Kjøreturen til sykehuset er fryktelig og det føles som hver hump i veien forsøker å rive magen av meg, bit for bit. For å tenke på noe annet slår jeg en dårlig spøk om at vi brått kan treffe en lege som er motstander av igangsetting og vil be meg vente en uke til. Både jeg og min mor ler tørt, om enn noe nervøst. For det kan ikke skje, kan det vel?

Så er den her, den uka jeg skal bli mamma for andre gang. Jeg er 37 uker på vei og 1 dag. Det er mandag, og egentlig skulle jeg ha time på fødepoliklinikken i dag. Dessverre var det helt fullt, så jeg tok i mot en time i morgen i stedet. Hva gjør vel en ekstra dag, tenkte jeg da, men nå angrer jeg. Ikke bare må jeg ha en siste smertefull dag, jeg får ikke komme til samme lege jeg var til sist heller. De lovte meg dog at jeg skulle få en annen, flink overlege, og at det ikke skulle bli noe problem. Jeg kan jo bare håpe det stemmer.

Siste magebilde? Foto: privatPrøver å forberede meg på «worst case scenario»
Mandagen går sakte. Ingen rundt meg forstår hvorfor jeg har insistert på å holde ut så lenge når jeg har så vondt og bare kunne ringt sykehuset og gitt meg. Allikevel er det en psykisk sperre som gjør at jeg holder ut. For så svak kan jeg da ikke være, at jeg ikke klarer å vente? Det er ironisk for meg også, at jeg nå nesten ikke kan vente på å bli satt i gang. Det er ikke mange ukene siden nettopp det var det siste jeg kunne tenke meg. Mitt store håp siden jeg ble gravid igjen, var å få oppleve å føde naturlig denne gangen. Jeg ville verken ha ballong, modningsgeleer eller drypp. Nå skal jeg derimot mest sannsynlig gjennom alt sammen igjen, all den tiden jeg ikke ønsket det.

Så har jeg de siste ti dagene hatt et svakt håp om at vannet skulle gå av seg selv. Det ville tross alt ikke vært rart, men alt det vannet og presset det medfører. Nå har det håpet svunnet og i stedet innstiller jeg meg på fire dager med igangsetting. Det er worst case, men siden jeg måtte gjennom alle fire dagene sist føler jeg det er best å innstille meg på det denne gangen også. Da vil jeg i det minste ikke bli skuffet eller stresset om dagene går.

Nervøs før legetimen
Tirsdag blir min mor med på timen igjen. Mannen min er på jobb og den kommende storebroren leveres til bestefar. Vi tar et bilde, selv om jeg ser fryktelig sliten ut etter lite søvn over lengre tid. Kanskje er det det siste bildet av magen før fødselen? Fødebaggen tar jeg med meg i bilen, dette er jo dagen alt skal i gang.

Les også:

Hva om hodet ikke er festet?

Babyens leie avgjørende for fødselen

Sykehusbagen

Hvorfor er du her i dag?
Så er vi fremme og sitter og venter. Etter en stund kommer en lege og henter oss. Jeg har aldri sett henne før tross utallige timer her sist svangerskap og flere dette også, men tenker at det ikke behøver å bety noe. Vi blir med inn på et undersøkelsesrom og setter oss. Der inne ser det ut som om legen forsøker å lese over noe som må være min journal, før hun sender et merkelig blikk i min retning. Er det forvirring, undrer jeg, før hun åpner munnen.


– Ja, hva gjør du her i dag da? Spør hun, til mitt store sjokk. Før jeg finner ordene, synker blikket mitt ned på skiltet hennes. Der står det ikke overlege som jeg ble lovet, men ordene lege under spesialisering. Jeg stotrer frem at jeg er der for å bli igangsatt, samtidig som det føles som hele min verden raser sammen.


Hvordan kan jeg være så uhelig?
Jeg er utslitt, både fysisk og mentalt. Jeg har ikke sovet mer enn korte stunder på over to uker, smertene er forferdelige og tar aldri pauser, jeg spiser nesten ingenting da metthet gjør meg enda verre og nå spør en som ikke en gang er ferdig fødselslege meg om hva jeg gjør her! Av alle leger jeg kunne møtt på så kommer jeg til denne? Enda verre virker det som hun syns jeg ikke har noe der å gjøre, og så er det hun som skal bestemme om jeg skal bli igangsatt? Hvordan kan jeg være så uheldig?


