Det er usannsynlig at flere kvinner i samme familie skal ha hatt for lite melk til barna sine. Medfødt lite kjertelvev er sjelden, likevel er det noen familier hvor flere kvinner har opplevd at de ikke har hatt nok melk. Så hvordan kan vi forklare det?
Det var mange kvinner i mødre- og bestemødregenerasjonen vår som fikk vite at de hadde for lite melk. Da de fikk barn var det lite kunnskap om amming, og helsevesenet ga mødrene råd som var direkte skadelige for melkeproduksjonen. Og ikke minst – råd som var negative for deres tro på egen melkeproduksjon.
Man kjente ikke til alle fordelene ved amming, så mange mente det ikke spilte noen stor rolle om barnet fikk morsmelk eller morsmelkerstatning. Eller det som var alternativet for mange av bestemødrene våre: kumelk blandet med vann og sukker!
De første dagene er viktige!
Jeg har truffet på mange overraskede nybakte mødre som opplever at melken flommer, til tross for at mødrene deres aldri hadde nok melk. De aller første dagene etter fødselen er veldig viktige. Da må barnet få die hyppig, for det er da grunnlaget legges for hvor stor melkeproduksjon du får!
De to generasjonene før oss fikk bare lov til å amme barna sine hver fjerde time, og da bare i 10-15 minutter hver gang. De hadde ikke barna inne hos seg på sykehuset – de ble «oppbevart» på barnestuen mellom måltidene. Barna fikk også morsmelkerstatning og sukkervann på flaske, fordi man mente det var viktig med både mat og væske fram til mor fikk melk selv.
Jeg leste et sted at sukkermengden et nyfødt barn fikk i seg på den tiden tilsvarte at en voksen mann skulle ha drukket mange liter cola i døgnet! Ikke rart barna var kvalme, og ikke ville die effektivt. Dermed ble jo heller ikke melkeproduksjonen stimulert, og selvsagt fikk mødrene for lite melk! Slik har vi det ikke lenger. Heldigvis!
