En lørdags kveld begynte jeg å få litt rier. Ikke regelmessig, men jeg kjente det var noe på gang nå. Jeg og samboeren min gikk til sengs i 23-24 tiden. Han sovnet straks, men jeg hadde hodet fullt med tanker og ventet på neste ri. De begynte å komme oftere, så jeg bestemte meg for å stå opp og ta tiden mellom hver ri.

Sist oppdatert: 5. februar 2007

Riene begynte å bli mer og mer smertefulle. Og de kom hver femte minutt, men varte bare 1/2 min om gangen. Jeg laget meg en brødskive akkurat i det en ri startet. Og det gikk ut over skiven! Den ble bare til smuler! Hehe. Da bestemte jeg meg for å ringe til sykehuset. De ville jeg skulle være hjemme litt til, siden riene bare varte 1/2 min om gangen. Men jeg kjente på meg at nå var det noe på gang. Så jeg tok en hvit løgn og sa at jeg hadde lekket en del fostervann. Da fikk jeg komme inn med det samme. Jeg hadde jo hatt noen få dråper i trusen, men ikke noe å bry seg om.

Jeg vekket samboeren min og sa det var på tide å dra inn til sykehuset. Beggen var allerede pakket og klar i bilen. Dro med meg tannbørste og et håndkle til å sitte på i bilen. -Heldigvis! For etter 10 minutter så fosset vannet ut.

Vanligvis tar turen til sykehuset ca 1 time. Men det var ingen trafikk og fint vær, så vi kom fort frem. (Vi var heldige med været, for dagen etter var det snøstorm!)

Vi ble møtt av en veldig koselig jordmor. Jeg fikk tatt en dusj. Det var deilig å få varmt vann nedover ryggen under riene. Vi fikk oss litt mat og samboren min krøp under et teppe mens jeg suget i meg lystgass.

Jordmora fulgte med på fosterlyden, og plutselig ble hun stresset og løp ut av rommet. Inn igjen kom 7 andre og alle stresset. Jeg forstod at noe var galt, men det var ingen som ville si noe. Det var noen skumle minutter!

Jeg fikk et kyss av samboeren min og ble trillet ut til et oprasjonsrom. Han fikk ikke bli med. Jeg visste forstatt ikke hva som foregikk. Alle bare stresset rundt meg, og så fikk jeg en maske over munnen og sovnet inn. Det siste jeg husker er at jordmora sa «Dette går bra».

Da jeg vaknet stod samboeren min ved siden av senga med verdens fineste gutt i armene sine! Alt hadde gått bra! Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg var da!!!!

Senere på dagen fikk vi forklart hva som hadde skjedd og hvorfor ingen hadde forklart noe til oss før oprasjonen. Fosterlyden hadde forsvunnet og de måtte til med akutt keisersnitt og det var ingen sekunder til overs til å forklare hva som skulle skje.

Hadde de ventet en liten stund til kunne det gått galt. Selv om det var veldig skummelt for meg før jeg sovnet inn i narkosen, så er jeg svært takknemlig for at legen og jordmora jobbet så fort som de gjorde og at jeg fikk en frisk sønn! Han fikk et lite kutt i kinnet, da legen hadde det travelt med å «åpne» meg. Men det betyr ingenting.

Nå er jeg glad for at jeg tok en hvit løgn og kom fort inn på sykehuset! Jeg nyter hvert sekund med lille Adrian og min kjære samboer!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelKvalm? Akupunktur kan hjelpe!
Neste artikkelCecilie: Lille Johannes på sykehuset
DEL