"Hun kom ut 06:58. For en følelse. Det var helt fantastisk. Hun var så fin og frisk, og var utrolig våken. Hun bare kikket på meg og jeg på henne. Huff, jeg begynner å grine når jeg tenker på det nå, for det var så fint."

Sist oppdatert: 3. august 2009

Mandag 18.mai var vi på sykehuset for overtidsvurdering. Vi ble sendt hjem igjen, men jeg måtte ringe om jeg fikk hodeverk, da urinen var 2+. Dagen etter fikk jeg sinnsykt vondt i hodet. Fikk målt blodtrykket og det var ganske høyt, 164/111.Jeg ringte til sykehuset og de ville ha oss rett ned.

Jeg ble undersøkt, og heldigvis hadde Sunniva det fint i magen min, men urinen min var høy og det var blodtrykket også. Så jeg ble lagt inn og strippet. Jeg fikk også satt inn en tablett vaginalt, for å sette i gang hormonene.
Dette var ei grei natt uten noe som helst smerter, bare litt maserier som man ofte har.

Onsdagen ble jeg undersøkt og hadde ikke noe særlig åpning. Fikk en ny hormontablett.
Hadde litt besøk, og Dag Yngve var med meg hele dagen.
Klokka syv begynte jeg å få rier. Vonde rier! Jeg hadde en åpning på 3 cm, og jordmor sa at nå kan det gå fort. Det var vi jo veldig glade for – endelig skulle vi få se snuppa vår!

«- Det kunne skje når som helst…»

Det var ikke plass til Dag Yngve på sykehuset, men han fikk et rom på pasienthotellet, slik at han kunne komme fort om noe skjedde.
Riene var nå så vonde at jeg måtte ha noe å sove på. Jeg hadde ikke mer enn 3 minutt pause mellom dem, så nå kunne det skje når som helst.
Jeg sov litt, men våknet veldig ofte.

Halv to natt til torsdag, hørte jeg et klikk, så gikk vannet. Da hadde jeg fortsatt tre cm åpning, men alt var klart for fødsel. Mormunnen lå veldig fint til. De flyttet meg inn til føden, og Dag Yngve kom.

Det er ikke så mye jeg husker av dette grunnet smertene, men da jeg ble fortalt hva som skjedde, kunne jeg huske det. Merkelige greier.

Jeg hadde nå 4 cm åpning og mormunnen var fortsatt fin. Riene var utrolige smertefulle (like vonde som ved full åpning og rett før fødsel, ble jeg fortalt).
Lystgassen hjalp noe, jeg er glad jeg hadde den. Jeg kunne ikke få fentanyl, da snuppa i magen hadde litt dårlig fosterlyd. Så da sa jeg at jeg ville ha epidural. Det kunne jeg få. Legen kom inn, men ble måtte plutselig et annet sted, så jeg måtte vente.

Min fantastiske mann!
Smertene var helt enorme, og jeg er så glad for at Dag Yngve var der. Han var helt fantastisk. Masserte meg, fortalte meg hvor flink jeg var, holdt meg i hånden gjennom hver rie, strøk meg på ryggen++ Jeg hadde aldri klart det uten ham.

Jordmor og ei anna gav visst noen tegn til hverandre, sa Dag Yngve. Hun forklarte at det var mulig at det ville bli keisersnitt, da babyen ble stresset inni magen min. Jeg fikk nemlig ikke mer enn 4 cm åpning, og mormunnen var ikke klar for fødsel lenger. Den hadde forandret seg fra bra til dårlig. Jeg husker ikke at de sa noe om keisersnitt, men jeg hadde visst svart at det var det samme for meg, for nå var det så vondt.

Plutselig var rommet fullt av leger, jordmor, barnepleier og mange andre.
Den legen som tok overtidskontrollen på mandag forklarte at vi måtte ta hastekeisersnitt. Dette husker jeg heller ikke. Men jeg hadde sagt at det var jo bra, så kunne vi bli ferdig(eller noe i den duren).

Så gikk det fort fremover
De la meg over i ei anna seng og løp av gårde i gangene og opp en bakke på vei til operasjons-salen. Dag Yngve ble ganske redd da de løp slik, men han ble fortalt rett etterpå at det gjør de alltid når det er keisersnitt. De skal nemlig bare bruke 20 min. fra de har bestemt seg, til babyen er ute av magen.

Det som var dumt var at han ikke fikk noe beskjed om hva som skjedde. Han satt alene på gangen ei stund og bare ventet og visste ikke hva som skjedde. Tror jeg hadde følt meg ganske alene om det var meg ja. Men som sagt, så kom det heldigvis noen og forklarte alt etter ei lita stund. Men korte minutter blir lange i en slik situasjon. Han kunne jo heller ikke være med inn, da det var hastekeisersnitt.

