Atferden vår er er ikke medfødt, den skapes av kulturen vi lever i. Samtidig er det noen forutsetninger, arv, som har betydning for hvilke egenskaper vi faktisk kan utvikle. Diskusjonen om hva som påvirker oss mest stopper aldri.

Sist oppdatert: 25. januar 2011

Barn blir født med ulike forutsetninger. De fleste som har mer enn ett barn, kan fortelle om hvor forskjellige barna deres var ved fødselen og fortsatte å være gjennom barndommen. Likevel kan man ikke si at atferd, det vil si hvordan man konkret opptrer eller fungerer i ulike sammenhenger gjennom livet, er forutbestemt.

Tillært kultur og medfødt potensiale
Hvis man forestiller seg at et barn rett etter fødselen ble plassert inn i en helt annen kultur – for ikke å snakke om i en helt annen tid – ville den konkrete atferden dette barnet utviklet (lærte), vært helt annerledes. Slik kan man si at atferd ikke er medfødt, mens noen forutsetninger, eller “anlegg”, som har betydning for hvilke egenskaper man kan utvikle, er medfødte. Vi skal se nærmere på hvordan samspillet mellom de medfødte egenskapene og miljøets tilrettelegging og krav avgjør hvilke ferdigheter og hvilken kompetanse barnet utvikler.

Om å lære seg vaner
En viktig form for læring som får konsekvenser for resten av livet, er den oftest ubevisste atferden eller responsen på ting i omgivelsene som vi kan kalle vaner. Kanskje oppfatter vi ferdigheter som det å stå, gå eller løpe som noe genetisk bestemt og ikke som vaner? Likevel er de fleste måter å bruke kroppen på delvis preget av kulturelle særegenheter og krav. Måten man går eller løper på er avhengig av blant annet kjønn og sosial status.

Også innen en kultur vil det være forskjeller mellom enkeltindividers måter å bruke kroppen på, uten at dette har noe med medfødte forskjeller å gjøre. Det skyldes at ulike barn har lært seg ferdighetene og opplevd at ulike måter å gjøre ting på har fungert, og dermed gjort dem til nettopp vaner

Temperament
Som nevnt har barn ulike medfødte egenskaper og forutsetninger. Det er med disse forutsetningene barnet går inn i samspillet med omgivelsene. Og gjennom de erfaringene barnet gjør i dette samspillet, blir forutsetningene påvirket og endret, det vil si at barnet lærer hvordan det kan bruke forutsetningene sine. Noen av disse medfødte egenskapene kan sies å utgjøre barnets temperament.

Temperamentsforskjeller
Man kan tidlig se temperamentsforskjeller hos barn: Hvor rolige eller aktive barna er, hvor mye og hvordan de reagerer på ulike lyder og andre stimuli, hvor konsentrerte de er i samspill med andre, og om de framstår som nysgjerrige og utadvendte eller mer innadvendte og vanskelige å få kontakt med.

Rolige barn trenger mer stimulering
Dette innebærer at et barn som er relativt rolig og forsiktig, kan trenge mer stimulering og oppmerksomhet fra de voksne for å gjøre erfaringer som kan bidra til at det lærer og tilegner seg sosiale eller motoriske ferdigheter.

Andre barn kan framstå som mer aktive og blir lett forstyrret av impulser utenfra. Da kan det være nødvendig at foreldrene beskytter barnet mot slike forstyrrelser for at det skal kunne konsentrere seg og forholde seg til én ting om gangen.

Tilpass dere barnets væremåte
Dette betyr at foreldrene må tilpasse sin væremåte og måten de samspiller med barnet på etter barnets egne forutsetninger. Både spesielt rolige og urolige barn kan gi foreldrene utfordringer. I løpet av den første tiden barnet og foreldrene har sammen, vil de bygge opp et samspillsmønster der begge parter påvirker hverandre.

