Som familieterapeut møter jeg ofte mennesker som er svært opptatt av makt og maktkamper i familien, og som ser dem som rot til alle konflikter og problemer. Selv om jeg ikke er enig i denne måten å se på problemet på, er jeg ikke i tvil om at begrepet makt spiller en stor rolle i mange familier; både hos dem som har makt, og dem som ikke har det.

Sist oppdatert: 8. april 2011

Artikkelen er hentet fra www.famlab.no

Makt

Lederskap er helt nødvendig i en familie. Og siden lederskap innebærer alltid en viss mengde makt, kan det være grunn til å se litt nærmere på maktbegrepet, og på noen av de historiske forutsetningene som har gjort oss så usikre på vårt lederskap i familien. Vi snakker her om to typer makt. Den enkeltes makt over sitt eget liv, og makten over andres liv.

Den første typen makt

Makten over sitt eget liv, er avgjørende for vår livskvalitet. Det er vanskelig å leve hvis man hele tiden føler seg maktesløs eller avskåret fra innflytelse på de beslutningene og omstendighetene, som er bestemmende for retningen livet utvikler seg i. Man kan fort bli redusert til ”offer” – enten man tar rollen selv, eller får den tildelt; og rollen som offer er en av de farligste som fins for enkeltmenneskets sunnhet og trivsel.

Ettersom vi har ulike familiemessige forutsetninger, reagerer vi også forskjellig på det å bli offer. Noen har vært offer i så stor del av barndommen at de som voksne ”ikke finner seg i noe som helst”, og andre har vært ofre for omstendigheter som har medført at de føler seg utrygge når de plutselig selv står med makten og ansvaret for egen tilværelse. Andre igjen har på grunn av sin bakgrunn blitt veldig flinke til å si ”NEI!” til hva eller hvem som helst, men ute av stand til å si et helhjertet ”JA” til seg selv og andre.

Den andre typen makt

Makten over andres liv, er alltid destruktiv. Det gjelder både makthaveren og dem han har makt over. Dette gjelder i den store sammenhengen – for eksempel den politiske – der alle kan se at makten er destruktiv for makthaverne: ingen eldes så raskt som politiske ledere, og ingen mister så fort sansen for de basale menneskelige verdiene.

Innenfor familiens rammer har det i første omgang litt andre konsekvenser. Det er naturligvis innlysende at dem som ikke har makt over egne liv, lider under forholdene. Men det er for mange mindre åpenbart at også makthaveren blir fratatt noe i menneskelig forstand. Årsaken til dette er først og fremst at makt alltid er isolerende. (Det er sant at det både er kaldt og ensomt på toppen!)

Han får mindre respons fra de andre i familien. Han får ikke tilstrekkelig informasjon om hvordan de opplever han, og seg selv i forhold til ham. Når samspillet er ute av balanse på denne måten, skaper det så å si to virkeligheter i familien. Og de andres virkelighet (deres tanker, følelser, holdninger og reaksjoner) vil alltid til en viss grad holdes skjult for makthaveren.

Det samme gjelder på enhver arbeidsplass og enhver gruppe, som har et uttalt lederskap, og i disse sammenhengene er det ikke så mye annet å gjøre enn å jobbe for en så åpen, direkte og personlig kommunikasjon som mulig. Deretter må man innse at noen av de negative følgene av den skjeve maktfordelingen er noen som begge parter må leve med og på forskjellig vis lide under.

I en familie er mulighetene for å etablere en reell likevekt mellom de voksne større, mens barna må leve med noen av de negative konsekvensene som henger uløselig sammen med forskjellen på barn og voksne.

Les videre:

1. Historisk tilbakeblikk

2. Det nødvendige lederskapet

3. Prinsipper for lederskap

4. Dialog og forhandling

Hva synes du om artikkelen?