Å få den bedøvelsen var helt fantastisk. Alle smerter ble borte og jeg var i himmelen. Det var så deilig at jeg begynte å grine. Men for en rar følelse i tillegg. Jeg var helt lamma fra brystet og ned. Først var det akkurat samme følelse som når beinet sover, bare i hele kroppen. Det eneste jeg kjente var at det var vanvittig kaldt. Jeg hutret der jeg lå.

Sykepleieren som stod ved siden av meg var helt fantastisk. Hun kjørte på med noen greier inn i kroppen min, slik at jeg ikke skulle bli kvalm og svimmel. Jeg husker at jeg ble utrolig kvalm. Jeg fikk et bekken ved siden av munnen min, slik at jeg kunne spy. Men det klarte jeg ikke. Kunne jo ikke bruke magemusklene på å få opp noe.

Så endelig….
Hun sa til meg at de hadde begynt og jeg spurte om de hadde åpnet meg opp, og hun svarte at det hadde de. Det var en veldig rar følelse. Jeg kjente at de holdt på, men det var jo ikke vondt. Utrolig rart at det går an.

Snuppa lå veldig langt nede i bekkenet, så de måtte rive og ruske litt ekstra. Jeg fikk en rift i livmora, og mistet 1,3 liter blod. (Fikk jern intravenøst i tre dager, så jeg slapp å få tilført blod).

Plutselig hørte jeg noen babyhyl. De fikk ut Sunniva og løftet henne bort til meg.

Hun kom ut 06:58.
For en følelse. Det var helt fantastisk. Hun var så fin og frisk, og var utrolig våken. Hun bare kikket på meg og jeg på henne. Huff, jeg begynner å grine når jeg tenker på det nå, for det var så fint. De tok henne med ut til Dag Yngve, mens jeg ble sydd igjen. Hun var hos ham i to timer. Stakkars jenta leita etter puppen. Men det var jo ikke noe mat å få på Dag Yngves bryst.

Jeg ble sendt på intensiven til overvåking. Der ble jeg passet på av en fantastisk sykepleier. Jeg lå der ei stund før Sunniva og Dag Yngve kom opp til meg. Da fikk jeg henne til brystet og hun sugde ganske godt ja. De var sammen med meg en stund, før de fikk rom på barsel. Vi fikk ikke ligge på vanlig barsel, men intensiv. Etter ei stund trillet de meg ned til Sunniva og Dag Yngve.

Vi måtte regne med å ligge der i fire til fem døgn, da det var keisersnitt.
Jeg har fått høre at jeg har vært utrolig sprek i forhold til det jeg var gjennom. De hadde ikke sett så mange som var oppe og gikk rett etter operasjonen. Det er jo veldig godt å høre. Så jeg har kommet meg raskt. Vi reiste hjem den fjerde dagen, i stedet for den 5.

Fantastisk personale
Det var så godt å komme hjem. Kjenner vi var lei av å være der ja. Dag Yngve fikk plass på rommet sammen med oss de to siste døgnene. Det var veldig godt. Jeg sov mye bedre om natta da. Spesielt siden jeg fikk de berømte barselstårene den tredje dagen. Huff, det var fælt. Jeg bare grein og grein, og skjønte ikke hvorfor.

Jeg må virkelig skryte av de som jobber på Sørlandet sykehus Kristiansand. De på barsel har vært helt fantastiske. De var der uansett og stilte alltid opp om det var noe. Så det er ikke de ansatte det er noe galt med på det sykehuset nei.

Jeg er også veldig glad for at jeg har Dag Yngve. Han var så flink og er en perfekt pappa for Sunniva. Han er så flink til å stelle henne og å være med henne. Og om natta avlasta han slik at jeg fikk sove. Han er mye bedre til å få henne til å sove enn det jeg er. For en mann, sier jeg bare. Og dere skulle sett den ringen han kom med til meg. Jeg ble så satt ut, at jeg selvfølgelig begynte å grine..igjen..hehe. Men den største gaven var Sunniva. Hun er så nydelig og jeg er så glad for at hun kom til verden! Sunniva veide 3890 gram og var 50 cm lang. Hun er helt perfekt.

– Vil prøve vaginalt neste gang
Alt i alt så var det ganske mye styr, men jeg ville ikke vært uten opplevelsen. Jeg er faktisk glad for at det ble keisersnitt til slutt.

Jeg har alltid sagt at jeg heller vil føde vaginalt enn å ha keisersnitt, men siden situasjonen var slik, så skjønner jeg jo at det er det beste.

Men jeg har ikke fått skrekken og vil selvfølgelig prøve å føde vagnialt neste gang. For ja, vi håper jo at det bli en neste gang. Men vi venter nok noen år (tre er nok passe for oss).

Takk for at dere leste.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDa Thea ble tatt med katastrofesnitt!
Neste artikkelJohanna kom som en kule!
DEL