Sabrina har født fem barn, men er bare mamma til to av dem selv. Som surrogat har hun hjulpet barnløse med å oppfylle sitt største ønske – å bli foreldre.

Sist oppdatert: 20. november 2012

Artikkelen ble første gang publisert i 2012

Etter to års prøving ble amerikanske Sabrina Merritt og ektemannen endelig foreldre for første gang. To år etter at datteren kom til verden, fikk paret overraskende også en sønn.

– Barna våre forandret oss totalt! Vi følte oss utrolig heldige som fikk lov til å være foreldre. Visst var det utfordringer, men aldri noen krangling oss i mellom. Mannen min fortsatte å være samme gode seg – bare 100 ganger bedre, forteller Sabrina.

Etter å ha blitt mor selv, fikk Sabrina et stort ønske om å hjelpe andre. Da hun foreslo for ektemannen at hun kunne bli surrogat, syntes han umiddelbart at det var en god idé. Tenk å kunne hjelpe andre ufrivillig barnløse med å oppfylle et så stort ønske! De kontaktet et byrå, men fant ikke helt ut av det.

Les mer: Surrogati: Hva og hvordan?

Ville hjelpe norske Petter
I tiden før Sabrina ble gravid, var hun aktiv på Internett og leste mange blogger og personlige historier. Hun ble kjent med mange mennesker, og fortsatte å følge dem også etter at hun selv ble mor.

– Det var på nettet jeg møtte norske Petter, forteller Sabrina.
– Han hadde så uendelig lyst til å bli far, men var homofil, mann og alene. Det gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, og jeg fikk så lyst til å hjelpe ham. Jeg visste jo selv hvor vondt det var å ikke få mulighet til å bli forelder, sier hun.

Les hele Petters historie her

Petter og Sabrina fikk veldig god kontakt, og Sabrina kontaktet på ny surrogatbyrået. Hun hadde selv funnet en god match, og ville ha byråets hjelp til å ordne alt det formelle.

Mistet barnet
– Vi ble klarert, og deretter gikk det veldig fort. Jeg fikk satt inn et befruktet donoregg, og ble gravid på første forsøk. Men da jeg var nesten 11 uker på vei, mistet jeg barnet, forteller hun.

Tapet ble veldig vanskelig for Sabrina. Hun følte et stort ansvar for å skape sorg og smerte for en annen person.
– I tillegg var byrået veldig opptatt av å finne ut hva som hadde gått galt. I seks uker måtte jeg vente på prøveresultatene, og jeg var veldig redd for at det var jeg som hadde gjort noe som kunne føre til abort, forteller Sabrina.

Prøvesvarene viste at Sabrina ikke hadde noe ansvar for at hun mistet barnet.
– Det var en lettelse å få vite at det ikke var min feil. Like etterpå gikk vi i gang med en ny runde, og denne gangen satte de inn to egg, sier hun.

Les mer: Tar det lang tid å bli gravid?

Klaffet  – med tvillinger
Sabrina fikk god oppfølging. Da hun var seks uker på vei, var hun på ultralyd og fikk se at det var to spirer i magen. To uker senere kunne de se to hjerter banke, og i uke 10 kunne de se at begge fostre utviklet seg fint.

– Det var så spennende, og et helt nytt eventyr for meg. Tvillingsvangerskap hadde jeg aldri opplevd før, og det er langt fra alle som får oppleve å gå gravid med to på én gang, sier Sabrina.

Sabrina sammen med Petter, riene er i gang.

– De var aldri mine
– Men hvordan var det å gå gravid med barn du ikke skulle beholde selv?
– Jeg tenkte aldri at de var mine. Jeg skulle bare bære dem fram, men fikk lov til å ha mye kos med dem først. Det som var så spennende for meg, var at jeg skulle få gi babyene til Petter. Se ansiktet hans når han fikk sitt største ønske oppfylt. Målet mitt var å gjøre ham til far, sier Sabrina.

Da hun kjente de første sparkene, var Sabrina på ultralyd. Samtidig som hun kjente at babyen sparket, kunne hun se bevegelsene på skjermen. Det første som slo henne, var at hun måtte ringe Petter og fortelle. Og etter hvert som ting skjedde i svangerskapet, var hun opptatt av om det var et kamera i nærheten slik at hun kunne sende et bilde til den vordende faren i Norge.

