Barn kan være trassige allerede som ettåringer, men det du ser da er som regel ikke i nærheten av den stridigheten de kan vise i toårsalderen. Du får testet tålmodigheten din i denne perioden, men det er heldigvis en del ting du kan gjøre for at ikke hele tilværelsen skal dreie seg om trass og raseri.

Sist oppdatert: 26. september 2007

I takt med at barnet blir mer selvstendig, blir også egenviljen sterkere. Barnet har lært seg mange ord, men greier allikevel ikke alltid å få frem det det ønsker. Det er også i stand til å mestre mange fysiske utfordringer, men ikke alle de det gjerne vil mestre. Dessuten har toåringer en klarere oppfatning av hva de går glipp av hvis de ikke får viljen sin, og dermed større motivasjon til å holde på sitt. Ikke rart det kan bli konflikter.

Trassen kommer lettest til syne overfor foreldre og andre nære voksne, men av og til kan den også vise seg når barnet leker med jevnaldrende.

Les også: 
Fins trassalderen?

Trassalderen – slik takler du den

Hils trassen velkommen!
De fleste tenker på trassalderen som noe negativt, men den er svært viktig i barnets utvikling. Barnet opplever at det ønsker mer selvstendighet, men også at båndene til foreldrene er tette, og det skaper frustrasjon. Men det er helt nødvendig å teste grenser for å finne sin plass i familien, og for å utvikle sin indre stemme, den som skal fortelle dem hva som er riktig og galt i samværet med andre mennesker.

Les også: 
Når skal barnet få viljen sin?

Slik takler du barns sinne

Husk også at en viss grad av stahet er en god egenskap for den som skal greie å hevde sine egne interesser her i verden. Barn skal også lære seg å sette grenser for hva de aksepterer av andre. Motstand fra barnets side er ikke uheldig i seg selv, men atferden som følger motstanden må justeres slik at barnet etter hvert lærer å få frem sitt standpunkt på en hensiktsmessig måte. Det er nødvendig for å få gjennomslag både hos voksne og hos jevnaldrende.

Derfor kan du godt være stolt av at du har et barn som vet hva det vil, men la allikevel ikke barnets trass og temperament styre deg inn i situasjoner og atferdsmønster som er uheldig for både barnet og omgivelsene.

Kommer alle i trassalderen?
De aller fleste foreldre vil oppleve en trassalder hos barnet sitt, men den arter seg forskjellig fra barn til barn. Variasjonene er i hovedsak avhengig av to faktorer: barnets temperament og foreldrenes måte å håndtere utfordringene på. Det er store forskjeller på barns temperament, denne forskjellen kan man av og til også se innen samme familie. På den annen side går temperament ofte i arv, så en temperamentsfull toåring har ofte temperamentsfulle foreldre, og kanskje temperamentsfulle søsken.

Les også: 
7 ting du ikke bør gjøre når barnet ditt er sint

Det er imidlertid viktig å ikke bruke barnets temperament (eller ditt eget) som en unnskyldning for å håndtere trassen på en uheldig måte. Det er foreldrene som har muligheten til, og ansvaret for, å justere barnets temperament og atferd. Nå må barnet få lov til å lære hvordan det kan håndtere de vanskelige følelsene sine.

Raserianfall
Raserianfallene er helt vanlig når barnet er i trassalderen. Når frustrasjonen blir for stor, kan sinnet ta fullstendig overhånd, stressnivået blir svært høyt og barnet mister helt kontrollen over seg selv. Dette kan være en skremmende opplevelse for de som er vitne til det, men det er helt normalt og ikke noe å engste seg for. For de fleste er dette et forbigående fenomen som vil avta etter hvert som barnet lærer seg å kommunisere på andre måter.

Noen ganger kan et raserianfall komme plutselig og uten forvarsel, andre ganger kan du merke at det bygger seg opp utover dagen, kanskje etter flere situasjoner som har vært frustrerende for barnet. Til slutt skjer det noe som utløser eksplosjonen.

Hva gjør jeg under raserianfallet?
Under et raserianfall er din viktigste oppgave å sørge for at barnet har det trygt, det vil si at det ikke skader seg. Barnet har ikke kontroll over seg selv, og kan kaste seg ned på gulvet, løpe inn i vegger eller knuse gjenstander. Du kan holde barnet, hvis det ser ut til å ha en beroligende virkning. Hold deg på litt avstand hvis det virker som barnet foretrekker det, men sørg for at du kan gripe inn raskt hvis situasjonen blir farlig.

Når barnets trygghet er ivaretatt, må anfallet bare få gå sin gang. Det er som regel ikke mulig å nå inn til barnet med oppfordringer om å være rolig, fortelle hva som er galt og så videre. Det må vente. Etter at barnet har roet seg, kan du ta det på fanget og trøste det, og hvis barnet er i stand til det, kan dere eventuelt snakke om det som har skjedd.

