Etter å ha vært gjennom to fødsler, og mens jeg venter på nummer tre, slår det meg innimellom. Hva jeg har i vente? Et adrenalinkick ut av en annen verden. Det største et menneske kan oppleve. Men samtidig en smerte som nesten ikke kan beskrives. En smerte som per dags dato skremmer livet av meg. 

 

Sist oppdatert: 18. November 2015


Da jeg var gravid med Teo ante jeg ikke hva jeg gikk til, og en del av meg hadde nok undervurdert smertene man kan oppleve under en fødsel. Sjokket var derfor stort når den første kraftige rien smalt til. Jeg fikk umiddelbart panikk, og de neste 15 timene spente jeg hver eneste muskel i kroppen under hver eneste rie. Når kroppen fikk slappe av, ristet jeg ukontrollert. Det var en tøff og lang fødsel. Teo var stjernekikker, han satt fast, og det hele endte med manuell fosterrotasjon, knekt halebein, vakuum (seks drag) og en fantastisk vakker gutt som så livets lys med nesa til værs. Han var helt perfekt, og smertene ble umiddelbart glemt da jeg fikk han i armene mine, men mens det sto på trodde jeg helt seriøst at jeg skulle dø. Spesielt under de siste timene da overlegen jobbet iherdig med å få han ut. 

Ville fødsel nummer to bli annerledes?
Da jeg ble gravid med Mia hadde jeg mange tanker rundt den kommende fødselen. Smertene hadde jeg glemt. De var glemt i det sekundet Teo var på utsiden av kroppen min. Jeg var så utslitt at jeg husket kun få bruddstykker av fødselen. Fortsatt den dag i dag har jeg fortrengt det meste. Smertene kunne jeg verken beskrive eller huske. Jeg hadde derfor kun én bekymring rundt den kommende fødselen da jeg ventet Mia; Kan jeg forvente meg en slik fødsel igjen? Jeg var i flere samtaler i forkant av fødselen. Både med jordmor som fulgte meg gjennom hele svangerskapet og med jordmor på Ullevål sykehus. Jeg ble hele veien beroliget med at fødsel nummer to ville garantert bli lettere enn fødsel nummer én, og at jeg ikke måtte bekymre meg. De hadde rett – jeg hadde en helt annen fødselsopplevelse med Mia.

Drømmefødsel
Med Mia var jeg i aktiv fødsel i litt over fire timer. Etterpå merket jeg ikke at jeg hadde født et barn. Jeg var ikke engang øm. Det var virkelig en drømmefødsel, og en stor kontrast til fødsel nummer én. Men det var vondt. Fryktelig vondt. I løpet av de fire intense timene det sto på rakk jeg ikke å bli utslitt, slik jeg ble under første fødsel. Jeg følte meg 100% tilstede i min egen kropp, og jeg jobbet med kroppen i stedet for å anspenne meg. Utrolig deilig og befriende, men smertene husker jeg godt. Jeg husker hver eneste rie. Hver eneste smerte. Så denne gangen er det ikke selve fødselsforløpet jeg frykter mest. Det er smertene jeg er redd for. Smertene jeg vet jeg ikke slipper unna.

Viktig å fokusere på pusten og slappe av
Det starter forsiktig. Små tak i magen. De er overhodet ikke vonde, men de er der. Kroppen gjør seg klar. Slik startet det med begge to, mens jeg trasket rundt i Ullevål sine ganger. Etterhvert går "takene" over i en konstant brennende følelse i nedre del av ryggen og magen. Da er det godt med en varmeflaske. Det er en smerte lik de vondeste mensensmertene - de få gangene kroppen har plaget meg med dem. Slik kan jeg ha det en stund, før det helt plutselig - uten forvarsel - smeller til. Riene er i gang. Hos meg sitter dem hovedsakelig i underlivet, rumpa og ryggen. Jeg har fått sjokk begge gangene, og tårene har kommet. Skal jeg klare å holde ut dette? Så har jeg klart å samle meg. Tøffe meg opp. Stålsette meg. Man har ikke noe annet valg, og er det én ting jeg har erfart så er det at det er lettere å takle riene hvis du fokuserer på pusten og å slappe av.