Min mor og jeg utveksler desperate blikk etter at kommentaren min ikke har fått et eneste svar på flere minutter. I stedet for å si noe, stirrer legen så lenge på skjermen at det virker som om hun tror det skal komme en magisk ånd ut av journalen min på skjermen og fortelle henne hva hun skal gjøre. Etter hvert er det jeg som bryter stillheten og prøver å forklare hva legen på sist kontroll sa, forklare hvordan jeg har det og at jeg skulle få bli igangsatt nå. Jeg prøver mitt beste å påpeke at jeg til og med kunne ringt før, men at jeg har holdt ut fordi det var det beste, ikke for å bli bedt om å vente enda lenger.


Nok en ubehagelig ultralydundersøkelse
Så reiser legen seg og ber oss vente. Jeg skjønner at hun skal snakke med noen, men hvorfor sier hun ingenting til meg? Etter enda noen minutter er hun tilbake igjen, og sier hun må ta ultralyd av meg. Akkurat det kunne jo jeg fortalt henne selv, men nå skjer det i det minste noe.        


Å legge seg ned på ultralydbenken er en smerteprosess. Det å ligge flatt på ryggen er noe av det vondeste jeg gjør. Magesmertene blir verre, bekkenet blir verre og attpåtil er det som om jeg må besvime når jeg ligger sånn. Allikevel må jeg jo gjennom det, og klager ikke. Jeg biter det heller i meg for å komme videre i denne timen. Det varer helt til jeg skjønner at denne legen ikke bare kan null og niks om tilstanden min, hun kan tydeligvis ingenting om ultralydapparatet eller å måle fostervann heller!


Reiser meg opp i protest
Ultralydundersøkelsen gjør denne timen komplett som et mareritt. Det tar en evighet for legen å finne ut av apparatet, hun prater fortsatt ikke og når hun først gjør et forsøk på å måle en fostervannslomme ser selv jeg at hun måler helt feil. Pilen og streken starter for sent, slutter for tidlig og alt blir bare krøll. Legen skylder på at apparatet for at dette tar så lang tid, men sier ikke mer. Jeg innser sakte at dette ikke kommer til å bære frukter, så jeg avbryter ultralyden og reiser meg i protest. Vissheten slår innover meg at dette må jeg faktisk ikke akseptere, jeg bestemmer selv over egen kropp. Jeg er heldigvis ikke en usikker førstegangs fødende, og nå er det sannelig på tide å si i fra. Jeg ligger ikke og har så vondt, uten at det blir resultater, og jeg godtar ikke at denne legen skal bestemme over skjebnen min. 


Lettere ute av fatning av denne fryktelige timen, ser jeg så bestemt på legen og spør om hvem andre leger som er på jobb. For første gang får jeg et ordentlig svar, og navnet på seksjonsoverlegen hun nevner kjenner jeg straks igjen. Hun traff jeg i sist svangerskap, og det var også hun som skrev meg ut i uke 30 etter de premature riene. Uten å trenge å tenke meg om, ber jeg om å få treffe henne i stedet.


Les også:


Slik er den igangsatte fødselen


– Pyton å få fødselen igangsatt


10 kjappe om igangsettelse av fødsel


Forbereder lang tale
Muligens paff av at jeg plutselig satte ned foten, forsvinner legen ut igjen. Min mor er nå mer panisk enn meg, og er overveldende bekymret over utsiktene av å måtte se meg med disse smertene enda en tid. Skal virkelig denne usikre legen sende meg hjem? Jeg beroliger min mor med at jeg vil nekte å reise hjem før jeg har fått snakket med seksjonsoverlegen. Enten får jeg prate med henne eller så får de bære meg ut herfra!


Vi blir deretter bedt om å vente på gangen, uten mer forklaring. Jeg ser begge legene gå frem og tilbake mellom undersøkelsesrommene uten å snakke med oss, og tiden går. Inni meg forbereder jeg en lang tale til legen jeg ønsker å møte. Usikkerheten for om de ikke vil la meg treffe henne er der, men så blir vi bønnhørt. Den rette legen roper oss opp.


Endelig noen som forstår meg
Vel inne på hennes kontor åpner jeg munnen for å starte på talen min, men legen kommer meg i forkjøpet. Hun har lest gjennom den veldig lange journalen min med begge svangerskapene, og skjønner at det har skjedd en feil. I referatet fra sist time er det en skrivefeil, og det er et tall som er feil. Dermed så det ut som jeg kun hadde mildt med ekstra fostervann, ikke alvorlig mye som jeg har. Da forstod ikke den første legen hvorfor jeg skulle bli satt i gang og forvirringen var i gang. Til min store lettelse beklager de dette så mye og vil nå ta ny ultralyd.


