Morgenen etter babyshoweren min og de rare smertene i magen, runder jeg 30 uker på vei. Jeg våkner tidlig, slår brått opp øynene og stirrer på klokken. Den er knapt fem på morgenen, men det er ikke det som gjør at jeg stirrer så fælt. Det er magen min, og det som foregår med den. Jeg trenger ikke tenke lenge før jeg skjønner at det nå virkelig er rier på gang.

Sist oppdatert: 18. mars 2014

Det murrer og verker i magen mens den trekker seg sammen regelmessig, men det som gjør at jeg ikke er i tvil lenger, er smertene i ryggen. De kjenner jeg igjen. Kun en gang før har jeg kjent disse smertene så tydelig, og det var dagen jeg fødte storebror.

Hvert fjerde minutt kommer riene. I over en time ligger jeg og tar tiden på dem, og håper at de skal gi seg. Når de ikke gjør det, dulter jeg forsiktig bort på mannen min og sier at jeg skal ta en dusj. Jeg er usikker på om han får det med seg, men stoler på at han tar lillegutt om han våkner.
Jeg dusjer lenge, i så varmt vann jeg klarer. Det er deilig, men hjelper ingenting på riene. Etter å ha tørket meg, ser jeg på klokken igjen. Den er blitt halv syv, og jeg innser at jeg bør ringe føden. Enn hvor uvirkelig det føles, innser jeg at når jeg har rier og bare er 30 uker på vei, så er det uansvarlig ikke å ringe.

Kom inn med én gang!
Mens jeg prater med koordinatoren på fødeavdelingene her, begynner jeg å gråte. Riene er vonde, og så føles det så fjernt å sitte og ha denne samtalen. Jeg får beskjed om å komme inn med en gang, da dette må sjekkes ut. Neste telefon går til mamma, som ikke blir særlig rolig av den gråtkvalte stemmen min, men som setter seg i bilen med en gang for å hente meg.

Nå har mannen min og lillegutt våknet, så jeg gjør mitt beste for å roe meg ned og forklarer at moren min kommer for å ta meg med på en liten sjekk. Det er sikkert ingenting, men greit å sjekke, smiler jeg tappert. Raskt finner jeg svangerskapspapirene mine og går ut av huset til den allerede ventende bilen.

Les også:

Babyshower og …rier?

Hvor uheldig kan en stakkars gravid være?

Det er noe rart med formen min

Under den korte kjøreturen til sykehuset, prøver jeg mitt beste å benekte ovenfor meg selv hva det er som foregår. Premature rier, det kan da ikke skje meg? Hvor mange opplever egentlig det, og hvorfor skal det ramme akkurat meg? Nei, det må være jeg som overdriver, bestemmer jeg meg for. I stedet innstiller jeg meg på en rask sjekk, og på å få reise hjem igjen. Neste gang noe slikt skjer, skal jeg sannelig ikke være så hysterisk og heller se det an, eller?

Det er premature rier!
CTG-registreringen viser rier, men jenta i magen har det bra. Foto: privatVel fremme, setter de en ctg registrering på meg mens jeg venter på legen. Den viser, akkurat som jeg mistenkte, sammentrekninger hvert fjerde minutt. Sittende i en ubehagelig stol, blir de bare enda vondere enn tidligere også. Babyen derimot, har det helt fint. Jordmor konstaterer at det er rier, og så kommer legen. Hun hilser på både meg og min mor, som nå har fått et lettere fortvilet uttrykk i ansiktet.

Legen tar en ultralyd, og vi får dagens første, gode nyhet. Livmorhalsen er enda lang og lukket, så den er foreløpig ikke påvirket. Reise hjem, får jeg allikevel ikke. Med regelmessige rier, vil de ha meg til observasjon for å se hva som skjer, i hvert fall over dagen og natten. I første omgang vil de ikke gi meg noe riehemmende drypp, da de kun ønsker å gi dette en gang og vil vente så lenge som mulig. Kanskje gir riene seg av seg selv, og det ville vært det beste. I tillegg ser de at jeg har en urinveisinfeksjon. Ubehandlet, kan denne trigge rier, så de gir meg antibiotika som vil motarbeide infeksjonen og samtidig kanskje stoppe riene.

Må bli på sykehuset
Jeg blir veldig lei meg over beskjeden om at jeg må bli på sykehuset, men opplever samtidig at jeg blir i et tragikomisk humør. Det er da for utrolig, at dette skulle skje meg, på toppen av de andre tingene jeg har kommet borti i svangerskapet? En del av meg vil gjerne gråte av det, men den andre siden tar overhånd og ler i stedet. Når jordmora som skal ha ansvaret for meg kommer, både smiler og ler jeg, og understreker at jeg har det helt fint og vil hjem så snart som mulig.

Å reise hjem den dagen, blir det absolutt ingenting av. Riene tar seg bare opp tross en tablett for å minske de, og ny ctg registrering på kvelden viser at de kommer annen hvert minutt nå. Jordmor stresser litt ut og inn av rommet etter dette, og kommer brått med et drypp og stativ. Kveldens lege føler ikke lenger at de kan vente lenger med å gi riehemmende drypp. Lungemodningssprøyte for tulla i magen får jeg også, i tilfelle dryppet ikke hjelper. Alt i alt har de liten tro på at jeg kan ha så mye rier, uten at det påvirker livmorhalsen.

Dryppet hjelper
Jordmor forsøker å berolige meg med at jeg er på best mulig sted akkurat nå, men jeg vet ikke lenger hva jeg skal føle eller tro. Jeg har masse vondt, og å sove er ikke så lett. Først etter en dobbel paracet og flere varmeputer, får jeg sove. I løpet av natta har jeg så vondt foran at jeg våkner og nesten må spy, men smertene i ryggen har gitt seg og jordmor sier det er flott. Det betyr at dryppet hjelper og at alt går i riktig retning.