Forsvant i min egen lille fødselsboble
Under siste fødsel satt jeg i dusjen på en krakk i over to timer. Eneste som tilsa at jeg fikk rier var at jeg la hodet inntil veggen mens dem sto på og pustet meg gjennom dem. Jeg lagde ikke en lyd. Jeg forsvant inn i min egen lille fødselsboble. Da riene tok seg opp enda et hakk var jeg ferdig i dusjen. Umiddelbart ferdig. Jordmor undersøkte meg, og jeg hadde 6 cm åpning. Like etterpå tok kroppen overhånd. En ny smerte dukket opp. En smerte jeg ikke hadde kontroll over. Jeg ble redd. Det hjalp ikke lenger å puste. Jeg klamret meg fast til ett eller annet stativ som sto ved sengen, mens riene stormet på og var mer eller mindre konstante. Jeg kjente det presset på, men jeg forsto ikke hva som skjedde, før en ny jordmor kom på vakt 20 minutter senere og satte spørsmålstegn til smertene jeg opplevde. Hun kunne bekrefte at pressriene var godt i gang og det var full åpning.

Da gikk jeg inn i siste fasen av fødselen - som jeg denne gangen opplevde som en befrielse. Fasen jeg fryktet mest, men som opplevdes som en lettelse på dette tidspunktet. Hvertfall fram til de siste riene der kroppen ville én ting; få bebisen ut, mens jeg fikk beskjed om å holde igjen. Da skrek jeg - og mitt skrik ble brått avbrutt av et annet skrik. Skriket fra en nyfødt perfekt bitteliten jente, som gjorde alt strevet verdt det. Å få henne opp på brystet var ubeskrivelig. Virkelig.

I kjempeform og ruset på livet
Etter fødselen tok jeg meg en dusj og fikk på meg rene klær. Jeg var i kjempeform og følte meg ruset på livet, men smertene var ikke fortrengt slik jeg følte de var umiddelbart etter første fødsel. Da vi forlot fødestuen gratulerte jordmor oss enda en gang, og kom med en fiffig kommentar mens hun smilte varmt til oss; "Vi sees igjen om 2-3 år!" Jeg humret og påpekte at det kom a.l.d.r.i. til å skje, men jaggu sa jeg smør... For her er jeg, 2,5 år senere, 27 uker på vei, og uansett hvordan jeg vrir og vender på det skal jeg få oppleve de altoppslukende rivende smertene igjen. Når det slår meg, blir jeg redd. Jeg blir svett. Og jeg blir spent. Hvordan blir det denne gangen, tro? Vil jeg klare å beholde roen? Vil jeg klare å jobbe med kroppen? Hva hvis tredje fødsel blir en overraskelse? Man hører jo så mye rart.

Blir rett og slett fødeklar
Samtidig vet jeg hvordan det hele fungerer. Det er flere grunner til at et svangerskap normalt varer i 40 uker. Man går gjennom en prosess i løpet av denne tiden, og selvom tanken på en fødsel kan oppleves fryktelig skremmende i uke 32, skjer det noe med innstillingen din når du nærmer deg termin. Du blir tøffere. Du lengter. Du blir rett og slett fødeklar. Jeg satser på at det vil skje denne gangen også - og så håper jeg virkelig at jeg får oppleve denne siste gangen at riene starter av seg selv, utenfor Ullevål sine vegger. Det hadde betydd mye for meg å slippe unna en medisinsk start med modningsgelé og den uendelige ventetiden i Ullevål sine korridorer, der man går og går i håp om at smertene skal begynne.... Før jeg igjen skal få oppleve det største som kan skje et menneske, for tredje gang :)

Du som har født tre barn, hvordan opplevde du fødsel nummer tre i forhold til fødsel én og to? Ble det en overraskelse? 

Du kan følge Monica Jensens blogg her og på Facebook

Hva synes du om artikkelen?