Er ikke dette svangerskapet veldig ulikt det forrige, da vi fikk en gutt, undrer Lilja. Men mannen mistenker at Lilja finner forklaringer som stemmer overens med det hun ønsker seg.

Sist oppdatert: 29. november 2013

I det jeg blir 14 uker på vei, slår jeg meg til ro med at jeg visst må være kvalm og kaste opp til tider en god stund til. Jeg får tydeligvis ikke gjort noe med det, så jeg må bare godta det. Samtidig som jeg innfinner meg med min dårlige situasjon, og det faktum at jeg må være sykemeldt en god stund til, skjer det noe helt uventet. Jeg får hodepine, og det hver eneste dag. Med lillegutt opplevde jeg ikke dette en eneste gang, faktisk ble jeg kvitt årelange migreneproblemer da jeg ble gravid med han og har vært fin siden.

Les også:

Kinesisk fødselskart

Myter og kjerringråd om barnets kjønn

Guttemage eller jentemage?

Farlig eller ufarlig med Paracet?
Nå som jeg drikker normale mengder vann igjen, og ikke gjør stort for å bli stresset, er det ingenting jeg kan gjøre for å lindre hodepinen. Kun den oransje pakken med paracetamol 500 mg står og roper på meg fra skapet sitt. De hjelper litt, i hvert fall om jeg tar to stk. Nettopp det kan man jo gjøre, opptil tre ganger om dagen, selv om man er gravid. Allikevel kvier jeg meg for å gjøre det. Ikke bare vet jeg at et høyt langvarig forbruk av Paracet under graviditeten kan gjøre at en guttebabys testikler ikke går ned i pungen, men nå har det kommet enda mer skremmende forskning. Visstnok kan Paracet bruk øke sjansen for barn med konsentrasjonsvansker, dersom tatt over 28 dager.

Jeg aner ikke om de nyeste forskningene mener 28 dager i strekk, eller til sammen i svangerskapet, uansett gjør det meg stresset. Det er jo langt i fra store mengder jeg tar, men med tanke på at jeg allerede må ta tabletter for kvalmen, tør jeg bare ikke ta mer tabletter. Etter en diskusjon med mannen min, konkludere vi med at jeg heller legger meg og prøver å bli bedre på den måten. Jeg skal kun ta tabletter dersom situasjonen blir desperat.

Kan det være en jente denne gangen?
De hormonelle hodepinene gjør at jeg begynner å mistenke at det er en jentebaby som vokser i magen min. Hver morgen, ligger jeg nå i senga en stund for meg selv og stryker på den lille kulen som stikker rett opp, selv når jeg ligger. Det er mitt friminutt hver dag, hvor kroppen fortsatt er i hvilemodus, plagene ikke har slått inn, og jeg kan kose meg med å være gravid. Når jeg ligger der, setter spekulasjonene alltid inn. Er det en liten jente jeg bærer, eller er det en gutt igjen?
Det er flere ting enn hodepinen som er annerledes fra sist graviditet. Kvalmen holder i enda hardere, og forskning har vist at man oftere ser jentebabyer ved hyperemesis gravidarum, eller ekstrem svangerskapskvalme som jeg har. Så ser ikke ansiktet mitt ut til tider heller, jeg har kviser som kan konkurrere med en hvilken som helst fjortis. Sier de ikke at jentebabyer tar mammaens skjønnhet? Nå så jeg bra sliten ut med lillegutt også, men det er verre nå.

Nei, jeg konkluderer meg at det må være en jentebaby i magen, for hva ellers forklarer disse forandringene? Mannen min er ikke enig, og tror heller jeg bare håper at det er jente og derfor finner gode argumenter for det. Det gjør meg betenkt. Ønsker jeg meg mest jente denne gangen? Sist gang var det ingen tvil om at jeg ønsket meg gutt, og jeg var overlykkelig over å få det. Selv har jeg storebrødre, så for meg føltes det riktig å få en storebror først. Denne gangen har jeg også hellet mot å ønske meg enda en gutt, mest av praktiske hensyn som å arve klær, men det var kanskje før jeg ble så syk av svangerskapet? For dersom det ikke blir flere barn etter dette, eller jeg må vente flere år før jeg orker å gå på igjen, så er det vel koselig med en jente nå så vi har en av hver?

Les også:

Fikk vite at hun ventet jente – ut kom Tobias

– Jeg ville helst ha ei jente

Er det mulig å unnfange et bestemt kjønn?

Nedtelling mot ultralyd
Jeg vet ikke helt, men fastholder uansett bestemt at det må være en jente i magen, praktisk eller ei. Forhåpentligvis får vi vite det under den ordinære ultralyden, som stadig nærmer seg. Den skal være når jeg er 17 uker og 4 dager på vei. Nedtellingen har begynt, via en app jeg har på telefonen. Tenk, så spennende det skal bli!

Før det, er det jordmor time, og det allerede neste uke. Da gleder jeg meg til forhåpentlig å få høre hjertelyden, men gruer meg litt også. Jeg kan visst aldri bli fortrolig med å snakke om vekta mi, og det frykter jeg jordmor kommer til å ha veldig lyst til.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNår babyen ikke vil ha fast føde
Neste artikkelFuck lykke!
DEL