Les mer:
Snart surrogatmot til ti

Delte meninger fra venner og familie

– Hvordan tok barna dine at dette var babyer som ikke skulle bli deres søsken?
– Barn er fantastiske, de gjør ikke ting kompliserte. Da jeg var 20 uker på vei, var datteren vår tre år gammel. Hun koste med magen min, og vi snakket om babyene som vokste der inne. Jenta vår hadde møtt Petter da vi tok ultralyd i uke 18, og jeg fortalte at han hadde så lyst til å bli far – og at jeg skulle hjelpe ham med dette. Vi hadde blandet ingredienser fra Petter og fra en annen dame, og det ble til Petters babyer, forteller Sabrina.

Dette godtok hun umiddelbart, og sa at det var en fin ting å la andres babyer vokse i mammas mage.
– «Tror du Petter vil la meg få lov til å synge for babyene», spurte hun. Barn er så enkle, sier Sabrina.

– Hva med venner og familie? Har de vært like positive?
– Det har vært blandet. Noen har støttet oss veldig. Venner og tilfeldige ukjente. Andre har ikke støttet oss i det hele tatt. Vi har fått se hvem som er de virkelige vennene våre, sier Sabrina.

Hennes egen far tok det veldig tungt at Sabrina skulle være surrogat. Bære fram barn som ikke var hans barnebarn. Han ble både skuffet og lei seg, og de snakket ikke sammen på nesten to år.
– Nå har vi kontakt igjen, men temaet surrogati kommer aldri opp, forteller Sabrina.

Men Sabrina fikk uventet støtte fra et annet hold.
– Min gamle katolske bestemor har vært den som har heiet aller mest på meg. Hun er selv mor til sju, og forstår nok hvor stort det er å få barn. Det er utrolig hvordan vi kan få kjærlighet som vi ikke hadde regnet med fra andre, sier hun.

Les mer: Turid og Petter lånte en livmor

Magisk å se Petter
Svangerskapet med tvillingene, som viste seg å være to jenter, gikk veldig bra.
– De fleste tvillingfødsler blir satt i gang i uke 36. Min doktor syntes det var greit at jeg gikk til uke 38, men jeg tror nok selv at jeg kunne ha gått enda lenger. Kroppen min liker å være gravid, sier Sabrina.

«En far blir født. Ava kommer til verden», skrev Sabrina under dette bildet på bloggen sin.

Den siste måneden før fødselen var norske Petter til stede for å få kunne se døtrene komme til verden. Og Sabrina følte ikke det var vanskelig å vite at hun skulle gi barna fra seg etter fødselen.
– Alt ved både innsetting av egg og fødselen var så medisinsk og klinisk i forhold til med mine egne barn. Da Ava og Amelia ble født, var rommet fullt av helsepersonell med munnbind. Petter sto forskremt i et hjørne. Men da jeg kjente at den første jenta var på vei ut, ropte jeg på Petter. ”Kom hit”, og grep tak i armen hans. Han så på meg, og jeg sa ”det skjedde!” Det var magisk å se ansiktet hans, forteller Sabrina.

Les Sabrinas egen blogg om tankene etter at hun fødte tvillingene

Etter at både Ava og Amelia var kommet til verden, trengte Sabrina å bli sydd sammen igjen. Det tok et par timer før hun fikk se jentene, som imens var sammen med faren sin.
– Det ble aldri til at jeg fikk ammet dem. Rett etter fødselen ble de tatt med ut for å bli varmet, og da jeg så dem igjen hadde de fått litt flaske. Jeg var ganske utslitt etter fødselen, og melken kom først etter en uke. Men det tok ikke lang tid før melken forsvant igjen, forteller Sabrina.

Én gang til
Mens Sabrina gikk gravid, skrev hun en blogg. Da kom hun også i kontakt med en annen kvinne, som ikke klarte å få egne barn.
– Også henne fikk jeg veldig lyst til å hjelpe. Jeg tenkte at noen måtte klare å hjelpe denne kvinnen med å bli mamma, og det kunne godt være meg, sier Sabrina.

Da tvillingene var to-tre måneder gamle, var Sabrina i gang igjen med prosessen for å bære fram et nytt barn for andre. Og da jentene var ett år, var Sabrina gravid med en liten gutt.
– Denne gangen ordnet vi det praktiske på egen hånd. Jeg syntes ikke samarbeidet med byrået var så bra, sier Sabrina.

Da Sabrina fødte lille Tom, oppfylte hun det barnløse parets største ønske.
– Da Toms mamma fikk gutten i armene, så hun ikke andre enn Tom. Det var bare henne og sønnen i denne verden. Hun gråt og vugget den lille gutten, sier Sabrina rørt.

