Du har sikkert opplevd dilemmaet mange ganger allerede: Det kan være vanskelig å sette grenser for et lite barn! Barnet har sin vilje, og du har din – og kanskje har partneren din sin egen? Og hva handler det om når du skal sette grenser for et lite barn på en god måte?

Når starter barneoppdragelsen?
Når barnet ditt begynner å bevege seg rundt i huset, enten ved å krabbe eller gå, vil det ganske sikkert interessere seg for ting som det ikke bør røre, enten fordi de kan være farlige, eller fordi de kan gå i stykker. Barnet begynner å vise sin egen vilje – og du må begynne å vise at når dere er uenige om noe, er det du som bestemmer.

Tenk på at du hele tiden på ha grenser som er tilpasset barnet alder og evne til å lære, og at grenser skal håndheves med fasthet, men også med kjærlighet og innlevelse. Gi alltid barnet en begrunnelse for hvorfor noe ikke er lov. Etter hvert som barnet blir eldre, vil det forstå mer og mer av begrunnelsen som ligger bak de grensene du setter.

Begrepene grensesetting og oppdragelse
Mange føler ubehag når de bruker ordet grensesetting, det kan oppfattes som at man skal begrense barnets livsutfoldelse. Men tenk da på at det ikke bare handler om å holde barnets atferd innenfor visse grenser, men like mye om å utvide grensene ved å lære barnet positiv atferd og hensiktsmessige måter å uttrykke seg på.

Hvis barnet liker å dytte glass utfor bordkanten fordi det gir så fin lyd når det knuses mot gulvet, sier det seg selv at du må sette grenser for den aktiviteten. Da kan du for eksempel sette barnet på gulvet og gi det en ball med bjelle i, som også lager en morsom lyd når den treffer gulvet. Hvis barnet blir litt voldsomt i sine kjærtegn overfor et yngre barn, kan du vise hvordan det skal stryke forsiktig over kinnet i stedet for å klaske det hardt på hodet.

Du bør altså bestrebe deg på å finne et positivt alternativ til alle de handlingene du er nødt til å sette grenser for. Bruken av ”nei” og ”ikke” fungerer ikke så godt overfor små barn hvis de ikke får veiledning om en bedre måte å gjøre ting på. Forsøk å skape en positiv stemning ved å være tydelig på hva slags oppførsel du ønsker og forventer.

Også ordet oppdragelse har en negativ klang for mange, det kan gi assosiasjoner til barn som lydig underkaster seg foreldrenes maktutøvelse. Kanskje føles det bedre å tenke på at du har en jobb å gjøre som kan sammenlignes med veiledning. Du må vise barnet ditt hva som er akseptabel og hensiktsmessig oppførsel i hjemmet, og etter hvert ellers i samfunnet. Det er tross alt ganske vanskelig for et lite barn å finne ut av slikt på egen hånd.

Lytt til podcast med psykolog Hedvig Montgomery som gjest:
Hvilke feil er det vanlig at foreldre gjør i oppdragelsen?

Forskjellige foreldretyper
I en del litteratur skilles det mellom fire typer foreldre: autoritære, myndige, ettergivende og uengasjerte.

De autoritære stiller strenge krav til oppførsel, bruker straff og er lite flinke til å svare på barnets henvendelser. De myndige foreldrene setter klare grenser og sørger for at barna overholder dem, og de er flinke til å snakke med og lytte til barna. Ettergivende foreldre er engasjerte i barna sine, men de er lite opptatt av å håndheve grenser, og ofte vil de gi seg etter masing fra barnet. Uengasjerte foreldre er ikke så flinke til å snakke med og lytte til barna, og de er heller ikke opptatt av å veilede barna når det gjelder hva som er riktig og galt.

De fleste av oss kan nok bevege oss litt mellom disse kategoriene – alt avhengig av vår egen og barnets dagsform. Men inndelingen er allikevel er  et nyttig verktøy for å se på forskjellige typer foreldreatferd.

Det viser seg at barn av myndige foreldre ofte har flere venner enn barn av foreldre i de andre kategoriene, og de greier seg ofte bedre på skolen. Mye tyder på at foreldre som er bestemte, men som legger vekt på å fortelle barna sine hvorfor grensene går der de går, får barn som er indrestyrt, det vil si at de i stor grad overholder de reglene foreldrene har laget til dem, også når foreldrene ikke er i nærheten – sannsynligvis fordi de har fått en logisk forklaring på hvorfor det må være slik.