Hvis du er provosert av barnets raserianfall og kjenner på raseriet selv, er det best at du holder litt avstand, og hvis det er mulig, kan du be en annen ta vare på barnet mens anfallet står på.

Les også: 
50 grunner til at treåringen min blir sint

Hvordan redusere trass?Hvordan redusere frustrasjon og raseri?
Husk at for barnet er maktforskjellen mellom dere en kime til stor frustrasjon. Det er viktig at du bruker den makten du har med kjærlighet, respekt, innlevelse og klokskap. En myndig oppdragelse er mest tjenlig (se artikkelen om grensesetting).Vær vennlig, men bestemt, og forklar barnet hvorfor det ikke kan gjøre det det har lyst til. Er du ofte ettergivende, vil barnet lære at det kan trasse seg til det meste.Straff virker som regel mot sin hensikt, derimot er det viktig med mye ros når barnet oppfører seg bra. Ofte kan det være lurt å overse aggressive handlinger og raseri så lenge det ikke skjer noe som skader andre.Tenk igjennom i hvilke situasjoner det er vanligst at det oppstår konflikter. Da har du bedre muligheter til å forebygge dem. Prøv å organisere tilværelsen slik at det ikke blir altfor mange frustrerende situasjoner for barnet. Dette betyr ikke at du skal la barnet bestemme alt selv, men når du må gjennomføre noe barnet misliker, eller hindre det i å gjøre noe det liker, så prøv å gjøre det så hensynsfullt som mulig.

Les også: 
Mye vilje i liten kropp

Pass på at barnet ikke føler at det er trengt opp i et hjørne slik at den eneste reaksjonsmåten er raseri. Alle ønsker å bli hørt, så forsøk også å gi litt i konflikter, uten at du går bort fra det du har sagt. Hvis du har sagt at barnet må ha votter på, kan det selv få velge hvilke votter. Hvis du insisterer på at det skal spises grønnsaker, så gi valget mellom gulrot eller kålrot.

Konflikter kan til en viss grad forebygges ved å forberede barnet på det som skal skje gjennom dagen og gjøre avtaler på forhånd. Du skal være tydelig på hva du forventer, men med et positivt fokus. Det er ikke så lurt å si: ”I dag vil jeg ikke at du skal hyle og skrike når vi slår av TV-en.” Prøv heller: ”I dag skal vi bare se på én film som du kan velge, og så skal vi slå av TV-en og spise kveldsmat.”

Hvis situasjonen forløper slik dere har avtalt, er det på sin plass med masse ros, og kanskje litt ekstra kos til kvelds? Hvis det ikke går etter planen, må du prøve å beholde roen og vise barnet at du har tro på at det vil gå bedre siden. ”Du ble visst veldig sint i dag, men neste gang vi gjør en avtale, tror jeg du greier det.”

Prøv å ikke tenke så mye på hva de rundt deg synes når barnet får et trassanfall på bussen eller i butikken, og ikke la barnet merke at du er engstelig for dårlig oppførsel på offentlig sted. Hvis barnet forstår at det kan påvirke deg med raseriet sitt, vil dette naturligvis bli sett på som et nyttig virkemiddel for å få viljen sin. Det beste er at du viser deg relativt upåvirket av barnets trassoppførsel – men dette stiller selvsagt store krav til tålmodighet.

Husk at eksemplets makt er stor! Hvis du selv reagerer voldsomt når du blir sint, er det vanskelig å lære barnet å reagere på en mer fornuftig måte. I denne perioden oppdager en del foreldre at de også må arbeide litt med å få kontroll over sine egne følelser.

Hvis du opplever at du reagerer på barnets trass på en måte som ikke er til gagn for barnet, kan du be om råd på helsestasjonen. Det samme gjelder hvis du synes at trassatferden varer lenger enn det som er vanlig.

Når er trassalderen over?
For de fleste når trassen en topp når barnet er rundt tre år. Da vil du merke at dagene blir mindre preget av testing av grenser, utfordring av autoriteter og raserianfall. Etter hvert som språket utvikler seg, blir det lettere å bruke ord for å uttrykke frustrasjon i stedet for å få raserianfall. Når barnet er modent for det og ”tilgjengelig” – det vil si ikke fra seg av raseri – kan du prøve å minne barnet om at det enten kan hyle og gråte, eller prøve å fortelle deg med ord hva det ønsker. Da er det viktig at barnet får ros når det greier å ta det riktige valget.

Kilder:

– Leach, Penelope: Alt om barnet. De første seks årene. 4. utgave. Aschehoug 1999
– Manniche, Vibeke: Aschehougs store bok om barnet. Aschehoug 2002
– Misvær, Nina (red.): Cappelens store bok om barnet 0–6 år. Cappelen 2005
Ulvund, Stein Erik: Forstå barnet ditt 0–2 år. 2. utgave. Cappelen 2004
Hva synes du om artikkelen?