Alle nybakte mødre er redde for at noe skal skje med barnet deres. Men for Ingvild gikk tankene over til frykt for at hun selv skulle komme til å skade barnet sitt. Tvangstankene fikk henne innlagt på psykiatrisk avdeling.

Sist oppdatert: 10. September 2014

Etter et tøft svangerskap og dramatisk fødsel visste Ingvild (ikke hennes egentlige navn) at hun kunne få en reaksjon i etterkant. Men hun var ikke forberedt på det som rammet henne da babyen var fem uker gammel.

– Plutselig en dag turte jeg ikke å bade ham. «Tenk om jeg vasker ham med klor» tenkte jeg. Tankene ble en ball som bare fortsatte å spinne, og jeg skjønte ingenting, forteller Ingvild.

Se for deg at du er på kino og går forbi et par med en stor bøtte popkorn. En liten djevel i deg sier «Dytt til den!», men du går videre. For Ingvild ga ikke den tanken seg. Hun skjønte fort at noe var galt.

– Jeg ringte til legevakten, og fikk telefonnummeret til døgnåpen psykiatritjeneste. Jeg forklarte at jeg hadde tanker jeg ikke klarte å håndtere – tanker om å skade babyen min, sier Ingvild.

Alt hun hadde vært redd for at kunne skje med babyen hennes, var nå grobunn for tvangstanker – tanker om at hun skulle komme til å gjøre disse grusomme tingene mot sitt eget barn.

– Jeg forklarte det til mannen min, og han ble redd han også. Men han visste at jeg aldri ville gjort det, og prøvde å fortelle meg at dette bare var ting jeg var redd for, sier Ingvild.

Men tankene fortsatte bare å spinne, og uten søvn ble de verre. Neste dag fikk hun hjemmebesøk av dem hun hadde snakket med på telefonen kvelden i forveien. Det resulterte i en henvisning fra fastlegen, og tur til akuttmottaket på psykiatrisk avdeling.

Les også:

– Fødselsopplevelsen gjorde at jeg møtte veggen

Normalt at morsfølelsen lar vente på seg

Nedstemthet etter fødselen

Uklar diagnose i starten
Ingvild hadde i ungdommen hatt vasketvang og depresjon. Men i papirene hennes stod det også at hun var bipolar. Det var hun ikke, det var en skrivefeil. Men der og da var frykten stor for at hun allerede var på vei inn i en psykose. Fødselspsykose kan i utgangspunktet ramme hvem som helst, og kan trigges av blant annet nattevåk. Ingvild ble lagt inn. Det er hun glad for.

– En sykepleier sa at jeg ikke fikk ha sønnen min inne hos meg, i frykt for at jeg skulle skade ham. Men det gjorde alt bare mye verre for meg. De ville gi meg antipsykotiske medisiner, men da måtte jeg slutte å amme. Det ville jeg ikke. De undersøkte mer, og heldigvis oppdaget overlegen at jeg ikke hadde psykose, men tvangstanker, forteller Ingvild.

Hun forteller at hun kjenner kroppen sin så godt at hun klarte å se de tidlige tegnene – og å bli innlagt på et tidlig tidspunkt.

– Jeg er veldig glad for at jeg ringte legevakten den dagen. Ellers kunne jeg ha havnet i psykose i tillegg. Det var andre innlagt med psykose samtidig som jeg var der, og det var fælt å se, sier Ingvild.

Sammen med sønnen og mannen fikk Ingvild et familierom, og mannen fikk hovedansvaret for babyen.

– Det var kanskje verre å få vite at det «bare» var tvangstanker. Andre tilstander finnes det medisiner for. Jeg hadde hatt disse vonde tankene i fire dager, og visste at en stor jobb lå foran meg. Det var ingen enkel utvei. Det var vondt, sier Ingvild.

Tvangstanker om å skade eget barn
Ingvild hadde en tvangslidelse med tvangstanker om å skade eget barn. Diagnosen har betegnelsen F42,0 og innebar at Ingvild var livredd for å være alene med sønnen sin. I tre uker var hun innlagt på sykehuset. Hverdagen bestod i medisiner, samtaler med psykiater og psykolog, og hun hadde to sykepleiere dedikert til henne slik at hun slapp å være alene. Det var snakk om intensiv behandling.