Vær bevisst hvordan du former barnet ditt!

Ikke for mange regler
Barn mellom ett og tre år tester grenser, og det kan være utmattende for foreldrene i perioder. Da er det viktig å velge sine kamper. Ha så få regler at du vet at du orker å stå imot når grensene testes. Hvis barnet lærer at det nytter å mase, legger du grunnlaget for et slitsomt familieliv i årene som kommer.

Bestemme selv
Valgsituasjoner og forhandlinger kan gi mulighet for viktig stimulering og trening for barnet. Det er positivt for språkutviklingen, og barnet lærer at det kan påvirke omgivelsene sine. La gjerne barnet velge hvilken lue det skal ha på når dere går ut, eller om det skal få banan eller eple å spise.

Det er imidlertid viktig å begrense valgmulighetene slik at barnet ikke blir overveldet. Med altfor mange forhandlingssituasjoner gjennom dagen blir det slitsomt både for barnet og deg. Det er heller ikke gunstig hvis forhandlingene starter etter at du først har sagt nei. I samtaler med større barn kan du av og til si at du bestemte deg litt for fort, og at du har tenkt deg om og synes at barnet har rett. Men for de minste barna er det trygt og godt å vite at ja betyr ja og nei betyr nei.

Når skal barnet få viljen sin?

Belønning og straff
Mange foreldre, kanskje de fleste i vår del av verden, synes ikke straff hører hjemme i moderne barneoppdragelse. Allikevel trenger barnet å lære hvilke negative konsekvenser en handling kan få. Et barn som behandler en gjenstand på en slik måte at den kan gå i stykker, må finne seg i at gjenstanden blir fjernet.

Et barn som skrur lyden altfor høyt opp på TV-en, må etter en advarsel eller to finne seg i at skjermen blir svart. Konsekvensene må være logiske følger av det barnet har gjort, og de må tilpasses barnet alder slik at barnet forstår dem. Da oppfatter barnet at det er lurt å følge reglene. Dette fungerer mye bedre som læring enn for eksempel å inndra lørdagsgodtet fordi barnet har brutt regler tidligere i uken.

Lag gjerne avtaler med barnet om hva du forventer i forskjellige situasjoner, og vær raus med positive tilbakemeldinger når avtalen overholdes. Det kan være nyttig å tenke igjennom hva barnet får mest av i løpet av dagen – positive eller negative beskjeder? Hvis du merker at det blir for mye oppmerksomhet rundt det som ikke fungerer, kan du bestrebe deg på å ”ta barnet på fersk gjerning” når det gjør noe riktig. Vis at du også legger merke til det positive barnet gjør.

Uenighet om grensene?
Det er ikke alltid lett for begge foreldrene å bli enige om hvilke regler som skal gjelde for barnet. Vi legger vekt på forskjellige ting – noen er veldig opptatt av at barna skal oppføre seg pent ved bordet, mens andre legger mer vekt på at de skal lære å rydde opp etter seg. Uenigheten er ikke noe problem i seg selv, men det er viktig at barnet ikke blir vitne til heftige diskusjoner om barneoppdragelsen – barnet må ikke få anledning til å spille på motsetninger mellom foreldrene.

Én snill og én streng forelder

Tenk på at mange av de reglene vi ønsker å lære barna våre, har med hele familiens trivsel å gjøre. Hvis mye av hyggen rundt et måltid blir borte for partneren din fordi barnet ikke viser god bordskikk, kan du kanskje bidra til å håndheve bordskikkreglene, selv om du ikke er så veldig opptatt av det selv? Det er forvirrende for barn hvis noe som var forbudt i går, er lov i dag fordi en av foreldrene ikke er hjemme. I familielivet handler mye om å gi og å ta, så prøv å legge godviljen til slik at du og partneren din finner frem til en felles oppfatning av hvor grensene går.

Kilder:
– Ulvund, Stein Erik: Forstå barnet ditt 0–2 år. 2. utgave. Cappelen 2004

– Misvær, Nina (red.): Cappelens store bok om barnet 0–6 år. Cappelen 2005
– Manniche, Vibeke: Aschehougs store bok om barnet. Aschehoug 2002

Hva synes du om artikkelen?