Neste dag skjer det lite. Jeg har fortsatt rier, men med dryppet på hjelper det mye. Enda en lungemodningssprøyte får jeg, og beskjed om at det er kjempeflott at jeg har rukket å få to. De vil ha maks effekt snart. Noen kontroll innvendig tar de ikke, da de ikke vil risikere å stimulere til noe mer aktivitet. Jeg blir ved litt bedre mot, og tenker at dette kan gå bra dette også. Ironisk nok får jeg vite at det i dette tilfellet faktisk kan være positivt at jeg har for mye fostervann, alt vannet gjør nemlig at babyen ikke får presset på nedover og hjulpet på modningen.

Ikke snakk om uker, men dager eller timer til fødselen er et faktum
Under påfølgende natt blir dryppet skrudd av, etter tretti timer. Jeg har hatt det så lenge jeg kan ha det, og nå må vi bare se hvordan kroppen responderer. Etter at det skrus av, får jeg sove litt til, men våkner av riesmerter bare et par timer senere. De føles hyppige også, men jeg venter på morgenens jordmor før jeg sier ifra. Jeg er rett og slett for lei meg til å si fra før.

Jeg får raskt en ctg registrering, som igjen viser like hyppige rier som før dryppet. Halvannet til to minutter er det mellom. Selv om de er hyppige og har litt lengde, kunne de vært enda sterkere, og det er nå håpet jeg klinger meg til. Legen kommer inn med jordmor, og vi har en lengre prat om for tidlig fødsel. De sier at vi nå nok må innstille oss på dager og om så timer, og ikke lenger tenke på uker. Jeg får også beskjed om å holde meg helt i ro, sitte får jeg ikke en gang gjøre. Hver time teller for babyen min, og da må vi gjøre vårt beste alle mann.

Les også:

For tidlig fødsel

Det premature barnet

Adrian ble født i uke 23: Krevde å bli satset på

Hver time teller
Lettere fortumlet ligger jeg der når de har gått. Kan det virkelig være sant at hun skal komme ut allerede nå? Jeg klarer liksom ikke helt å ta det innover meg, men holder meg allikevel i ro. En tur på badet viser at jeg har hatt en blødning, men den er liten, så fortsatt klarer jeg ikke tro at det skal skje noe. Dagens opptur er et besøk fra en som jobber på nyfødtintensiven. Hun har med seg et album med bilder av premature babyer i, og forklarer alt som kan skje med et slikt barn etter fødsel. Også hun stresser viktigheten av hver time eller dag som går, så nå er jeg i hvert fall motivert for kun å hvile.

På onsdag, min fjerde dag på sykehuset, skal de igjen sjekke meg innvendig med ultralyd da ingenting har skjedd. Riene er der, men tulla er fortsatt i magen. Det viser seg at livmorhalsen kun har blitt forkortet med en halv centimeter, og fortsatt er lang. Ctg viser videre at babyen min har det helt flott, tross de hyppige og slitsomme riene.  Jordmor på vakt sier at hun i løpet av sin tyveårige praksis på spesialenheten aldri har sett lignende, verken at riene ikke påvirker livmorhalsen eller at babyen ikke bryr seg.

Nå blir jeg mer forvirret enn lei meg, litt glad også så klart, men mest forvirret. Er det alt fostervannet vi har å takke? Eller har jeg bare tidenes mest bestemte livmorhals? Uansett virker det ikke som fødselen er så nært forestående som jeg har fått inntrykk av de siste dagene. Det er jo helt fantastisk, men hva med meg da, hvor lenge skal jeg gå med disse riene?

Får reise hjem
Dagen etter, på torsdag, er det fortsatt ingen endring. Nå er jeg ikke bare lei av de uvirksomme riene, jeg er lei av sykehuset også. Så i samråd med legen bestemmer vi at jeg skal få reise hjem da jeg bor så nærme. Jeg vet at mannen min vil bli bekymret over det, men jeg orker bare ikke mer sykehus. Riene er ille nok å takle, med lite søvn og nesten konstant vondt til tross for hvile, om jeg ikke skal måtte ligge der jeg gjør nå i tillegg.

Legen gir meg streng beskjed om å holde meg helt i ro frem til uke 34, om det mot formodning ikke skulle ha skjedd noe før. Riene aner de ikke om vil gi seg eller ikke, i verste fall må jeg ha det sånn til jeg føder. Det jeg må prøve å huske på, er hvor godt det er for jenta mi å være litt til i magen, selv om det er ille for meg. En tålmodighetsprøve, kaller hun det.

Må følge nøye med
Jeg lurer på hvordan jeg skal vite når jeg bør komme tilbake til sykehuset, men det er et vanskelig spørsmål. Den siste ctg registreringen viste fortsatt sammentrekninger hver annet minutt, og det er jo ikke vanlig å sende noen hjem med det. Det vi til slutt blir enige om er at jeg må ha en svært lav terskel for å komme tilbake, og føle på om riene blir mer intense eller enda hyppigere. I tillegg må jeg følge med på om jeg får mer blødninger.

Vel hjemme går jeg over til kun å bruke hvitt undertøy igjen. Samme dag blør jeg litt, men ikke nok til at jeg orker si i fra. I stedet går ukas siste par dager med til å hvile, hvile og hvile enda mer. Riene gir seg ikke, og jeg ser støtt rødblusset ut, som om jeg har trent. Det er bare ett spørsmål som kverner rundt i tankene mine, om og om igjen. Hvordan skal dette ende? Vil riene gi seg, eller blir det fødsel snart..?

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFår jeg amme barnet ditt?
Neste artikkelMyk prinsessepappa
DEL