Det er akkurat som om jeg synker sammen etter å ha hørt beklagelsen. Endelig en som forstår meg, og det uten den lange talen min. Jeg legger meg raskt og frivillig på benken for å bli undersøkt igjen. Ultralyden viser umiddelbart at jeg i denne legens ord har monstrøse mengder fostervann. AFI målet for fostervann viser nærmere femti på første måling, noe som er helt vilt. Skjermen må zoomes ut for å se babyen ordentlig, da det er 15 centimeter vann å måle gjennom. Så mye er det, at de ikke får tatt gode nok mål til å estimere hvor stor babyen er.


Usedvanlig fine 3D-ultralydbilder!
Snart klar til å komme ut! Foto: privatDer jeg nå ligger og blir undersøkt av en kyndig person, er det like før jeg gråter av både lettelse og utmattelse. Legen ser dette, og gjør noe uvanlig. Da jeg har så ekstremt mye fostervann, kan hun gjøre noe de aldri ellers kan så sent i svangerskapet. Hun tar 3D bilder av jenta mi, og printer ut flere fine til meg. Bildene er utrolig klare, og det er så koselig å se så flotte bilder at jeg får ekstra energi til å holde ut den ellers lange undersøkelsen. 


Deretter sjekkes jeg for modning. Jeg er fortsatt ikke moden, men legen får inn en finger og tøyer meg godt og lenge. Med de smertene jeg har hatt i magen så lenge, er det nesten behagelig med en annen type smerte, men legen berømmer meg for å holde ut så lenge med tøying. Kanskje dette kan hjelpe å få i gang noe, det får vi se.


Når blir det igangsetting?
Jeg skal absolutt settes i gang, og det raskt. Det eneste hinderet er at det er fullt kaos på spesialenheten hvor jeg må føde, og det kan dermed ikke skje noe i dag. Med min alvorlige tilstand, må det flere leger til for å få satt meg i gang, samt fullt keisersnittberedskap dersom noe går galt når de tar vannet. Med andre ord kan jeg ikke settes i gang når som helst. Med så mye vann er det ikke mulig for babyen min å komme langt nok ned og det er dermed sjanse for at navlesnoren kommer ut med vannet. Første mulige åpning for igangsetting er derfor først om to dager, på torsdag.


Etter den fryktelige følelsen av at jeg kanskje skulle bli sendt hjem uten tidspunkt for igangsetting, føles det nå helt ok å måtte vente bare to dager til. Det er tross alt langt bedre enn de tre ukene som er igjen til termin, og da skal det virkelig skje. I mellomtiden må jeg være svært obs på vannavgang. Går vannet, må jeg straks legge meg ned og ringe ambulanse da jeg i så fall må transporteres liggende til sykehuset.


Takker nei til ekstra undersøkelse av babyen
På grunn av det abnorme nivået fostervann, ønsker legen å sende meg alt samme dag til Rikshospitalet for en full anatomisk scan av babyen. Der kan de enda bedre sjekke om noe er galt, selv om de ikke har funnet noe her på sykehuset. Tilbake til dette, tenker jeg; ekspertenes formening om at noe bare må være galt med babyen min. Jeg skjønner at de i så fall ønsker å være forberedt under fødselen, men jeg ønsker like fullt ikke en slik undersøkelse. Ikke ønsker jeg å utsette meg for en så langt og vond biltur, men enda mindre ønsker jeg å utsette meg for slike negative tanker. Jeg tror jo at babyen min er frisk!


Etter å ha takket nei til undersøkelse på rikshospitalet tre ganger i løpet av samtalen, journalføres det at mor selv takker nei. Kanskje er jeg sprø, men jeg tror helt sikkert at jeg sparer meg for unødig bry både fysisk og psykisk. I stedet for å reise til Oslo, tar jeg med meg 3D bildene av babyen, fødebaggen og klokkeslett for igangsetting på torsdag og reiser hjem igjen.


Håper ingen andre opplever noe lignende
Dagens besøk på sykehuset var en sann berg og dalbane, men nå er jeg heldigvis ferdig. Jeg tenker med skrekk på hvordan denne dagen hadde gått om jeg hadde vært en usikker førstegangsfødende og bare hadde akseptert å bli sendt hjem, i stedet for å kreve å få treffe en annen lege. Heldigvis er jeg ikke det, men jeg håper sannelig ingen andre opplever det jeg opplevde i dag. I hvert fall, snart skal fødselen i gang, det er bare å vente bittelitt til. To korte dager er alt som er igjen...


DEL
Forrige artikkelHadde med fotograf på fødestua
Neste artikkelHoldt sin døde sønn – så begynte han å puste!