Unngå å fjernstyre barna!

Gå ned på barnets nivå

– Det nytter ikke å fjernstyre barna. Er du ti meter fra, må du heller gå bort til barnet. Sett deg gjerne ned på barnets nivå, hold det i hånden og gi beskjeden din. Da er det større sjanse for at barnet vil høre etter, sier Holgersen.

Holgersen forklarer at vi mennesker er laget slik at vi kan sile ut det som ikke er interessant for oss. Vet barnet at det kan ignorere deg uten at det får følger, vil det prøve å slippe unna.

Gjennomfør det du sier

– I bunn og grunn handler det om at barnet skal oppleve at det svarer seg å høre etter hva de voksne sier, sier barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen.

Når barn ikke hører etter, tror hun feilen ofte ligger i at vi voksne ikke sørger for at beskjedene våre blir gjennomført. Ber du et barn komme, og hun ikke kommer, så henter du ganske enkelt barnet.
– Jeg tror det er viktig at vi ikke kommer med trusler, eller tenker at barnet er manipulerende. Barn bør likevel bokstavelig talt få inn med morsmelka at det er foreldrene som er lederne. Det bør ligge som en grunnholdning, mener hun.

For hun ser at voksne ofte vil være greie, og gir barnet flere sjanser.
– Og skal det være makt bak ordene våre, tror vi at vi må bruke streng stemme. Men det går an å være bestemt samtidig som en er blid, og konsekvent uten å være sur, sier Gerhardsen.

Særlig med de yngste barna, det vil si de som er under tre-fire år, mener hun det er viktig å være rolig og vennlig – selv om du må bære de med deg, eller ta fra dem en gjenstand de tviholder på. Det er handlingen din, ikke kjeftingen, som lærer barnet at det skal gjøre som du sier.

Barnepsykologen mener trusler og sanksjoner bør være siste løsning. Men man kan gjerne gi barnet en logisk forklaring på hvorfor det blir som det blir. Som at hvis det er kaldt ute, kan ikke barnet gå ut uten lue. Nekter barnet fortsatt å ta på seg lua, er en logisk konsekvens at det må holde seg inne.

Som en tommelfingerregel sier Gerhardsen at du gjerne kan gi en beskjed to ganger, og så sørge for at det blir gjennomført. Da kan du leie barnet til middagsbordet eller til badet.
– Men det kan være lurt å si ifra litt i forkant. Det er slitsomt å bli kommandert. Tenk deg selv at du er på jobb, og får beskjed om at NÅ er det møte. Du kjenner en protest i deg, selv om møtet i seg selv er ok, fordi du ikke har fått et forvarsel, sier hun.

Stemmebruk

Helge Holgersen sier barn ofte er like sensitive for tonefall som for det de voksne sier.
– Klarer vi å få fram beskjeder på en roligere måte, er sjansen større for at beskjeden når fram, sier han.
– Og hvis du truer med «hvis ikke», må du sørge for at det er noe som gjennomføres. Har du sagt at dere må avslutte leken hvis barnet ikke hører etter, så må du gjøre alvor av det. Hvis ikke blir du fort hjelpeløs, og barnet lærer fort at det ikke trenger å ta deg på alvor.

Han sier voksne ofte tror at de er veldig konsekvente. Men også foreldre kan være i en sinnsstemning som gjør dem lettere irriterte. Og de kan oppfattes annerledes enn det som var hensikten.
– Jeg leste nettopp forskning som viste at tenåringer oppfatter nøytralt språk som kritikk. De føler at foreldre med nøytral stemme er sure og masete, sier Holgersen.

Tenk også over hvordan du gir en beskjed, oppfordrer Gerhardsen Det er forskjell på om sier «Kan du komme?» eller «Kom nå!» I det ene tilfellet blir det lagt fram som om barnet har et valg, mens det andre er en klar oppfordring.

– Unngå også å slenge om deg med forbud. Det er mye større sjanse for at barn hører etter hvis du sier hva du faktisk vil. Si derfor ”Kom hit!” Fremfor ”Ikke gå der!”, eller ”Nå må dere rydde!” framfor ”Slutt å rote sånn!”, sier hun.

