Akkurat nå, er det noe herk å være gravid, selv om jeg fortsatt er glad for å være det.

Sist oppdatert: 20. november 2013

13 uker på vei, er jeg lykkelig over å føle meg bedre, og beslutter igjen å slutte på tablettene jeg går på. De skal jo stoppe brekninger, og det har jo ikke jeg lenger, så hvorfor fortsette å gå på dem, tenker jeg. Kanskje blir jeg mer kvalm uten dem, men det skal gå bra, det er jeg jo så godt vant til nå også. Om bare tre dager skal mannen min ha en håndleddsoperasjon som han har ventet lenge på også, så det er på tide at jeg blir mer klar i toppen og tar mer ansvar hjemme. Uten tabletter i systemet, skal det gå mye bedre.

På kvelden samme dag kaster jeg opp igjen, nesten litt uventet. Jeg holder på at det går helt greit, tross alt er oppkast en gang om dagen ikke noe problem for en med hyperemesis, eller ekstrem svangerskapskvalme. Ikke hadde jeg vært mye kvalm heller, det kom bare plutselig. Alt i alt, en holdbar situasjon, forklarer jeg tappert til mannen som rynker på nesa over de fraværende tablettene.

Les også:

13 uker

Følte meg ikke vel som gravid

Ikke bare rosenrødt å være gravid

Går dårlig uten tabletter
Neste dag kommer kvalmen for fullt igjen, nå like intens som den var i uke syv og åtte. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg, så fryktelig er den. I min urasjonelle kvalme ørska vil jeg fortsatt ikke ta tablettene, hvem skal da ta seg av guttungen mens mannen blir operert om to dager? Ikke bare den dagen, men de neste ukene hvor han skal komme seg. Jeg kan da ikke det, om jeg ikke er klar i hodet, og jeg blir så utrolig sløv av tablettene. Søvnig blir jeg også, en dårlig kombinasjon med en aktiv ettåring.

Så kommer oppkastet, denne gangen ikke så uventet. Så kommer det igjen, og igjen. Det vil bare ikke slutte. I et klart øyeblikk ser jeg sykehuset for meg, og jeg liggende der uttørket og like syk som sist. Det er da mannen min snakker hardt til meg, og det synker inn. Kan jeg ikke fungere uten tablettene, må jeg bare fortsette på dem. Jeg gråter masse, før jeg tar dem. Hvorfor skjer dette fortsatt? Jeg er jo 13 uker på vei, jeg skulle jo vært frisk nå!

Han hadde ventet så lenge...
Neste morgen er den intense kvalmen og oppkastet igjen erstattet av den dempende, sløve formen jeg får av medisinen. I det jeg står opp kommer mannen min og forteller meg at han har ringt sykehuset. Operasjonen hans er blitt flyttet til jeg blir i bedre form, på ordentlig og ikke bare i min ønske verden. Igjen gråter jeg noen tårer. I over syv måneder har mannen min ventet på den operasjonen, og nå glapp den, en dag unna. Hva slags kone er egentlig jeg?

Resten av uka forsvinner i en døs, jeg er ordentlig nedstemt og klarer ikke glede meg over noe. Akkurat nå, er det noe herk å være gravid, selv om jeg fortsatt er glad for å være det. Hormonell hodepine får jeg også, som ikke vil gi seg. Kanskje er det også fordi jeg bekymrer meg for neste svangerskapsrelaterte plage, den jeg vet må være like rundt hjørnet. For hvordan skal egentlig de neste seks månedene gå? Orker jeg mer, og ikke minst, orker mannen min mer? Har alle skeptikerne rett, de som syns jeg burde ventet lenger med neste svangerskap?

Les også:

Dette savner vi IKKE ved å være gravid

Huskeliste for andre trimester

IKKE si dette til gravide!

Hva folk sier, og hva de egentlig mener
Jeg ser på forumet at mange får både rare og frekke kommentarer når de forteller at de er gravide igjen. Jeg får bare én. «Så tøff du er», sier de alle, og jeg vet hva de mener med det. «Er du ikke riktig vel bevart, som gjør dette nå igjen og så raskt?» er det de helst ville sagt. Når jeg ler det bort, fortsetter de gjerne med «Det er bare til å beundre deg, for pågangsmotet ditt». Dette oversettes til «Nei, du er virkelig ikke vel bevart, stakkars, stakkars mannen din og ungen din». Jeg fortsetter å smile bredt og le høflig med, for hva skal man ellers gjøre?

Kanskje har skeptikerne rett, selv jeg begynner å lure på det, men det får de neste månedene vise. Kanskje, bare kanskje, slipper jeg unna etter at denne kvalmen gir seg? Kanskje jeg ikke får flere plager? Kanskje den ikke kommer, den store, neste plagen vi bare går og venter på? Det er lov til å håpe…

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelKroppen i fjerde trimester
Neste artikkelTegn på at du er mamma
DEL