Stresset har tatt plass ved siden av bekymringene. Jeg stresser fryktelig over at jeg ikke får bidratt hjemme, og at jeg ikke er en ordentlig mamma for sønnen min, eller kone for mannen min.

Sist oppdatert: 14. november 2013

Å runde 11 uker, er ingen stor dag. Formen min er ikke verre, men overhodet ikke bedre heller. Jeg ligger stort sett og hviler, halvveis i koma og halvveis i stress. Når jeg så får noen klare øyeblikk, stresser jeg enda mer over hvor mye dyrere det skal bli med nummer to enn jeg trodde.

Til førstemann er det naturlig nok mye innkjøp som må gjøres. Til nestemann derimot, har jeg trodd at vi jo har alt fra den første. Så innser jeg først at med to tette og den første som er så glad i å trille tur, så må vi nok ha søskenvogn, noe som er fryktelig dyrt. Deretter demrer det for meg at det igjen betyr at vi må ha en vognpose til. Så må jo lillegutt få ny seng, slik at nestemann får hans seng. Til sist må den nye babyen også ha litt møbler på rommet sitt, i tillegg til seng… Tusenlappene flyr ut av hodet mitt, der jeg ligger og såkalt hviler, mange måneder før de faktisk skal i bruk.

Les også:

Sparetips for foreldre

Gjør bruktkupp på nettet

Den store utstyrsguiden

Får ikke brukt mammaklærne fra sist
Ikke får jeg brukt mamma klærne fra sist svangerskap heller. Vår og sommer klær passer liksom ikke helt nå på høsten og vinteren. Ikke er de varme nok, og hvitt og sommerlige farger er ikke det jeg vil ha på meg i høstmørket. Dette tar jeg straks tak i, og bestiller meg litt tøy fra nettet. Allerede nå er det alt for ubekvemt med vanlige klær, selv om buksene har ekstra plass etter 8 kilo ned i vekt. Jeg takler bare ikke at de lukkes rett over babyen i magen. Så for å redde meg fra en joggebukse høst, bestiller jeg meg heller noen mammabukser. Deretter hengir jeg meg til den komalignende tilstanden igjen. Tross alt er den litt bedre å være i, enn å stresse over alt jeg ikke får gjort noe med.

Dette svangerskapet har jeg høytidelig lovt meg selv å gjøre et forsøk på å se bedre ut enn sist. Jeg må bare ta meg sammen, i hvert fall når kvalmen gir seg. Til nå, har jeg vært fornøyd med å dusje annenhver dag og børste håret en gang i uken. Kreftene har bare ikke vært der til å gjøre mer. Alt 11 uker på vei, føler jeg nå at jeg snart må gjøre et forsøk på å ta meg sammen, og de nye klærne håper jeg skal være til stor hjelp.

For store mammaklær
Det er bare det at alt jeg har bestilt er i stor størrelse, slik at det skal passe hele svangerskapet. Sist gang rundt bestilte jeg i flere størrelser, slik at det passet hele tiden. Denne gangen kunne det ikke falt meg inn å sløse penger på det. Nå vet jeg jo at hver krone jeg sløser, er en krone mindre til forlenget permisjonstid med babyen min. Så klærne får bare være store i begynnelsen.

Store, det er de. Spesielt med en vektnedgang, så henger det meste over rompa. Hadde jeg orket, ville jeg ledd litt, der jeg prøver å se okay ut for mannen min, men mislykkes så totalt. Jeg kan bare håpe at det blir bedre de neste ukene, når jeg kanskje orker å sminke meg og ordne håret i tillegg.

Les også:

Magefølelse som stadig krever mer plass

Når kommer magen?

Til alle menn: Sannheten om gravide

Får ikke delt nyheten skikkelig selv
Nyheten om at vi venter barn nummer to, har spredd seg utover familien. Det føles ikke bra, men jeg må bare innse at når man er så syk at man til og med har vært innlagt, er det vanskelig å skjule nyheten. Mest lei meg er jeg for at vi ikke fikk fortalt nyheten selv. Derfor er vi raske med å sende ut sms til de vennene vi tror ikke har hørt det alt. Det er ikke den måten jeg ellers ville fortalt det på, men å ta det ansikt til ansikt i min situasjon er ikke et alternativ. Ikke bare føler jeg meg fryktelig, jeg ser fryktelig ut også.

På fredag prøver jeg for første gang å ordne meg litt, for å bli med mannen litt ut av huset for første gang siden jeg kom hjem fra sykehuset. Det går fint, helt til vi kommer hjem og kvelden kommer. Det viser seg da at jeg må betale for kreftene jeg har brukt med masse oppkast, men denne gangen blir jeg ikke lei meg. Tenk så mye jeg tross alt har fått gjort, både vært ute og spist normal mengde mat! Selv om jeg ikke fikk beholde alt, vet jeg nå at det kommer til å bli bedre. Kvalmen tok ikke livet av meg denne gangen heller. Den går over, og når den gjør det skal jeg stå der, klar til å nyte svangerskapet!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSlitsomt å være gravid
Neste artikkelGode vaner
DEL