Gjør endringer når du selv har overskudd

Ønsker du en endring i forhold til hvordan dere kommuniserer, må du også ha overskudd selv.
– Det kan bli vanskelig når du selv og barna er slitne samtidig. Kanskje kan du sette av fire-fem dager eller en langhelg hvor du følger ekstra nøye med på hvordan du gir beskjeder, om barna hører etter hver gang du har gitt en beskjed, og ikke minst om du følge opp dine egne beskjeder med å hente, følge eller hjelpe barnet, sier Elisabeth Gerhardsen.

– Følg da mønsteret: Gi et forvarsel (om litt skal vi spise/snart skal du på badet), sjekk at kontakt er oppnådd, gi så første og eventuelt andre beskjed. Andre gang kan du for eksempel si at «Du, jeg sa du skulle komme. Nå må du komme!» Hjelper ikke det henter du barnet.

Hun råder deg til å registrere om du har fått svar, hvordan du selv er i stemmen (blid eller sur), og om du er blid etterpå. Klarer du å følge opp dette i flere dager, merker barna at du mener alvor. Det du har bestemt, skjer uansett.

Alle er forskjellige

Har du et barn som ikke hører etter, må du for all del ikke tenke at det kun er dere som har det slik.
– Det er et allment problem, og jeg vil si at det går i perioder. Selv om det går det seg til når de er små, kan det komme igjen når de blir tenåringer. Da kan du begynne å lure på om de i det hele tatt fikk noen oppdragelse da de var små, sier Holgersen.

– Alle opplever disse problemstillingene, og alle har gode og dårlige perioder. Jeg vil si at det nesten er urovekkende dersom du har et barn som følger med på alt du sier og adlyder uten å mukke hver gang. Det kan være et tegn på at foreldrene er altfor strenge, og at barnet vet at det blir ubehagelig dersom det ikke følger nøye med, sier Gerhardsen.

Vær positiv til de som hører etter

Har du flere barn, er Gerhardsen opptatt av at du ikke bør la irritasjon over ett barn gå ut over de andre.
– Dersom det ene barnet ikke kommer til middagsbordet, uansett hvor mye du har prøvd, må du ikke la det gå ut over de som faktisk har hørt etter. Prøv å holde en positiv tone, i stedet for å være sint over at den ene ikke er der. Og hvis barnet endelig kommer, er det heller ikke kjekt for familien om du bruker de første minuttene av måltidet til å si hvor skuffet du er over at de ikke hører etter.

– Ved å være (noenlunde) blid mot de som alt sitter rundt bordet, får du vist alle, også etternøleren, at det lønner seg å gjøre som du vil. Du risikerer også at barnet ditt ikke ser poenget i å omsider gjøre som du vil, dersom det vet at det får kjeft likevel, sier hun.

Disse triksene bruker noen av våre forumbrukere hvis barnet ikke vil høre etter:

Jeg teller til 3. 1… 2… Så kommer før 3 er kommet.

Gutten min vil ha alle skoparene sine når jeg spør hvilke sko han vil ha på. Han velger da et par, så neste, og neste… Så jeg har begynt å si at da tar vi de du valgte først.

På hjemmebane teller jeg til 3. Funker ikke det, blir de sittende 2-4 minutter i gangen (rett utenfor stuedøra). Alt etter alvorlighetsgraden. Noen ganger blir ting/leker inndradd til dagen etter.

Hvis vi skal bort eller på butikken, prøver jeg å lage avtaler med dem først. Holder de ikke avtalen, blir det f.eks. ingen is.

Jeg følger rådet jeg fikk hos min mor: Spør man, så må man akseptere svaret (enten det er ja eller nei).
Men noen ting bestemmer voksne, da blir det som vi sier…

Skal de velge noe, for eksempel en genser, får de valget mellom to.

Ikke alle kamper er verdt å ta, gidder ikke krangle om filleting.

Bruker begge fornavn.

Bruker streng stemme, i tillegg til å telle.