Hver dag går millioner av kvinner – og partneren deres – gjennom en stille, hemmelig og nesten skamfull sorg. Det skal ikke snakkes om, det forventes at man skal gå på jobb og fungere, men både den fysiske og psykiske smerten er overveldende. Og det er så mange som opplever den! 

Sist oppdatert: 6. mars 2017

Likevel forventes man å lide i stillhet, ta seg sammen, se framover, vite at det nesten er like normalt som å føde barn. Mens det eneste man vil, er å slenge seg under dyna på senga og gråte, glemme ansvar og sosiale normer. Akkurat der og da er det en ensom sorg, og man føler seg bitteliten.

Følte meg priviligert
Jeg har mange ganger opplevd at venninner har hvisket til meg: «Jeg er gravid. Jeg skal bli mamma! Men det er hemmelig enda, for det er så tidlig.» Og i løpet av dager eller uker kommer det beskjed om at det har vært blod og smerter, blodprøver med HCG over flere dager, ultralyd som bekrefter tom livmor, og hun skal ikke bli mamma likevel. Men det er hemmelig, sier hun, mens hun krøller seg sammen i smerte og gråter og føler seg mislykket og uendelig trist. Neste gang går det kanskje bedre, men hun går gjennom svangerskapet med frykt om at det skal skje igjen. Og jeg har vært så glad selv, og følt meg så privilegert, som har fått tre barn så lett og greit, og sluppet denne sorgen og angsten.

Les også: Slik blir du lettere gravid

Familien komplett – mannen steriliserte seg
For med tre barn på 4 1/2 år var familien komplett. Huset var fullt, bilen, hjertene og ikke minst hendene. Mannen min la seg under kniven og – snipp-snipp – så hadde vi stengt den kanalen. Jeg skulle aldri mer tisse på en pinne, aldri mer gå gravid, aldri mer føde og – takk og pris – aldri mer gå gjennom en barseltid.

Les også: Planlegger dere en til?

Da minste nærmet seg to år, merket vi at vi var over en kneik, hverdagen begynte å gå mer på skinner. Vi hadde endelig litt tid for oss selv, til å forfølge drømmer og karriere, og vi kunne fokusere på å lappe sammen ekteskapet, som hadde blitt kraftig nedprioritert. Etter noen vanskelige måneder hadde vi nettopp tatt et valg om å satse på hverandre og bestemt oss for at vi ville få dette til å fungere.

Stusset da mensen uteble
Ettersom mannen min var sterilisert, holdt jeg ikke helt styr på dette med syklus. Trengte jo ikke det. Det jeg visste, var at jeg brukte å ha småblødninger og spotting den siste uka før tante rød. Det var som en klokke. De gangene det hadde uteblitt, hadde jeg vært gravid. Derfor stusset jeg litt da jeg syntes det var en stund siden sist. Etter noen dager i ventemodus, bestemte jeg meg for å tisse på en pinne, bare for å slå tanken fra meg.

Den slo ut som veldig positiv på få sekunder.

Var i sjokk
Vantro og fortvilelse. Både jeg og mannen min var i sjokk. Han var sikker på at det var noe feil med testen. Slik som forholdet mellom oss hadde vært over lengre tid, kunne han godt ha beskyldt meg for å ha vært med noen andre, men han var heldigvis aldri i tvil om at det var hans. Hvis testen stemte. Jeg tok en ny test morgenen etter, for sikkerhets skyld, og den var like positiv.

Dette var en fredag, og det ble panikktelefon til legen, som heldigvis kunne se oss samme dag. Testen var like positiv der, og jo, etter sterilisering kunne det i svært sjeldne tilfeller gro tilbake. Husker jeg spurte, nesten håpefullt, om det kunne være andre ting som var grunnen til den positive testen, som cyster eller svulster, og han medga at det var en teoretisk mulighet, men jeg var mest sannsynlig gravid.

Han henviste oss til ultralyd for å finne ut hvor langt jeg var på vei. Heldigvis fikk vi time tirsdagen etter.

Abort, eller kunne vi klare ett barn til?
Dagene fram til tirsdagen føltes som flere uker. Først gråt jeg i to dager. Hvordan skulle jeg kunne klare ett barn til? Og hvordan skulle jeg klare å ta abort? Det hadde jeg gjort en gang for over 20 år siden, og det hang over meg enda. Og forholdet mellom oss, som var så skjørt, hvordan skulle dette gå? Jeg hadde gått gravid og ammet mer eller mindre 7 år i strekk, og hadde sett så fram til å få kroppen min for meg selv og få foretaket mitt skikkelig på beina. Babyutstyret hadde jeg kvittet meg med uten å se på det to ganger, og jeg nøt at barna begynte å bli mer selvstendige. Skulle vi virkelig begynne på nytt igjen? Og jeg som straks fylte 38 – var ikke det grensen for «gammel mor»? Og hva ville alle andre tenke og mene?

Familien ble informert tidlig. Det samme ble nettverket rundt ene barnet som har spesielle behov. Fornuftstanken var at vi burde ta abort. Vi hadde virkelig nok. Jeg tror likevel det ble tidlig klart for alle at jeg ikke ville klare det, og at vi på ett eller annet vis måtte få dette til.

Så for meg babyen
Innerst inne likte jeg tanken, når jeg våget å tenke den ut. Det kom til å bli en gutt, det var jeg sikker på. Og han skulle hete Tristan. Jeg kunne se for meg babyhodet med svart hår, og jeg så for meg hvordan de tre andre ville dulle og stelle med han. Likevel slet jeg med å kalle meg gravid. Jeg hadde tatt en positiv test. Resten var ganske fjernt.

