Det hele begynte lørdag 14. januar 2006. Min egen bursdag faktisk. Hele familien hadde spøkt om at "lille Linus" skulle komme på mammas bursdag, men slik skulle det altså IKKE bli...

Sist oppdatert: 23. oktober 2006

Jeg hadde nettopp dusjet da min samboer kom hjem fra byen med kaker til gjestene jeg hadde bedt hjem på kaffe. Jeg måtte rope til han fra badet, for og be også han forte seg å dusje siden det bare var en time til mamma, pappa, svigermor og svigerfar skulle komme. Han hadde akurat hoppet inn i dusjen da jeg dundret på dusjkabinettet til han: OOPS… jeg tror vannet har gått…

Da han hadde dusjet ferdig kom han ut fra dusjen og sa: Ja, da må vi kjøre da… Jeg forklarte raskt til han at det ikke var noe stress siden jeg ikke hadde noe vondt. Vi var litt satt ut siden siden terminen ikke var før 30. januar egentlig. Jeg fikk ringt til føden og fortalte at vannet var gått, men at jeg ikke hadde noe vondt. Jeg fortalte at jeg hadde bursdag og ventet gjester, og at jeg ikke kom før jeg hadde fått trøkt i meg noe kake, for jeg har jo ikke vondt. Jordmor lo og sa at det var helt greit, men måtte komme om 2-3 timer, pga. infeksjonsskade siden vannet var gått. Etter jeg hadde pratet med jordmor ringte jeg mamma å sa: Vannet har gått, men dere SKAL komme for det og spise kaker, for jeg har ikke vondt. Mamma ba meg gå i trappa, og jeg skal si deg at jeg gikk ikke i trappen JEG SPRANG…

Da tok det ikke lang tid før den vordende mormor og morfar var her og heller ikke farmor og farfar. Det skjedde ingen ting og fikk spist kake og drukket kaffe. (He,he…) Gjestene satt et par timer og da sa de at nå burde vi reise, noe vi gjorde. Bagen stod klar for den hadde jeg pakket for 2-3 uker siden. Når mamma og pappa skulle reise var pappa veldig rar og sa trøstende: «Dette går så bra». Og mamma sa: Nå må du være «flink jente da». Først da gikk det opp for meg meg: Nå skal babyen komme, og nå er jeg snart mamma, jeg er ikke «barnet» lenger.

Vi reiste ned og fikk tildelt et føderom på Sykehuset Telemark HF. Jeg ble koblet til CTG’en og det viste seg at det var bare noen få utslag. Da var det bare å begynne og vente. Ved 18.00 tida kom gynokologen inn å målte åpning til 1 cm.

Vi fikk beskjed om at det ikke skjedde noe de første timene og fikk lov og ut og kjøre en tur. Vi kjørte hjem til mamma og pappa, og de skal jeg si deg fikk skikkelig sjokk når vi kom gående opp trappa. Vi satt der en times tid så kjørte vi ned til byen igjen. Vi kjørte innom en bilforettning og jammen, der stod tanta mi og kikket på bil. Ho fikk jo helt sjokk da jeg rullet ned vinduet, og lurte på hva i huleste vi gjorde der, for hun hadde jo fått beskjed av mamma at vi var på sykehuset. Så kjørte vi derfra og bort på sykehuset igjen. Jeg fikk beskjed om og prøve og sove litt tilfelle det skulle skje noe utpå natta. Samboer reiste hjem, noe jeg likte dårlig. Det var trist når han måtte reise.

15. januar. Etter en lang og kjedelig natt var jeg glad for og se samboer igjen kl 08.00. Jeg ble målt åpning på og det var fortsatt 1 cm. Jeg så da ingen ende på dette og det var som og få et knytteneveslag mitt på «tygga». Jordmor kom inn ved 09.00 tida og fortalte at jeg skulle settes på drypp. Hun forklarte da at veene skulle begynne med en gang og de ville bli sterkere enn om at det skulle starte på normal måte. Nå begynte jeg virkelig og grue meg, og var egentlig drittlei for og si det på godt norsk. Dryppet ble satt på ved 10 tida og timene med veer gikk. Ved 16.00 tida målte de åpninga til 1 1/2 cm… Oh my gosh.. For en fremgang. De sa at de skulle ta av dryppet. Det var godt, for da hadde jeg ligget «lenket» til den vonde sykehussenga i 6-7 timer i akuratt samme stilling fordi fosterlyden forsvant når jeg leet på meg. Eneste jeg kunne gjøre var og dunke i veggen når riene kom vert 2 min. De forklarte at de skulle sette meg i gang i morgen igjen, og da ble jeg så lei meg for da var det tida for at samboer måtte reise hjem igjen + at jeg gruet meg til en natt til uten søvn.

16. januar. De kom inn ved 07.00 tida og satt på dryppet. Nå var det bare og vente nok en dag til. Jeg kan ikke beskrive og sliten, trøtt og drittlei jeg var. Når de satt på dryppet da forklarte jeg jeg pent til de at dette ville jeg ikke en dag til (akkurat som det hjalp) og at de fikk bare se og skjære i meg. De forklarte at de fikk se etter en 4-5 timer. Jeg var så sint, så sint. Hver time ringte jeg på dem og ba de så høflig om og få av faenskapet jeg var «tjoret» fast med (kunne nok vært høfligere). Jeg skrek til dem etter seks timer at nå gidder jeg ikke mer. ENDELIG…. kl. 13.00 kom jordmor inn og sa at det var bestilt operasjon. Jeg var så sliten, men likevel så glad. Jeg ringte mamma med en gang og gråt mine modige tårer og ropte: ENDELIG, YES YES… Hun trodde vel nesten guttungen hadde kommet, helt til jeg fikk sippa frem: Jeg får keisersnitt. Nå kommer legen, så jeg blir trillet ned nå. Vi spurte om selvfølgelig om samboer kunne være med, men det fikk han ikke. (Snuffs.. Jeg ble så lei meg.) Men når jeg lå på operasjonsbenken kom samboer og han forklarte at de hadde ombestemt seg. Jeg ble så glad at det kan ikke beskrives.

Jeg skjønte at kirurgen drev og skjærte i meg og han forklarte at han kom til og gi meg et skikkelig trykk i mellomgulvet og det var ikke digg. Med ett hørte jeg gullet mitt sin spede gråt, og vi gråt av glede. For en lykke, for en premie… Han veide 2340g og var 46 cm. Fikk han med en gang holdt opp til ansiktet mitt. Det var så skjønt og vite at endelig var han her. Han er nå 9 1/2 mnd. Og jeg gleder meg til nestemann…

Hilsen verdens mest heldige mor.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelGo`klupen vår kommer til verden…
Neste artikkelCecilie: Johannes kommer til verden
DEL