23 år gammel ble Ulla gravid med sin nye kjæreste. Gravideten kom ikke som en overraskelse, men kjæresten stakk og abort var ikke noe alternativ.

Sist oppdatert: 28. september 2011

– Vi brukte ikke beskyttelse, så det var ingen overraskelse at jeg ble gravid. Da jeg ble kvalm og uvel forsto jeg med en gang at jeg var gravid. Vi visste jo begge at det kunne skje.

I begynnelsen var Ulla forsiktig forhåpningsfull om at kjæresten skulle ta nyheten om graviditeten på en positiv måte. Men at det ikke var ideelt å bli gravid, var det ingen tvil om. Og ikke lenge etterpå forlot kjæresten Ulla.

– Det var en stor overraskelse! Og selvfølgelig fryktelig skuffende, forteller Ulla.

Ta ansvar for sine handlinger
Ulla studerte og bodde hjemme hos sin mor. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. En ny abort var ikke noe alternativ. Hun hadde allerede hatt en abort tidligere, men denne gangen var det anderledes. Hun var voksen og måtte ta ansvar for sine handlinger. Dermed kom tanken på adopsjon opp.

Ulla var ikke klar for å få barn. Kanskje hvis livet var litt anderledes. Hvis hun hadde vært ferdig med skolen, hatt et eget sted å bo. Hvis hun hadde hatt en jobb og en barnefar som stilte opp så ville det vært anderledes. Men det var litt for mange hvis…

Slik situasjonen var hadde hun ingen ide om hvor hun kunne få hjelp. Resultatet var at Ulla ikke våget å fortelle noen at hun var gravid. Ikke engang sin egen mamma. Hun løy til og med for ekskjæresten og sa at hun hadde tatt abort. Alt for ikke å bli dømt av omgivelsene.

– Jeg var redd og alene. Å adoptere bort barnet virket som den beste løsningen på situasjonen.

Tok bussen til sykehuset
I begynnelsen var det ingen problemer å skjule det faktum at hun var gravid. Ingen stilte spørsmål heller.

– Vennene mine på kokkeskolen sa aldri noe, og de store, vide klærne vi hadde på oss gjorde det enkelt å skjule den voksende magen.

Tiden gikk og det uunngåelige nærmet seg. Ulle hadde fremdeles ikke fortalt noen at hun var gravid og snart skulle føde. I mai 2010 var tiden inne. Veene startet på natten og neste morgen rundt klokken 10 gikk vannet.

– Jeg var hjemme og sov da smertene startet. På morgenen sendte jeg en sms til læreren min om at jeg var syk og ikke kom på skolen. Deretter tok jeg bussen til sykehuset. Der spurte de meg om hvilken jordmor jeg hade gått til. Jeg sa som sant var at jeg ikke hadde fortalt noen at jeg var gravid. At det var første gang jeg sa noe, og at jeg ville adoptere vekk barnet, forteller Ulla.

En mamma er født.

Ble født som mor
Neste morgen ble en liten gutt født. Samtidig skjedde noe merkelig. Ulla følte også at hun ble født denne dagen.

– Klokken 10.15 på formiddagen, torsdag 13. mai ble ikke bare min lille sønn født. Det var på Kristi Himmelfarts dag og det føltes som om jeg også ble født – som mamma. Gutten så ut som E.T, med rynker i pannen. Han var liten og mager. 51 centimeter lang og veide bare 2 790 gram.

Etter fødselen fikk Ulla besøk av sosialrådgivere som skulle snakke med henne om adopsjonen og hvorvidt hun virkelig var fast bestemt på å adoptere bort sønnen. Spørsmålene var vanskelige, og det som gjennom hele graviditeten hadde virket så selvfølgelig begynte å kjennes mer og mer fremmed. Skulle hun virkelig fullføre adopsjonen?

Hjelp og støtte
– Det var helt uvirkelig. Jeg sa at det ville vært anderledes om jeg kunne ta vare på barnet mitt selv. Men jeg hadde jo ikke engang et eget sted å bo.

Sosialrådgiverne var støttende og hjelpsomme og fortalte at mødre i hennes situasjon kunne få hjelp om de ønsket. Blant annet kunne de få hjelp til å finne et sted å bo.

Likevel ble adopsjonsprosessen satt igang. Men allerede mandag hadde Ulla bestemt seg. Det var ikke snakk om at hun klarte å levere fra seg barnet sitt!

I dag er Ulla en lykkelig mamma!

Meningen med livet
Ulla fikk hjelp til å finne en bolig, og samme med støtten fra andre mødre klarte hun omstillingen enklere. I dag er sønnen til Ulla 1 år og 4 måneder. De er en liten familie som trives i sitt koselige hjem.

– Før jeg fikk barn lurte jeg på hva som var meningen med livet. Som mor vet jeg det! Sønnen min er meningen!

Men alt er ikke bare solskinn. Guttens far vil ikke ha kontakt, men heldigvis har han god kontakt med bestemforeldrene sine. Farmor og farfar vil gjerne lære gutten å kjenne.

– Det er trist at faren ikke ser verdien i sitt eget barn. For meg, men først og fremst for sønnen vår, sier Ulla.

Ikke vær alene
Noen ganger funderer Ulla over hvordan livet hadde sett ut om hun hadde fullført sine planer om adopsjon.

– Hvis jeg hadde adoptert ham vekk, ville jeg ha tenkt på ham hele tiden. Det hadde nok føltes fryktelig tomt.

Ulla oppfordrer kvinner i lingnende situasjon om ikke å gjøre som hun gjorde. Det å holde gravidteten hemmelig for alle, selv ens egen mor holdt på å koste henne et elsket barn.

– Det er viktig å ikke isolere seg, man trenger noen å prate med! En graviditet er ikke noe en kvinne skal behøve å gå gjennom alene. Fortell noen, og hvis det er vanskelig å snakke med venner eller familie, må man søke profesjonell hjelp. Ikke vær alene!

Hva synes du om artikkelen?