Alt er faktisk annerledes med denne graviditeten. Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor det har blitt slik. Dette barnet er akkurat like ønsket som vårt første, og jeg er like spent på å få møte henne som jeg var på å få møte storebror.

Sist oppdatert: 18. desember 2013

19 uker på vei, føler jeg at jeg har kvalmen under kontroll. Jeg spyr sjeldnere, og får ikke angst av tanken på en lengre biltur. Dermed drister vi oss til å ta en tur på fjellet og familiehytta. Nesten hele uka, setter vi av. Sammen med oss reiser den ene broren min og kona hans, og den 6 uker gamle babyen deres. Til helga skal det komme enda et vennepar opp også.

Fortsatt kvalm?
Jeg gleder meg, og bilturen opp går overraskende fint. Jeg går fortsatt på medisiner, men har trappet ned til et minimum som gjør at jeg ikke føler meg så omtåket. Oppmuntret av at bilturen gikk så fint, hopper jeg over hele dosen med medisinen allerede første dagen på hytta. Den dagen går med til å installere oss, og se over hva vi trenger å handle før vi kjører til nærmeste bygd for å gjøre nettopp det. I det vi skal dra, føler jeg at kvalmen begynner å bli sterkere. Litt urolig, tar jeg en halv tablett allikevel.

Fem minutter nedover fjellet, kommer oppkastet. Nervøs innser jeg at kroppen umulig kan ha tatt opp stoffene fra tabletten allerede etter fem minutter, men jeg ber allikevel mannen min om å fortsette turen ned mot bygda. Jeg er så utrolig lei av at kvalmen dikterer hele livet mitt, så nå skal jeg få handlet den maten, om jeg så må spy meg gjennom hele butikken! Heldigvis kommer det ikke mer, og hele situasjonen gjør meg mer optimistisk enn på lenge. Ja, jeg kastet opp masse, men det kom ikke tilbake som det har gjort før, tross manglende medisin i systemet. Jeg føler meg nesten som de gravide som har vanlig svangerskapskvalme, og som skryter av å kunne kaste opp og så fortsette dagen sin. Tenk at jeg også har klart det!

Uten å si noe til noen, tar jeg ikke flere tabletter den uka. Det går fint også, jeg blir verken overveldet av brekninger eller oppkast. Kvalm er jeg jo uansett, så det forventer jeg ikke at gir seg enda, men det er all spyingen jeg ikke orker mer. Fraværet av nettopp det, gjør at jeg brått fokuserer mer på magen, og det som skjer der inne. Litt usikker på om jeg virkelig er bedre, bobler jeg ikke akkurat av lykke. Allikevel tenker jeg nå konstant på hvordan det er å være gravid for andre gang.

Les også:

Når begynner babyen å sparke?

Rosa babytøy sniker seg inn blant julehandelen

Gravidlykken slår endelig inn over meg

Annerledes denne gangen
Etter ordinær ultralyd for to uker siden, har jeg kjent jevnlige spark. Det vil si fra ca. samme tid som forrige gang, men da gjorde hvert eneste spark meg opprømt og begeistret. Denne gangen, er det mer som en overraskende påminnelse. Litt som, ja, det stemmer, du er der du og ja! Ikke forteller jeg stort om det til andre heller, det er liksom litt rart. Med storebror var alt så stort, nytt og veldig spennende, nå er det bare der.

Alt er faktisk annerledes med denne graviditeten. Handletrangen har stort sett uteblitt. Der jeg nå hadde full garderobe for det første halvåret for lengst sist gang, har jeg denne gang kun revet med meg litt rosa under den stressende julehandelen. Rommet til storebror var ferdig alt nå, med møbler, oppredd seng og nyvaskede klær i skuffene. Lillesøster i magen sitt soverom, ser per nå ut som en bod, full som den er av alt mulig som ikke får plass andre steder. Med førstemann leste jeg alt jeg kunne komme over om graviditeten og utviklingen i magen, og delte det med alle som ville og ikke ville høre. Denne gangen kommer jeg knapt på selv å lese i appene mine, og det kun når det kommer opp påminnelser om en ny uke.

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor det har blitt slik. Dette barnet er akkurat like ønsket som vårt første, og jeg er like spent på å få møte henne som jeg var på å få møte storebror. Kanskje er det den eviglange kvalmen som gjør meg sånn? Kanskje må all energi jeg har igjen, gå til lillegutt og mannen min? Eller er det bare sånn det er andre gangen rundt?

Les også:

Når barnet skal få søsken

Når nummer to er på vei

To tette

Øver seg som storebror
En ting vi får øvd oss på under uka på fjellet, er hvordan det vil bli å ha to små barn. Lillegutt er helt sprø etter den lille kusina si, og deler gjerne ut dusinvis av klemmer til henne hver dag. Holde henne, vil han også svært gjerne. Jeg hjelper han et par ganger, og det er nydelig å se hvor glad han blir. Babyen er ikke alltid like begeistret, men han er flink og gir bare kos. Enda har han ikke vært uforsiktig med henne eller gitt noe annet enn små koser. Det gjør at vi gleder oss litt ekstra, til å gi han en helt egen lillesøster. Litt sjalusi og frustrasjon blir det nok, når han innser at vår baby vil være hos oss hele tiden, og ikke bare være på besøk. Allikevel skal det nok bli stas.

På veien hjem etter en vellykket uke, er jeg sliten og kaster opp igjen. Denne gangen gjør det meg faktisk ikke noe, og ikke blir jeg nervøs av det heller. Tross alt har jeg sluttet på medisiner, uten at noen vet det enda. Ikke har det tatt livet av meg, eller sendt meg på sykehuset. Så nå må jeg jo være på bedringens vei, på ordentlig denne gangen, og ikke bare som min ønsketenkning. Den dagen har jeg akkurat rundet tyve uker, og det føles riktig. Forhåpentlig markerer denne dagen den siste gangen jeg har kastet opp, og at andre halvdel av graviditeten skal bli langt bedre enn den første.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelRosa babytøy sniker seg inn blant julehandelen
Neste artikkelRørt til tårer av mammas sang
DEL