Magen min begynner virkelig å bli stor, og jeg syns jeg kjenner livmora rett oppe under toppen av ribbeina. Det virker rart, når jeg ser hva som står i appene mine, men den stod jo høyt på sist jordmortime også. Jeg er likevel spent på å høre hva jordmor sier om det.

Sist oppdatert: 8. januar 2014

Det å runde tyve uker, gjør noe med meg. Jeg er halvveis, magen vokser, sparkene er sterkere og oppkastet forblir borte etter at vi kom hjem fra fjellet. En jordmortime har jeg også denne uken, og ser frem i mot å få høre hjertelyden til babyen min igjen. Tenk hvor fort tiden har gått, enn hvor vanskelig den har vært! Litt utfordringer skal vi fortsatt ha, da mannen min endelig skal få operert håndleddet sitt denne uka. Plutselig er det mitt ansvar å passe på lillegutt, bytte bleier, stelle og alt det som må gjøres selv med en blomstrende bekkenløsning, men jeg har tro på at det skal gå bra.

Det er kanskje på tide også, at mannen min får litt avlastning. Han har tross alt byttet så godt som alt som er av bleier de siste fire månedene, og gjort alt annet i huset også. Etter som dagene går, kjenner jeg at jeg har lite energi, og at det tar på plutselig å gjøre alt selv, kvalm er jeg jo enda også. Likevel kommer vi oss gjennom det, jeg har jo ikke akkurat noe valg. Mannen min, virker på sin side til å more seg litt, hver gang han så uskyldig roper at han tror lillegutt har gjort nummer to i bleia.

Fortsatt har jeg ikke lagt på meg i forhold til startvekta, selv om jeg har fått tilbake noen av kiloene jeg gikk ned. Det er allikevel ikke slik at det kan forklare den store magen, det må jo være livmora som gjør den så stor?

Les også:

Uke 20

Ingunnbloggen uke 20: – Jeg er halvveis!

Har du fått riktig termin?

 

Pappaen får kjenne babyen sparke!
Kvelden før timen ligger jeg i senga og kjenner lillejenta sparke. Det føles godt, og gjør meg lykkelig. For første gang ber jeg mannen min legge hånda på magen min. Selv har jeg kjent sparkene utenfra en god stund, men har ikke vært der mentalt at jeg har villet springe etter mannen min hver gang, slik jeg gjorde sist graviditet. Denne gangen derimot, passer det helt perfekt. Vi ligger begge i senga, og det er lett for han å kjenne etter sparkene. Det gjør han også, og gleder seg over å kjenne spark for første gang, selv om de fortsatt skal bli mye sterkere før hun kommer ut til oss.

Stor livmor!
Hos jordmor prater vi litt løst og fast om hvordan alt går så langt, før det blir på tide å måle magen og lytte etter hjerteslagene. Det er første gang magen måles, og målet skal føres opp på helseskjemaet mitt. Jordmor måler flere ganger før hun sier noe. Det første hun kommenterer er at jeg jammen ikke har noe ekstra på magen, så det er fryktelig lett å kjenne kanten på livmora. Og den står sannelig der jeg trodde, helt på toppen av magen. Jordmor lager et kryss på skjemaet mitt, før hun fortsetter. Som jeg selv kan se, havner krysset langt utenfor normalen og på det hvite området.

Les også:

Helsekortet – din egen svangerskapsjournal

Sparkene skal ikke avta!

Forskjellen på første og andre svangerskap

Vil ikke godta overtid
Som tidligere, er det ikke overraskende at livmora mi er stor. Likevel syns jordmor det er litt voldsomt, og setter spørsmålstegn ved den nye terminen jeg har fått. Hun konkluderer til slutt med at hun ikke vil godta at jeg går på overtid i forhold til ultralydterminen, som er en uke etter mensterminen. Jeg på min side, tror jo fullt og helt at ultralydterminen stemmer, da to tidlige ultralyder ga akkurat samme termin, men sier ikke så mye om det. Fra sist svangerskap har jeg lært at det ikke er jeg som bestemmer hva som skjer, det overlater jeg til de som faktisk kan faget sitt.

Før jeg går forsikrer jordmor meg om at babyene oftest har en tendens til å komme når de selv er klar, uavhengig av termindatoer. Mest sannsynlig tror hun alt går i gang av seg selv, og at jeg denne gangen ikke vil trenge noe hjelp. Nettopp det, håper virkelig jeg på også. Jeg vil så gjerne oppleve at fødselen går i gang av seg selv! Uansett blir det spennende å se, både når babyen kommer og på hvilken måte. Har jordmor rett, blir det helt sikkert en april baby. Alt jeg kan gjøre, er å vente tålmodig.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelVær så snill og sov!
Neste artikkelFødselen gikk altfor fort!
DEL