Trenger vi å være enige om hvordan barn skal oppdras?
Jesper Juul
Jesper Juul var en dansk familieterapeut og forfatter som særlig hadde fokus på samliv, barn og barneoppdragelse. Juul skrev flere bøker, og var i Norge en periode også ansatt i Aftenposten og Dagbladet, hvor han tok imot spørsmål fra lesere om barn og familieliv. Babyverden hadde et samarbeid med Juul, hvor han skrev en rekke artikler. Juul døde i juli 2019. Men siden temaene han skrev om er eviggrønne, har vi valgt å bruke dem videre.  

Artikkelen er hentet fra www.famlab.no

Selv i vårt lille og forholdsvis homogene land, fins det noen familier som fungerer (og ikke fungerer) på et utall forskjellige vis, og ut fra svært ulike normer og verdier, og slik kommer det forhåpentligvis til å fortsette å være. Hvis vi så skal se på noen generelle prinsipper for lederskap. Må vi på en måte se bort fra disse forskjellene på innholdssiden. (I noen familier skal man ta av seg skoene før man går inn i huset, i andre henger man seg ikke opp i slike detaljer. I noen familier har barna fast leggetid, i andre klarer man seg fint uten – og så videre). Disse prinsippene er viktige for familien, men har ingen betydning for kvaliteten av de voksnes lederskap.

Ulikhet

”Vi står sterke sammen!”, ”Det er viktig at foreldrene er enige om oppdragelsen”, ”Det spiller ingen rolle når vi aldri klarer å bli enige”. I disse og mange andre sammenhenger hører vi ofte at det er viktig at vi er enige, og det er et prinsipp jeg gjerne vil nyansere litt her.

Det er ofte gode grunner til at vi som voksne blir kjæreste med en som har en annerledes måte å forholde seg til livet på. Denne ulikheten er samtidig forholdets vesentligste konfliktstoff og dets største ressurs. De to voksne vil i mange situasjoner ha forskjellige verdier, normer og personlige erfaringer, som ikke alltid oppleves like verdifulle for deres nye familie. Noen av disse kjenner en hos seg selv og den andre, men de fleste dukker opp etter hvert som utfordringene melder seg.

På toppen av dette kommer det faktum at mange av disse normene, verdiene og erfaringene fungerer delvis automatisk (eller ”ubevisste” i oss. Vi har hatt dem så lenge at vi egentlig aldri har satt spørsmålstegn ved dem, analysert dem, snakket med hverandre om dem, forkastet noen og finpusset på andre.

Én forelder som alltid har rett?

Kravet om den store enigheten vil derfor ofte føre til at en av partene (som oftest den samme hver gang) fort bøyer av og lar seg overtale eller gir opp. Og det er dumt! Det er naturligvis dumt for den som har valgt å underkaste seg, men det er som nevnt heller ikke bra for den andre (makthaveren). Det er selvfølgelig ting som kan tvinge fram en enighet, men det er langt færre av dem enn de fleste regner med i hverdagen.

Dette gjelder også hensynet til barna: barn begynner først å manipulere foreldrenes ulikhet til egen fordel hvis foreldrene ikke kan bli enige om å være forskjellige og sette pris på at denne ulikheten fins i familien.

Hva bør vi være enige om?

Det kan for eksempel være en god idé å lage hver sin liste over ting man syns det er viktig å være enige om, og så gå gjennom den sammen. Dels fordi det er spennende å se hvor forskjellige listene er, men det viktigste er at man skiller ut områder hvor det føles som en belastning for den enkelte å måtte være enige, og kanskje i stedet finner ut hvordan man skal takle ulikheten og uenigheten uten å ende i en lite fruktbar maktkamp. Enighet som et resultat av tilpasning gir høy grad av sikkerhet på kort sikt. På litt lengre sikt er det en tidsinnstilt bombe for familiens fellesskap.

Ta viktige avgjørelser i fellesskap

Det er best om viktige avgjørelser tas i fellesskap av de voksne, gjerne med input fra barna. Avgjørelsene bør altså være resultat av dialog og forhandling. En vanlig unnskyldning for å slippe dette brukes både i familier og organisasjoner: ”Vi har ikke tid!” I begge tilfeller er det sjelden sant. Vanligvis har vi tiden som trengs, men det er det mye enklere å se hvis man samtidig vet hva tiden skal brukes til, og ikke trenger å bekymre seg for at den vanlige krangelen skal trekke ut i det uendelige.

Det virker gjerne enklere å få det overstått – uten fellesskap. Hvor lang tid det tar å treffe avgjørelsene, er forskjellig fra familie til familie. I noen familier orker ingen å virkelig mene noe som helst, og da kan saken ta lang tid. I andre familier mener alle noe hele tiden – og det tar også lang tid. I andre igjen er folk kjappe og presise når de forteller hva de vil og ikke vil, og da trenger man ikke fullt så lang tid på å treffe avgjørelsen.

Hvordan er viktigere enn hvilke

Også her er det forskjell på innhold og prosess; mellom hva vi gjør og hvordan. Prosessen er nesten alltid det viktigste. Det er fordi familiens idé og mål er fellesskapet. Hvis fellesskapet blir satt ut av spill av hensyn til ”tiden” (eller besteforeldrene, naboene, vane, sosiale forpliktelser og lignende), ja så undergraver man hele familiens idé og grunnleggende eksistens. DET ER MYE VIKTIGERE HVORDAN VI TAR AVGJØRELSER ENN HVILKE AVGJØRELSER SOM TAS! Det er det fellesskap betyr. Kravet om enighet er det totalitære samfunnets form for pseudofellesskap.

Hva synes du om artikkelen?