Det er flott å ha rundet 35 uker, men det er mindre flott å ha så mye vondt i magen. For å distrahere meg fra det, fyller jeg tiden med absolutt alt jeg klarer.

Sist oppdatert: 29. november 2019

Jeg bretter iherdig alle klærne jeg tidligere har kjøpt eller funnet frem før det så ble vasket, og sorterer de nå etter størrelser og legger de pent i skuffer. Det er rart å se på dem, snart skal de kle på en liten tulle. Hvordan ser hun ut? Vil hun være lik storesøster? Vil hun kle de samme fargene som hun gjør? Det gjør meg glad når jeg endelig kan lukke den siste skuffen og alt er på plass. Jeg trenger i hvert fall ikke stresse ut og kjøpe klær etter fødselen, alt hun trenger det første halvåret er allerede brettet og på plass. Så kan jeg heller kose meg med å legge til det vi eventuelt får i gave etter fødselen.

Gjør klar fødebagen
Jeg tar endelig tak og gjør fødebagen klar også. Jeg vet ikke hvorfor, men å pakke den klart har vært en dørstokkmil for meg, akkurat som om det å gjøre den ferdig ville sendt meg rett i fødsel. Heldigvis er internett full av lister på hva man burde ha med i bagen, og forumet er intet unntak.

De andre damene i termingruppa mi har vært langt flinkere enn meg og mange har delt listene sine. Noen ting står jeg over, som egne håndklær. Jeg husker godt alt det blodige klinet etter de forrige fødslene og sier heller ja, takk til det det jeg får låne på sykehuset. Musikk dropper jeg også, jeg vil nok ha mest mulig ro når smertene pågår, kjenner jeg meg selv rett. Derimot pakker jeg ned litt ekstra klær til meg selv da jeg kanskje må være noen dager på sykehuset om igangsettingen tar tid.

Min mor blir også med meg i butikken for å finne noen myke, løse bukser jeg kan ha etter fødselen som har plass til store bind og bleier. Tanken på bleiene får frem smilet mitt, det er jammen mye rart man må gjennom for å få den lille premien i armene! På vei hjem stopper vi også så jeg kan få kjøpt inn babybleier, det må vi jo plutselig også ha.

Lytt til podcast om hva som skal med i fødebagen:

Godt å være tidlig ute
Det er litt stressende at det brått nærmer seg så veldig, tross at jeg egentlig var veldig tidlig ute med å få på plass det meste. Jeg angrer absolutt ikke på at jeg begynte tidlig. Om jeg nå måtte handlet babyutstyr, vogn og babyklær i tillegg vet jeg ikke hva jeg skulle gjort.

All ære til de som orker å snu seg rundt og ordne alt i siste liten. Jeg tenker også på de sterke damene som fortsatt jobber og gjør det helt frem til uke 37 når man må ut i permisjon. Det er helt utrolig hvor ulike svangerskap er. Jeg skulle gjerne hatt det sånn, men tenker at de fleste må starte å bli slitne nå. Så kommer jeg på at jeg helt har glemt å søke permisjon, men heldigvis er det veldig lettvint å ordne på nett nå. Siden jeg er sykemeldt, har de allerede inntektsopplysningene mine og allerede dagen etter er søknaden min godkjent.

Vondere kynnere
Denne uka merker jeg hvordan kynnerne jeg har blitt så vant til begynner å bli enda vondere og ta tak. Det er nesten så jeg blir litt overrasket av det, kan det faktisk skje noe av seg selv? Jeg vil helst ikke tenke så mye på det, i tillegg til de pressende magesmertene jeg har fra før. Jeg vil heller ikke tenke på om vannmengden øker ytterligere eller holder seg konstant, så jeg fortsetter uka med å holde meg opptatt.

I manko av ting å gjøre ferdig til baby eller fødsel, setter jeg blikket på kjøkkenet i stedet. Der har jeg knapt oppholdt meg hele svangerskapet. Til vanlig er det jeg som lager det meste av maten og jeg er glad i både å bake kaker og grovbakst, men dette året har det vært helt fraværende. Jeg orker kanskje ikke andre huslige aktiviteter som krever mye fysisk arbeid hvor man også må bøye seg opp og ned, men kanskje jeg orker å lage mat?

Stappfull fryser
Jeg spør på forumet hva som kan være lurt å ha i hus av mat og bakverk når babyen kommer og får masse svar. Middager frister meg ikke å fylle fryseren mer, men jeg får en veldig trang til å bake og sender en handleliste til mannen. Før jeg vet ordet av det har jeg satt en bolledeig. Så setter jeg en til og så enda en, og enda en. I slutten av uka er fryseren helt stappfull. Jeg har bakt en haug med hveteboller, sjokoladeboller, kanelboller og solskinnsboller. Når jeg gikk lei av det fortsatte jeg med horn, både med ost og skinke og annet passende fyll jeg fant.

Baking viser seg å være utrolig effektivt for å forsøke å glemme smerter i magen. Man behøver kun å stå, men kan også sette seg litt og man må fokusere all energi på armene. Dessuten både lukter det godt og smaker godt, selv om jeg orker mindre og mindre mat disse dagene. Magen er liksom helt full fra før og det er ikke plass til mye mat. Ungene og mannen derimot, får kost seg uventet masse med bakverk. Jeg har også bakt så mye at det umulig kan gå tomt med det første.

Kan kroppen starte av seg selv likevel?
I bakhodet tenker jeg på det gamle snakket om at man blir ekstra huslig og får trang til å ordne mye rett før fødselen skal gå i gang. Jeg merker også at det trykker mye nedover når kynnerne kommer. Har det gjort det før? Kanskje kroppen min faktisk skal starte det selv allikevel? Kanskje jeg ikke skal gå helt til uke 37? Uansett er jeg straks 36 uker, og det føles helt trygt om hun melder sin ankomst nå. Jeg blir derfor ikke urolig av det og fortsetter med å holde meg opptatt så langt jeg klarer.

Dessverre er fryseren full og det viser seg at selv mannen og ungene har et magemål, så de orker ikke tømme den raskt nok heller. Jeg begynner derfor å bidra med middagslaging igjen og gleder meg over å kunne bidra hjemme og til familien. Tenk, snart er vi ikke fire i familien, men fem! Bollene, de skal vi nok bli kvitt under barselbesøkene.

Les flere blogginnlegg i Liljabloggen

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelOvertid og igangsetting
Neste artikkelTermin i august 2020
DEL