Det hele startet natt til mandag 19.juni 2006. Klokka 02.00 stod jeg opp, for jeg måtte så fryktelig på do. Da jeg tørket meg så jeg at jeg hadde rosa slimete utflod på papiret. Tenkte at dette måtte være slimproppen (etter alt jeg hadde lest). Følte at jeg lakk litt, så jeg bestemte meg for å ta på meg et bind og legge meg å sove...

Sist oppdatert: 22. februar 2008

Jeg klarte ikke å sove…var så innmari spendt…var dette slimproppen? Var det vannet som lakk? Rakk ikke å tenke noe særlig mer, for kl. 02.30 kom de første tegnene på rier. Jeg visste at jeg burde få sove litt, men det klarte jeg ikke…. Jeg gledet meg så enormt til å hilse på den lille sønnen vår.

Kl.06.30 klarte jeg ikke mer, og vekket samboeren min og sa at han ikke trengte å dra på jobben i dag…Tok litt tid før han skjønte hva jeg snakket om, men så satte han i et vannvittig glis.

Kl. 08.00 dro vi til sykehuset. Jeg hadde jevne rier, og siden dette var vår aller første gang, så ville vi ikke ta noen sjanser. En time etter var vi på sykehuset og jeg ble lagt inn til registrering. Der ble det konstatert svake men jevne rier og vannavgang. Vi ble sendt ut på byvandring, i håp om at riene skulle ta seg opp.

Kl.15.00 begynte riene å gjøre mer vondt, og kl 16.30 dro vi tilbake til sykehuset, og da ble jeg lagt inn med 2 cm åpning. Vi fikk et kjempeflott rom med dobbeltseng. Jeg begynte å få skikkelig vondt, og klarte å verken stå eller gå….ville bare ligge. Etter en god stund med sterke og vonde rier, fikk jeg tilbud om akupunktur. Jeg syns ikke at det tok noe av smertene, men jeg fikk slappet skikkelig av mellom riene. Det var nesten så jeg sovnet.

Etter en stund ønsket jeg å ligge i badekaret, og det var som om å komme til himmelen. Jeg klarte å slappe mer av, og det var lettere å bevege seg. Men gleden var kortvarig. Allerede etter 15 min, så måtte jeg stå opp for jordmor fant ikke skikkelig fosterlyden. Jeg måtte da sitte med slike registreringsbånd rundt magen, og jordmor gikk og konfererte med andre.

Fosterets hjertelyd var litt lav, og ville ikke ta seg opp igjen. På den tiden hadde jeg så vondt at jeg ikke klarte å bevege meg. Jeg fikk streng beskjed av jordmor om at NÅ MÅTTE JEG HØRE PÅ HENNE! Måtte flytte meg over i en stor seng og ble trillet ned til en annen fødestue med bedre og mer avanserte måle/lytte utstyr. Plutselig var rommet fullt av barneleger, jordmødre (vaktskifte) og anestesilege.

Fosterets hjertelyd ville ikke ta seg opp, og legene begynte å snakke om enten å forløse med tang eller å ta keisersnitt. På den tiden var jeg så innmari sliten, at jeg knapt klarte å registrere det som skjedde rundt meg. Riene begynte visst å avta i styrke og jeg manglet fortsatt de siste 1 1/2 centimeterne.

Anestesilegen begynte å sette veneflon i henda på meg. Måtte stikke en del ganger før han traff årene skikkelig. Da ble jeg i all hast rullet inn på operasjonsstua og spinalbedøvelse ble satt. 20 min etter at avgjørelsen ble tatt, så vår nydelige lille sønn verdens lys. Han var frisk og fin og hadde verdens mest fantastiske gråt.

Alexander ble født 19.juni 2006 kl. 23.47. Han veide 3660g, var 51cm lang og 35,5cm rundt hodet. Han var visst det de kaller en «stjernekikker». Han lå med nesa opp, og lå og stanget i bekkenet. Derfor hadde han blitt så stressa. Etter 2 lange timer til overvåkning, så fikk jeg lov å hilse på verdens mest nydelige lille gutt.

Jeg har ingen vonde opplevelser fra denne fødselen. Jeg hadde mest lyst til å oppleve den igjen i dagene som fulgte. Det som jeg kjenner mest på er at jeg ikke fikk med meg så mye av det som skjedde, og at jeg aldri fikk oppleve å få Alexander opp på brystet mitt som helt nyfødt.

Nå er jeg gravid igjen, og håper at jeg får lov til å oppleve en «normal» fødsel denne gang. Det er en av de mest fantastiske opplevelsene jeg noen sinne har vært med på.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDa Even Nikolay ble født
Neste artikkelTermin 29. desember, men den lille hadde andre planer
DEL