forskningsobjektet på sykehuset!). Jeg kom inn på sykehuset ca. 8 måneder på vei for å prøve å snu henne, og etter en, og til og med tre svette leger så måtte de gi opp! Hun skulle ikke snu seg nei! (Like sta som moren sin).

Sist oppdatert: 17. november 2005

Fælt var det med tanke på at snuingen kunne gå galt og jeg måtte ta hastekeisersnitt, men heldigvis gikk det bra. Men hun stresset og sparket noe enormt.

Rett etter det måtte jeg på sykehuset igjen, fordi da hadde jeg fått svangerskaps diabetes. Heldigvis for meg har faren diabetes også så han hjalp meg med å holde det noenlunde i sjakk. Etter timen med masse prat om kosthold, fortalte de meg at: Ja du skal få barn 04.04.05. Så sa han ikke noe mer om det! Jaja tenkte jeg det var den fødselen.

28.03 ringte jeg sykehuset, fordi jeg ikke fikk noe brev om innkalling og informasjon, nei da hadde legen glemt meg! Så jeg fikk hastetime til den 4.! For et rot alt var…

03.04 Da lå jeg endelig innlagt på sykehuset. Etter klyster og barbering kunne jeg endelig legge meg (på bøttekottet fordi de manglet sengeplasser) for å PRØVE å sove. Men det ble grundige studier av taket og mye grubling den natten.

04.04! Dagen er endelig her! Jeg ble vekt kl 06.30 for da skulle jeg dusje og bli satt kateter på. Så lå jeg i sengen min med en literspose med væske dryppende i hånden min, for å få nok væske til operasjonen. Den skulle foregå klokken 08:00.

Klokken ble 09.30 og da kunne de endelig trille meg ned til operasjonsstuen. Jeg ble stående i kø i gangen i ca 20 minutter og da måtte jeg løfte meg selv på en operasjonsseng – med kateter og det hele (for et syn!) Så trillet de meg inn, faren måtte vente utenfor til jeg fikk spinal-bedøvelsen satt i ryggen, da den var satt, hastet de med å legge meg ned i riktig stilling, foten datt i gulvet og nesten jeg og… Ble et sirkus hele greia! Men da var vi klare!

Faren kom inn, og jeg fikk et forheng inn til ansiktet mitt, de testet hvor følelsene mine i kroppen stanset med en iskald spray.

Så når det var klargjort var de klare. Jeg spurte like etterpå til assistenten som holdt meg i hånden for å passe på at jeg var med, ”Skal de begynne snart eller?” De har allerede komt igjennom første laget sa hun! ”Å ja..?” sa jeg passe overrasket! Plutselig hørte jeg legen si: der har vi beina ja! så begynte han å hale å dra noe voldsomt. Jeg ristet bokstaveligtalt frem og tilbake på benken, assistenten måtte holde meg fast.

Der! Kjente jeg at jeg lettet flere kilo. Så sprang faren og legene ut på varmestuen med henne. Jeg lå der like forundret og spørrende som før, ”Unnskyld, men hva ble det?” «Ei lita jente», sa pleiersken og trykte verdens nydeligste skapning opp i ansiktet mitt like etter.

Så gikk de til barselavdelingen alle sammen mens jeg ble sydd sammen av legen og den ene assistenten, og gjett om de koste seg med å forske på mine organer da. Akkurat når ting hadde roet seg rundt meg og jeg ventet på å bli ferdig, begynte maskinene og ule og pipe. Og jeg fikk ikke puste. Assitenten kom hastende opp til meg og sa ”hun får blodtrykksfall” og mer husker ikke jeg.

Etter det våknet jeg på overvåkningen med masse folk rundt meg og verdens nydeligste skapning! Er det rart at vi gjør dette om og om igjen? Gleder meg allerede til neste gang.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSiri uke 19
Neste artikkelSiri uke 20
DEL