Jeg har stadig mer permanent vondt i magen i det jeg blir 32 uker på vei, men tviholder på fødselslegens formening om at jeg ikke kan gå på meg en fødsel. Jeg fortsetter derfor å pushe meg selv det jeg orker og ofte litt mer enn det også. Jeg vil så desperat gjerne nyte disse siste ukene som tobarnsmor og vil være der for barna så mye som mulig.

Sist oppdatert: 5. november 2019

Magen begynner virkelig å bli kjempestor, men jeg har endelig sluttet å bry meg når folk påpeker det. Nå nærmer det seg jo faktisk på ordentlig, og blir jeg satt i gang i uke 37 er det bare knappe 4 uker igjen. Jeg sier derfor nå til folk at det er en måned igjen i stedet for nesten to, som er mer korrekt.

Dra på tur?

Foreldrene mine foreslår utover i uka å dra på en liten tur med ungene mine da de fra før passer to søskenbarn i samme alder. Vi snakker først om det nesten på spøk, at jeg jo kan bli med nå som jeg «får lov» av sykehuset å strekke strikken. Jeg lar meg underholde av tanken, at jeg som knapt har gjort annet enn å ligge på sofaen siden jeg ble gravid brått skal bli med på en skikkelig aktivitets-tur med barna.

Så fester tanken seg. Når får jeg muligheten til det igjen? Når babyen kommer, vil den oppta all min tid lenge. Ukene frem til fødsel vil heller ikke bli lettere, så skal jeg gjøre noe litt sprøtt er det vel jo før jo bedre, nå som jeg ikke trenger å bekymre meg for prematur fødsel. Jeg tenker videre på familien min. Mannen min ville fått litt etterlengtet tid til å jobbe ekstra og ta igjen tapt arbeid om han ikke må ordne alt med meg og ungene et par dager. Ungene ville syns det var kjempestas, ikke bare å få dra på en gøy tur, men at mamma og babyen i magen blir med også. De har virkelig fått minimalt med mamma- tid dette året.

Bestemmer meg for å bli med

Jeg vet ikke om jeg overrasker meg selv eller min mor mest, men jeg bestemmer meg plutselig for å bli med. Det er to timers kjøring dit de skal og går det helt skeis er det vel bare ligge på hotellet mens de andre har det gøy. Skjer det mot formodning noe med magen så har de jo sykehus der også, men jeg føler meg merkelig trygg på at det kommer til å gå bra.

For første gang på lenge dette svangerskapet bekymrer jeg meg ikke for noe. Det eneste måtte være bekkenet, at det skal streike. Jeg kan kanskje ignorere magesmertene et par dager på ren vilje, men jeg kan ikke tvinge et bekken til å gå om det ikke vil det. Jaja, konkluderer jeg til slutt, vi får leie en rullestol da hvis jeg ikke kan gå mer. Det siste ler jeg av, men min mors latter derimot er mer nervøs når jeg nevner den muligheten. Jeg hiver meg allikevel rundt og pakker til både meg og barna. Barna kan nesten ikke tro det er sant når jeg forteller at vi skal på tur vi tre uten pappa, men de blir elleville av begeistring begge to.

Går forbausende bra

Dagene på tur går overraskende bra. Bekkenet henger faktisk med, selv om vi nok går mer de dagene enn jeg har gjort hele svangerskapet til sammen. Jeg setter meg ned overalt jeg har mulighet til det, for å avlaste både magen og bekkenet. Bestefar tar seg av alle aktiviteter jeg ikke orker eller kan bli med på og det blir nok ekstra mange kafé- besøk, men det liker jo alle. Jeg mistenker iblant at det går så bra som det gjør fordi psyken min er i sånn lykkerus over å få noen så hyggelige dager sammen at den bare lurer kroppen med på det, men jeg ignorerer de tankene så godt jeg kan. I stedet nyter jeg dagene til det fulle og vi legger oss alt for sent alle sammen.

Så protesterer kroppen

Det er først på hjemveien at jeg merker at kroppen virkelig protesterer. Vi har kjørt en drøy halvtime før jeg kjenner at det sprer seg fryktelige smerter, ikke bare i magen, men så også i ryggen, bekkenet og til sist også oppover beina. Kroppen må være helt utslitt og nå skriker den i full styrke.

Etter en time vet jeg ikke om jeg klarer mer, der jeg sitter lettere fastlåst på grunn av bilstolene ungene sitter i. Bilen har syv seter så det sitter to barn i barneseter bakerst og to stykk til ved siden av meg i like store seter. Det er sent på kvelden og alle barna har sovnet. Mitt eget fysiske instinkt roper desperat at vi må stoppe bilen og at jeg må få kroppen ut av det fengselet jeg sitter i. Mammainstinktet derimot, sier at vi bare må komme oss hjem den siste timen så vi får lagt barna rett over i sengene sine uten noe mer oppstyr. Dessuten, vil det hjelpe noe å stå ute sent en kald kveld i mørket og strekke på kroppen? Det kroppen min trenger, er å få lagt seg, den og.

Latter og tårer

Til slutt får jeg så panikk at jeg ikke kan holde tilbake galgenlatteren. Hva er det jeg har gjort, helt mot meg selv? Tenk å være så aktiv, etter å ha vært så inaktiv i så mange måneder! Heldigvis våkner ikke ungene av den bisarre latteren min og tårene som kvalt følger, men mine foreldre vet stakkars ikke hva godt de kan tilby for å lette på situasjonen. Jeg rister bare på hodet. Jeg må bare holde ut den siste timen hjem. Ikke vil jeg forsøke å bytte plass i bilen heller, jeg er nesten redd jeg ikke kommer meg inn i bilen igjen om jeg først går ut av den. Jeg må bare lukke øynene og håpe jeg overlever.

Vel hjemme en time senere får jeg til slutt både ungene og meg selv i senga, godt hjulpet av min far.

Tar tid å komme seg på beina igjen

Neste dag er jeg bare et par timer oppe før jeg må innse at jeg må legge meg igjen. Deretter er jeg kun oppe for å spise middag utover dagen før jeg igjen returnerer til senga. Jeg ligger der et døgn før jeg orker å røre meg mer som normalt. Heldigvis er det ingenting jeg må ordne med og mannen min finner sin vante rolle med å ta seg av alt for seg og barna. Ikke bare har jeg ubeskrivelige smerter over alt, men jeg får migrene i tillegg. Kroppen er helt, helt tom. Jeg finner frem paracatamol, men ingenting hjelper.

Mens jeg ligger der ergrer jeg meg for at jeg var så dum at jeg trodde jeg orket en slik tur, men straks jeg er bedre ombestemmer jeg meg. Et døgn i forferdelig smerte til tross, det var ubeskrivelig godt å få være en normal mamma et par dager. Jeg ville ikke byttet det bort for noe.

Les flere blogginnlegg i Liljabloggen!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNevaeh
Neste artikkelGlenn
DEL