– Målet var at jeg skulle tørre å være alene med sønnen min. Jeg var veldig redd – redd for at tankene mine skulle bli virkelighet. Hendene mine virket plutselig enormt store, og jeg var redd for at jeg skulle klemme ham i hjel med dem. Eller at puppen min skulle kvele ham mens jeg ammet. Jeg turte ikke å bære ham i trapper, i frykt for at jeg skulle miste ham gjennom sprinklene, forteller Ingvild.

Måtte amme alene – fikk panikk
En dag mens Ingvild var innlagt, trengte sønnen mat, og hun måtte amme. Men det var ingen som kunne være inne hos henne der og da. Hun begynte å amme, men fikk panikk.

– Noen måtte komme og ta ham. Jeg ble sittende og gynge hysterisk i dusjen i lang tid etterpå. Jeg var livredd for at noe skulle skje, sier Ingvild.

Hun har fått forklart at etter at diagnosen var satt, så var ingen av legene redde for at hun faktisk skulle skade sønnen sin. Snarere tvert imot, var det Ingvild de var bekymret for.

– Det var min egen frykt som var verst. Jeg begynte å tro at det verst tenkelige faktisk kunne skje. Der andre tenker «Tenk om det hadde skjedd», tenkte jeg «Tenk om jeg hadde gjort det» eller «Tenk om jeg kommer til å gjøre det», sier Ingvild.

Tankene var både vanskelige og slitsomme.

– Det var så vondt å ha slike tanker. Sønnen min er mitt mest dyrebare, så det var fryktelig sårt å ha disse tankene. Jeg ble veldig sliten, men det fantes ingen enkel løsning på problemene, sier hun.

Tok ett år før hun var frisk
Da de kunne reise hjem, fikk Ingvild fortsatt daglig oppfølging, og et telefonnummer hun kunne ringe døgnet rundt. Formen var bedre, men tvangstankene var fortsatt der. Hun gikk til psykolog to ganger i uken, og etter hvert kunne hun gå over i gruppe sammen med andre med lignende lidelser.

– Jeg fikk et registreringsskjema som jeg brukte når tankene kom. Hva var tanken om, er det en reell frykt? Etter hvert hadde jeg skjema for de fleste tankene, og kunne gå tilbake i skjemaene og finne ut hva jeg hadde skrevet der. Jeg har aldri gjort noe jeg har hatt tvangstanker om. Men hvis jeg føler meg uvel, ringer jeg med én gang, da slipper jeg å være alene om dem, sier Ingvild.

Etter ett år var hun ferdig behandlet. Det er nå over ett år siden.

I dag er "Ingvild" så godt som kvitt tvangstankene, og triller gjerne minstemann på tur alene. Foto: privatBle gravid igjen
To år etter første fødsel ble Ingvild mamma igjen.

– Da jeg var gravid sa mamma «Tenk om det skjer igjen». Men jeg var ikke skremt. Nå vet jeg hva det er, og hva jeg skal gjøre. Men jeg fikk ingenting denne gangen, sier Ingvild.

De vanskelige tankene er ikke helt borte. De kommer fortsatt innimellom – rundt én gang i måneden. Men Ingvild vet nå hvordan hun skal la dem komme og gå uten å bli så redd. Hun nyter også barseltiden på en helt annen måte denne gangen.

– Jeg vet mer hva det går i, og klarer å slappe av og kose meg mer. Det er helt annerledes, smiler Ingvild.

Ønsker mer oppmerksomhet rundt tvangstanker
Ingvild deler historien sin fordi hun savner informasjon om emnet. Men opplever at temaet fortsatt er så tabubelagt at hun ikke ønsker å dele sitt egentlige navn.

– Jeg ønsker at folk flest skal få vite at sånt kan skje. Og at det skjer med flere enn man tror. Det er flere som får slike tvangstanker enn for eksempel hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme, red. anm). Jeg ante ikke hva tvangstanker var. Første gangen jeg hørte «tvang» ble jeg redd – ville jeg føle meg tvunget til å gjøre sønnen min noe? Men nå vet jeg at det ikke er sånn, sier Ingvild.

Hun har hele tiden vært åpen om problemene med dem rundt henne. Men har også erfart at mange ofte synes det er lettere å snakke om fysiske problemer enn psykiske.

