Det var fem dager til termin. Den ellers så viltre babyen ble plutselig helt stille i magen. Sent på kvelden, i et dunkelt belyst undersøkelsesrom, sier den alvorlige legen de to setningene som får tiden til å stanse. Tårene presser på mens vi prøver å forstå budskapet hans.

Publisert: 22. januar 2019

Noen timer tidligere.

En frisk og fornøyd baby er mye i bevegelse. Når den stopper å bevege seg i magen, er det et faretegn. Når babyen er helt stille i mange timer i strekk, kan det det være et stille rop om hjelp.

Vakthavende på fødeavdelingen ville at vi skulle komme med en gang.


Puls og null aktivitet
Etter en rask urinprøve fikk fruen et CTG-belte rundt magen. Og en knapp i hånden med beskjed om å trykke hver gang hun kjente at babyen beveget seg. Cardiotokografi er en elektronisk overvåkning av barnets hjerteslag.

Pulsen på den lille jenta der inne var fin. Men i løpet av de neste 20 minuttene ble ikke knappen trykket på en eneste gang.

«Sett dere på venteværelset. Vi må ta ultralyd. Legen kommer snart.»

Ultralyd
Tiden gikk. Det gjorde også hvite sykepleiere og jordmødre. Og grønne leger. De gikk i begge retninger, forbi venterommet. Noen gikk mens de leste. Noen gikk tankefulle. Noen gikk fort. Det gjorde ikke tiden.

«Snart» ble til veldig lenge før en av de grønnkledte stoppet og sa fornavnet til kona mi.

«Bli med meg.»

Han håndhilser, sier navnet sitt og går foran inn i et sterilt utseende rom med gynekolog-benk og ultralydmaskin.

«Ta av deg nedentil. Legg deg på benken.»

Hun gjør det. Magen er stor og tung. Alt går sakte.

«Jeg må undersøke deg manuelt. Hvor stor åpning det er blitt i livmorhalsen. Prøv å slappe helt av.»

Mor lukker øynene. Jeg tar hånden hennes.

Litt senere vrenger den grønnkledte av seg latekshanskene og kaster de i søppelbøtta,

«Nå blir det litt kaldt på magen din», sier han og spruter gelémasse på den stramme huden.

Han stirrer inn i den grønne skjermen. Trykker ultralydhodet godt inn mot magen. Skrur opp lyden. Lyden av et raskt bankende, lite hjerte fyller rommet.

«Jeg måler lengden på lårbenet. Og omkretsen på hodet.»

Stillhet. Han har ennå ikke smilt.

Hånden med ultralydapparatet jobber seg rundt magen. Stryker og trykker.

«Nå måler jeg hvor mye fostervann det er der inne.»

Stillhet.

 

«Her er det lite liv»

Så reiser han seg. Går og setter seg ved skrivebordet foran vinduet. Fortsatt alvorlig.

«Kom og sett dere her.»

Så sier han:

«Ja, her er det lite liv.
Det er lite oligo, lite fostervann.
Morkaken har nok sluttet å virke som den skal.
Babyen er liten, jeg estimerer den til 2,9 kilo. Den har nok sluttet å vokse.»

Så ser han på mor og sier:

«Så nå er det på tide å avslutte svangerskapet.»

Hun bråsnur hodet mot meg. Ser på meg med store, skremte øyne. Jeg klemmer hånden hennes hardere.

Den informasjonen som det neste minuttet kommer fra legen, forsvinner bare over skulderen hennes. Om at hun må legges inn med en gang. At det skal settes inn en ballong i livmorhalsen for å fremskynde prosessen. At hun kanskje må få hormoner intravenøst for å få i gang fødselen, for å få babyen raskt ut.

Det går ikke inn. I mors hode går to setninger på repeat.

«Her er det lite liv. Nå er det på tide å avslutte svangerskapet.»

Som journalist og nettredaktør har jeg moderert nok abortinnlegg til å vite hva «avslutte svangerskapet» betyr.

Hvis du googler «avslutte svangerskapet», er det side opp og ned med linker om abort.

Se oss, bruk tid, velg gode ord

Ute på venterommet brister demningen. Tårene flommer. Jeg prøver å trøste, prøver å forklare.

En jordmor ser oss. Setter seg på huk foran mor. Tar hendene hennes, prater mildt, lytter, trøster, forklarer. Hun blir som et plaster. Dekker til, men fjerner ikke smerten. Men, takk for at du så oss, tok deg tid, brukte bedre ord.

Natten blir lang og vanskelig, på et rom på fødeavdelingen med «venterom»-skilt på døra.

Et rom der man venter på at fødselen skal starte.

Dagen etter får hun hormoner, blir trillet inn på en fødestue.

På veggen, foran fotenden på sengen, henger en hvit tavle. Jordmor skriver hva vi heter. Det kan bli flere skift med jordmødre, sykepleiere og leger som skal følge oss, så det er fint.

Så skriver hun de viktigste stikkordene som kollegene må vite, med blå, tjukk tusj på den hvite metalltavlen:

* Lite liv
* Oligo

Tavlen og ordene lyser mot oss de neste to døgnene.

Sykehusspråk. «Lite liv», når de mener lite aktivitet.

For oss er det liv når noe er levende. Det motsatte vil vi hverken høre om, eller tenke på, når det gjelder et lite barn som mor har båret med seg i nesten ni måneder. 

Den første natten, mens mor sov litt, fikk jeg tanker om at «fin puls og null aktivitet betyr vel at barnet er hjernedødt.»

Slike tanker er ikke snille. De løfter deg ikke opp.

Livsviktig språk

Språk er livsviktig. Spesielt på et sykehus når fagpersoner møter bekymrede mennesker i små eller store kriser.

En ung jordmor brukte mye tid sammen med oss. Forklarte at morkaken kan bli sliten når det nærmer seg fødsel. Og at barnet da ofte slapper av, senker aktiviteten, for å spare krefter til selve fødselen. Men, det er vanskelig å vite om barnet faktisk har det bra når det ikke beveger seg, eller er i lite aktivitet, derfor fremskyndes ofte prosessen for å få barnet raskere ut.

Det er en god forklaring! 

Foto: Svend Ole Kvilesjø

Full av liv
Det var ikke «lite liv» i jenta vår.
Hun var full av liv.

Da mange grønnkledte natt til torsdag 13. desember hjalp henne ut i verden, med keisersnitt under sterke operasjonslys, skrev de i journalen:
01.21: Vi forløser en sprek jente.

3,5 kilo. 50 cm lang.

Frisk og sprek og full av liv.

Takknemlig for det vi har fått.

Svend Ole Kvilesjø

 

Podcast: Jordmor Kirsten Jørgensen forteller hva som skjer på fødestua når du skal føde

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelErle
Neste artikkelTopp 100 jentenavn 2018
DEL