Les mer: Når to blir tre

 

Sabrina med Ava og Amelia litt før Petter dro hjem med dem til Norge.

Ulike opplevelser
Svangerskapet med Tom ble en helt annen opplevelse for surrogaten. Mens Petter var mann og helt alene, hadde Toms foreldre en helt annen historie. De hadde mistet mange ganger, og hadde mye redsel som måtte bearbeides underveis i svangerskapet.
– Men jeg fikk amme ham rett etter fødselen, og det var stort. Det var så godt å kunne gi ham noe viktig også etter at han var blitt født. For meg handlet dette om å sikre ham god helse, ikke at det skulle være et spesielt bånd mellom oss. Og han var en ivrig melkedrikker, en liten sulten gutt, sier Sabrina.

Ikke flere barn
Tom ble det siste barnet Sabrina satte til verden. Fødselen var tøff og vanskelig, og hun måtte fjerne livmoren etterpå. Hun hadde da fullført fire svangerskap og født fem barn i løpet av seks år.

– Du tenkte aldri på å få flere egne barn?
– Nei, vi hadde aldri planer om å få flere enn to, svarer Sabrina.

Så nå er det slutt på alt som har med babyer å gjøre. Hun har gått videre. Alt handler ikke om den voksende magen. Men hun er kjempestolt av det hun har gjort.

Les mer: Vis spedbarnet at du forstår

Forstår skepsis
– Forstår du at det er mye skepsis rundt surrogati?
– Ja, for det kan bli stygt dersom en går inn i det på feil premisser. Jeg ville aldri utnyttet situasjonen for å tjene penger. Pengene var heller det som gjorde at det ble praktisk mulig. Med tvillingene ble jeg tidlig stor, og kunne ikke jobbe. Jeg trengte også en del ekstra klær. Og siden jeg selv hadde to små barn, var det ikke like lett å få til alt. Da var det greit å kunne ta familien ut på middag, i stedet for å bruke mye krefter på å lage selv hjemme, sier Sabrina.

I november besøkte Sabrina Petter, Ava og Amelia i Oslo. De reiste også en tur til Bergen, her på Fløyen.

I skrivende stund er Sabrina i Norge på besøk hos Petter og tvillingene Ava og Amelia. Det er snart fire år siden de kom til verden i USA. I fjor var Petter på besøk hos Sabrina og familien, nå var det hennes tur til å se hvordan de bor.

– Petter har gjort en fantastisk jobb! Jeg kunne ikke vært mer stolt! Og det er som om jeg har kjent jentene alltid. Det er kult å se dem leke, studere de små hendene som holder rundt fargestiftene og høre når de snakker norsk! Neste gang har jeg lyst til å ha med både mannen min og barna mine. Jeg kunne ikke gjort dette uten deres støtte, sier Sabrina.

Sabrina er kjempestolt av Petter og jentene.

– Men det er ingen selvfølge at du skulle få ha kontakt med dem etter fødselen?
– Ikke alle som er surrogat ønsker å ha kontakt med barna etterpå. For meg var det et stort ønske. Jeg trenger å vite at barna jeg var surrogat for vet at jeg gjorde dette for å hjelpe. De skal kunne vite hvor de kommer fra, og at det ikke er noe å skjemmes av. Dette var også Petter klar på, vi hadde de samme verdiene. Det var derfor jeg ønsket å hjelpe ham, sier hun.

Etter hvert som jentene har vokst til, har Petter sendt Sabrina bilder og oppdateringer. I dag liker de hverandres statuser på Facebook, og kommuniserer litt via Skype og mail. Men de bor jo på hver sin side av jordkloden.
– Det har nok vært litt vanskelig å ha dem så langt borte, men samtidig også greit. Jeg må jo innrømme at det noen ganger stakk litt hvis jeg så bilder av andre damer som holdt jentene. Jeg savnet å være involvert. Etter hvert har jeg skiftet litt mening. Du kan sammenligne det med å være glad i noen du sitter barnevakt for. Du bryr deg veldig om dem, men når foreldrene kommer hjem, er barna deres. Det vil jo aldri være mulig å ta dem med hjem til deg selv. Jeg er glad i barna som om de skulle være mine nieser. De er som familie, sier Sabrina.

Sabrina ønsker at ektemannen og hennes to egne barn skal få bli med til Norge for å møte Ava og Amelia neste gang.

Les mer: Alt om å prøve å bli gravid

Les mer: Alt om graviditeten

Les mer: Alt om fødselen og babyen

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelKolikk?
Neste artikkelBabymat – velg kvalitet!
DEL