Hun fikk påvist forkortet livmorhals i uke 29, og måtte ligge i ro for å drøye fødselen. En måned før termin kom den vesle gutten til verden. Så startet problemene.

Sist oppdatert: 16. mai 2012

Hei, jeg er en jente på 21 år og jeg vil dele min fødselshistorie med dere.

Svangerskapet var fint helt til uke 29. Da verket jeg mye nede i magen, og ringte sykehuset. De ba meg komme for å få sjekket det. Alt var visst fint. Ukene gikk og det ble aldri bedre, så jeg ringte igjen. Da fikk jeg vaginal ultralyd. Det viste seg at jeg hadde kort livmorhals, og den hadde begynt å åpne seg. Dermed ble jeg fraktet til Kristiansand i ambulanse.

Der ble jeg innlagt med beskjed om å ligge i ro for å drøye fødselen lengst mulig. Jeg hadde en to år gammel sønn hjemme, og det var forferdelig å ikke få se ham hver dag. Jeg fikk to lungemodningssprøyter i tilfelle gutten i magen skulle bestemme seg for å komme til verden for tidlig. Etter noen uker på sykehuset, fikk jeg komme hjem, men måtte fortsatt være i ro. To uker senere var jeg på sjekk på Flekkefjord sykehus og ble lagt inn med en gang. Noen dager senere startet fødselen. Det var da nøyaktig en måned til termin. Egentlig skulle jeg føde i Kristiansand, men ultralyden viste at gutten i magen var akkurat stor nok til at de kunne ta imot ham i Flekkefjord.

Les også: – Jeg var livredd for å føde prematurt igjen

Fra at alt er bra til dramatikk
Fra riene begynte til min lille prins var ute, tok det én time, så det var bra de ikke ville flytte meg til Kristiansand, for da hadde det blitt fødsel i ambulansen! Gutten min var 48 cm lang og veide 2840 gram. Jeg ble fortalt at alt var bra med prinsen min, men etter hvert begynte han å lage noen presselyder og de trodde det var fordi han var prematur og litt kald. Jeg fikk ham med inn på rommet mitt, men etter en time kom de og hentet ham for å overvåke ham litt.

Plutselig kom en lege springende inn på rommet og sa at det var noe galt med sønnen min, men de visste ikke hva det var. Da sprutet tårene og jeg var helt fra meg. Visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg gikk ut i gangen og spaserte fram og tilbake utenfor døren der sønnen min lå. Jeg hørte presselydene fra ham og alle pipelydene fra maskinene han var koblet til.

Så kom det endelig en dame ut og sa at jeg kunne komme inn og se ham. Synet som møtte meg, var en gutt med masse ledninger og nål i hodet der de ga ham noe væske, men jeg er ikke sikker på hva det var. Etter en stund sa de at jeg skulle dra i forveien til Kristiansand, så skulle sønnen min komme etter.

Han ble lagt i kuvøse og kjørt til Kristiansand.

Les også: Maja tok imot sitt eget oldebarn

Lungekollaps og flere dårlige nyheter
Klokken seks neste morgen, kom en sykepleier inn på rommet mitt og sa at sønnen min hadde kommet. Forloveden min og jeg gikk ned til ham. Da lå han med cpap som pustehjelp. Legene forklarte at lungene hans hadde kollapset fordi de ikke var helt ferdig utviklet. Det var derfor han hadde laget disse presslydene. Han klarte ikke å spise, så han fikk sonde. Og han klarte ikke å tisse eller bæsje, så hele han hovnet opp. Han klarte ikke å åpne øynene eller noe.

Etter noen uker kunne han puste uten cpap, og det var en herlig følelse. Jeg var så glad!

Men så kom den ene legen og fortalte at sønnen min hadde fortetninger på lungene, hull i hjertet og en svulst på hjernen. Det var som om verden raste sammen. Jeg tenkte jo det verste. Det ble tatt en del ultralyder av hjertet, og de trodde hullet ville lukke seg av seg selv. Hvis det ikke gjorde det, måtte han opereres. Etter noen dager fikk han endelig til å tisse og bæsje. Da forsvant også hevelsene i kroppen. Jeg trodde aldri han kom til å lære seg å drikke fra flaske, men det kom etter hvert.