– Alt skal være så perfekt på alle måter når man får barn. Man skal få til alt. Psykiske problemer er fortsatt så tabubelagt, sier hun.

Les også:

Fortiden min brukes mot meg, men jeg er en god mamma

Man skal jo være lykkelig

– Jeg ville adoptere bort sønnen min

1 av 50 har tvangslidelser
Det er vanskelig å vite hvor mange i befolkningen som har en eller annen form for tvangslidelse – for eksempel tvangstanker og/eller tvangshandlinger. Geir Thingnæs, klinisk sosionom og veileder i kognitiv terapi ved Stavanger psykiatriske poliklinikk, forteller at offisielle tall sier at mellom én og tre prosent har slike lidelser. Men veldig mange forsøker å holde dem skjult.

– Man kan få tvangstanker om alt mulig. Også om barn. Men de fleste foreldre får tanker som «Tenk om jeg gjør noe galt med barnet» uten at det er en tvangstanke. Tvangstanker er tanker man ikke klarer å dempe – og som fører til redsel. Frykten kan føre til at man unngår sitasjoner man er redd for, for eksempel å stelle barnet. Tvangshandlinger er at man for eksempel fjerner alle kniver i huset – for sikkerhets skyld, sier Thingnæs.

Av tvangslidelser er sjekketvang og vasketvang de mest kjente og mest vanlige. Men i prinsippet kan man få tvangslidelser om hva som helst.

Slik oppstår en tvangslidelse
Husker du hvordan du selv som barn gikk inn for å ikke trø på streker? Eller at du telte lyktestolper på vei hjem fra skolen, eller antall røde biler du møtte? Noen setter seg fast i slike mønstre, og trenger å gjøre ting på en bestemt måte for å roe seg ned. Da blir det snakk om tvang.

– Tvangslidelser kan komme snikende i ungdomstiden, det er vanligst. Men den kan også utløses av sykdom, et traume, en ulykke eller en fødsel. Er man disponert for å få psykiske problemer, kan store omveltninger eller stress forsterke dem, sier Thingnæs.

Årsaken til en tvangslidelse kan være vanskelig å finne. Freud prøvde i sin tid å finne årsaken. I dag bruker man lite tid på å analysere bakgrunnen.

– Ingen blir friske av tvangslidelsen av at man finner årsaken. Og vi vet at arv også spiller inn, sier Thingnæs.

Effektiv behandling
Ble du diagnostisert med tvangslidelser for 20 år siden, forteller Thingnæs at det var lite man kunne gjøre. I dag finnes det flere behandlingsmetoder – hvor opp mot 90 prosent blir kurert. Men man må ha hjelp for å bli frisk. Og det krever en stor grad av egeninnsats.

– Det finnes tre behandlingsmetoder. Den ene er kognitiv terapi, og den andre er eksponeringsterapi. I tillegg mener noen at antidepressiva hjelper, men det er litt omdiskutert. Det man vet om antidepressiva, er at problemene som oftest kommer tilbake så snart man slutter med medisinene, forklarer Thingnæs.

Eksponeringsterapi handler om å utsette personen for det han/hun frykter mest. For eksempel å holde sitt eget barn.

– Det er en ubehagelig opplevelse for dem det gjelder. Men forskning har vist at ubehaget går over etter rundt en halvtimes tid. Det er en rask behandlingsform, og den virker, sier Thingnæs.

Kognitiv terapi handler om å sette tankene i system, og finne nye tanker som fungerer bedre. Kan jeg stole på tankene mine? Har tankene noen gang ført til skade? Her til lands er den vanligste behandlingsformen kognitiv terapi med stort fokus på eksponering.

Hva er tvangstanker og hva er noe annet?
Fødselsdepresjon og fødselspsykose er helt andre ting enn tvangstanker, og behandles også på en annen måte. Noen ganger oppstår tvangstanker i forbindelse med disse lidelsene, og også da behandles pasienten annerledes. For eksempel driver man ikke med eksponeringsterapi hos en kvinne med fødselspsykose, selv om hun også har tvangstanker.

– Men de fleste av oss har rare tanker iblant. Man sier liksom ikke «Jeg er redd for å skade barnet mitt». Det er veldig skamfullt å sette ord på slike tanker, selv om de er helt vanlige. Det er først når du blir redd for tankene dine, at du trenger hjelp, avslutter han.

Hva synes du om artikkelen?