Rosa utflod
Samtidig hadde jeg menssmerter. Normalt, fant jeg ut, men jeg klarte ikke helt å slappe av. Da jeg la meg på mandagskvelden, kom det rosa utflod i papiret. Det hadde jeg lest om og forstått som et tegn på begynnende spontanabort. Jeg tok på meg bind og la en engangskladd på sengen. Men det kom ikke mer blod.

På ultralyden dagen etter fant vi tom livmor. Det kunne være for tidlig, sa han, eller det kunne allerede ha gått til grunne. Det var i hvert fall ingenting som tydet på at jeg var gravid. Jeg beskrev også smertene og antydningene jeg hadde hatt til blod, og vi ble enige om at det kunne være en pågående abort. Jeg skulle starte HCG-målinger dagen etter og komme tilbake til ultralyd om to uker. Da skulle vi helt sikkert kunne se utvikling – hvis det var noe svangerskap.

Forberedt på at noe var galt
HCG-resultatene var ikke til å bli klok på. Jeg trodde virkelig verdiene ville rase, jeg spottet enda og hadde smerter. Men det gjorde de ikke. Verdiene økte, men bare veldig lite. Verken gynekologen eller jeg skjønte helt hva som skjedde, men han ba meg være forberedt på at ikke alt var som det skulle. Og for å være helt ærlig, det trodde jeg ikke heller. Jeg gikk bare og ventet på at blødningene skulle ta seg opp og klarte ikke å kalle meg selv gravid og tro på det.

Jeg ba om en tredje HCG-måling på mandagen. Bare for å få et sikkert svar. Men det var fortsatt svak stigning. Selvfølgelig gjorde jeg det jeg ikke skulle: jeg Googlet. Og der fikk jeg veldig mange treff på svangerskap utenfor livmoren. Så mange treff at jeg var helt sikker på at det var det som var tilfellet.

I panikk ringte jeg gynekologen på onsdagen da jeg merket at jeg var skjev i magen og hadde verk over symfysen på høyre side. Han tok meg inn samme dag, og jeg forberedte meg på å be om kirurgisk fjerning av eggstokken og samtidig sterilisering.

Glede! Jeg var gravid!
Til alles overraskelse hadde det skjedd noe i livmoren! Det hadde formet seg en plommesekk med et bittelite fosteranlegg i! Jeg var faktisk gravid! Nok et sjokk, men denne gang med glede. Og de neste dagene var jeg faktisk veldig glad. Jeg var gravid igjen! For et privilegium – for et mirakel! Denne her hadde virkelig oddsen mot seg, men klamret seg fast. Disse dagene var også smertene borte, og det samme var blødningene. Jeg klarte å konsentrere meg om jobb og syke barn og følte meg mer som meg selv igjen.

Smertene kom tilbake – og store blødninger
På søndagen var imidlertid smertene tilbake for fullt. Jeg håpet det kunne skyldes vond arbeidsstilling, men det var en annen type smerte, og følelsen i kroppen minnte litt om den jeg har hatt under pressriene i fødsel. Motet sank igjen. Samtidig tok spottingen seg opp, og på mandagen var det blod hver gang jeg var på do, og det rant litt ellers også. På tirsdag eksploderte det i blod og smerter. Det rant og rant, og jeg begynte etter hvert å føle meg ganske slapp og svimmel. Legevakta ville ha meg inn, men hb-verdiene virket forholdsvis fine. Det legen var mest opptatt av, var å få bekreftet om det var en abort, og han bestilte nye HCG-målinger.

Berg- og dalbane av følelser
Akkurat det gjorde meg egentlig litt irritert. Jeg var så sliten av denne karusellen av håp og håpløshet, at det nesten var som om jeg var lettet når jeg endelig hadde kommet dit jeg var nå. Det fantes ingen tvil i meg om at dette var aborten jeg hadde ventet på. Den man ikke skal snakke om, den man ikke har lov å sørge over. Men jeg lå nå der i en liggestol med teppe over meg, mens tårene rant og sykepleierne strøk meg over panna og var så rørende forståelsesfulle. Før jeg dro hjem for å være mamma og vente på at resten skulle komme ut. Mens alt jeg ville var å slamre med dører og skrike og gråte og si at verden var dust som lot meg gå gjennom denne berg- og dalbanen for så lite.

Hjemme blødde jeg mer. Smertene vekslet mellom noe som lignet både etterrier og fødselsrier, og kom og gikk. Snart ville dette være over. Snart ville det eneste jeg hadde igjen etter det fjerde barnet mitt, være et ultralydbilde av en fostersekk med en prikk i. Vi ville gå tilbake til å være en familie på fem, slik vi hadde planlagt det og sett det for oss. Vi kunne slutte å se på nettet etter 7-seter, vi trengte ikke å stresse med å finne oss et større hus, jeg kunne søke på den pendlerjobben i Oslo, og vi kunne gå videre. Som om ingenting hadde skjedd. Alt var i grunnen som før. Det var bare jeg som var litt klokere, litt mer sårbar og litt mer trist.

Vi er mange som kjenner på denne sorgen
Og mens jeg nå sitter her og kjenner at blødningene avtar og smertene ebber ut, sitter det flere andre og kjenner på den samme sorgen. I stillhet og ensomhet, på hver sin sofa og hvert sitt bad. Unge kvinner som har tisset på pinner i månedsvis mens de har planlagt barnerom og kikket på barnevogn og babyklær og drøm og håpet. Kvinner som har kjent på smertene og blødningene mange ganger før, og som likevel bare må ta seg sammen, gå på jobb og være kjærester og mødre. Mens det føles som de slites i stykker og aldri vil bli glade igjen. De ER IKKE alene! Vi er så mange som går gjennom det samme, og det GJØR vondt, både fysisk og psykisk. Og det må være lov å innrømme!

Hva synes du om artikkelen?