Fikk dra hjem – men veldig bekymret
Noen dager senere ble vi skrevet ut fra sykehuset. Og jeg fikk beskjed om at fortetningen skulle gå bort av seg selv etter hvert som sønnen min vokser. Vi fikk innkalling til ultralyd av hjerte, og mr av hodet for å sjekke svulsten. De kunne ikke si om svulsten ville gjøre skade, men måtte bare se hvordan det utviklet seg. Det var en ekkel følelse å vite at den var der. Da vi kom hjem, klarte jeg ikke å tenke på annet enn hullet i hjertet og svulsten i hodet. Jeg bare gråt og sleit med å få sove.

Etter noen dager hjemme, begynte han å hoste og fikk pustestopp. Da bar det rett til sykehuset for å få sjekket det. De sa at det bare var en forkjølelse. Jeg var på sykehuset en gang til, men de mente det ikke var noe å bekymre seg for, og at jeg skulle dryppe ham i nesen med saltvann eller morsmelk.

I ambulanse – med luftambulanse over
Han ble aldri frisk, så vi tok ham med til doktoren. Der fikk vi beskjed om å dra til sykehuset i Kristiansand. Sønnen vår ble bare verre og verre, og sluttet å puste flere ganger underveis. Ambulanse ble sendt fra Kristiansand og skulle komme oss i møte.

Da vi møtte ambulansen, ble metningen i blodet han målt, og det hadde sunket. Dermed ble ambulansehelikopteret tilkalt og skulle fly over sykebilen i tilfelle han ble verre. Han fikk hjelp til å få opp oksygenmetningen.

På sykehuset tok de masse prøver av ham, men slet med å finne de små blodårene og bommet hele tiden. Til slutt fikk de det heldigvis til. Vi fikk tildelt et rom og sønnen min måtte på cpap igjen.

Nok et sykehusbesøk på veslegutt, mamma og pappa. Denne gangen på grunn av rs-virus. Foto: privat

Neste dag fikk vi svar på prøvene, og det viste seg at den lille prinsen vår hadde fått rs-virus. Et virus som angriper luftveiene og tetter igjen. Han ble lagt i isolat.

Les også: Nå starter RS-sesongen

Jeg var fremdeles engstelig for hullet i hjertet og svulsten i hodet, så jeg ba legen flere ganger om å sjekke dette, men det kunne de ikke.

Endelig svar om hjertet og svulsten
Etter noen uker på sykehus kunne vi endelig reise hjem, og det var deilig – å ha hele familien samlet. Så fikk vi endelig innkalling til mr av hodet. Jeg, forloveden og den lille prinsen reiste bort. De ville prøve uten å legge ham i narkose først. Det var jeg glad for, for jeg er så redd for narkose. Men prinsen ville ikke ligge stille i maskinen. Jeg gråt og gråt. Det var helt forferdelig å sitte der og høre ham skrike bundet fast inni maskinen. De prøvde flere ganger, og til slutt roet han seg slik at de fikk tatt bilder. Men jeg måtte vente på resultatet i noen dager.

Så fikk vi beskjed om at bildene viste at svulsten hadde gått bort. Det var en deilig følelse. Men vi ventet fortsatt på ultralydundersøkelsen av hjertet. Heldigvis fikk vi gode nyheter igjen – hullet i hjertet hadde grodd! Endelig kunne vi slappe av og slutte å bekymre oss.

I dag har vi en frisk og glad ettåring, som koser seg masse med storebror på 2 år.

Hilsen stolt mamma til to prinser.

Les flere fødselshistorier

Les også: Winnie fikk totalruptur: – Jeg føder ikke igjen

Les også: Gravid fire ganger – med prevensjon

Hva synes du om artikkelen?