Dersom det nyfødte barnet reagerer lite på initiativene og kontaktforsøkene deres, kan foreldrene føle seg usikre. Kanskje blir de selv litt passive, noe som altså er det motsatte av det barnet har behov for. Er barnet aktivt og urolig, kan også det gjøre foreldrene usikre. Noen ganger kan foreldrene tolke barnet sitt som vanskelig, og da møter de kanskje ikke barnet med en positiv innstilling.

Dette kan føre til et uheldig samspillsmønster. De aller fleste foreldre vil likevel prøve å tilpasse sin egen atferd og barnets omgivelser til det de oppfatter som barnets behov, og slik gi barnet de beste utviklingsmuligheter.

Hvordan blir jenter jenter og gutter gutter?
Når foreldre får et barn og ikke på forhånd vet om det er gutt eller jente, er det første spørsmålet de og omgivelsene stiller: “Hva ble det?” Det skyldes at kjønnsskillene har vært, og fortsatt blir, oppfattet som grunnleggende – noe som vil bestemme veldig mye av barnets framtid.

Det har imidlertid skjedd store forandringer når det gjelder oppfatningen av hva personer av begge kjønn kan gjøre, og med få unntak er det ikke lenger tillatt å diskriminere mellom personer på grunnlag av kjønn.

Oppdragelse er avhengig av kjønn
Forhåpentligvis har ikke dagens foreldre, når de får et lite jente- eller guttebarn, klare ideer om barnets framtid ut fra oppfatninger om hva som passer seg for kvinner eller menn, slik det ofte var tidligere. Likevel viser det seg at voksne, både foreldre og andre barnet møter den første tiden, oppfører seg forskjellig avhengig av hvilket kjønn barnet har, eller rettere sagt: Hvilket kjønn de tror barnet har.

Ved flere forsøk har man sett at voksne snakker til og behandler et barn som de blir fortalt er ei jente, forskjellig fra et barn som de blir fortalt er en gutt (selv når dette faktisk ikke stemmer). Typisk vil de fleste holde et jentebarn mot seg og snakke rolig og med lav stemme til det, mens mange overfor et guttebarn vil søke å rette en felles oppmerksomhet utover, for eksempel mot gjenstander, og behandle barnet mer fysisk.

Arv eller miljø?
Skyldes forskjellene man ser hos to eller fire år gamle jenter og gutter, den tidlige forskjellsbehandlingen – altså læring? Eller er det et resultat av at jenter og gutter har ulike medfødte forutsetninger, og at de på grunn av ulikheter i hjernen og hormonelle forskjeller vil utvikle seg forskjellig i møte med de samme forutsetningene?

Like muligheter er viktig
Uansett hvilke oppfatninger man måtte ha om dette, vil vel de fleste være enige i at både jenter og gutter må få muligheter til å utfolde seg og gjøre egne valg uavhengig av kjønn. I praksis er dette ikke alltid like enkelt fordi krefter i samfunnet (blant annet i media og leketøysindustrien) legger sterke føringer når det gjelder hva som regnes som riktig eller “naturlig” for jenter og gutter.

En mer likestilt verden
Dagens jenter og gutter opplever likevel mer allsidige kjønnsroller enn tidligere. Blant annet er fedrene mer tilstedeværende og aktive i omsorgen for barna enn tidligere. I dag er det helt vanlig at unge fedre triller barnevogn og bærer på små babyer. Og når samboeren eller kona blir gravid, forbereder de fleste vordende foreldrene seg sammen på det som venter, blant annet ved at også mennene deltar på svangerskapskurs og ved fødselen.

Kanskje er dette en viktig forutsetning for at både jenter og gutter skal kunne gjøre egne valg og møte gode rollemodeller av begge kjønn? Det vil si kvinner og menn som representerer et mangfold av væremåter, som kan vise omsorg og samarbeide, men også hevde seg og være aktive på positive måter – uten på noen måte å være “kjønnsløse”.

Hentet fra Familieverdens foreldreveilederserie.  

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelIkke tid til å spise!
Neste artikkelBarn lærer med hele kroppen
DEL