For noen går det lekende lett, noen strever veldig, og noen ganger blir morsmelkerstatning løsningen. Her deler et knippe mødre sine opplevelser.

Sist oppdatert: 9. august 2012

Mamma2012: – Overrasket over hvor vanskelig og slitsomt amming var
Lillegutt kom med hastesnitt, så det tok ganske lang tid før jeg fikk prøve å amme. Da jeg endelig fikk lagt han til, klarte han ikke å få tak. Jeg har veldig små brystvorter, så det endte opp med at jeg måtte bruke skjold. Jeg pumpa meg for det meste, fordi det var hardt arbeid å få melk ut gjennom skjoldet og ofte ga han opp lenge før han var mett. Vi ble på sykehuset i fire dager, både på grunn av keisersnittet og fordi jeg ville være trygg på ammingen før jeg dro hjem.

Vel hjemme fortsatte jeg med pumpingen, men prøvde mer og mer å amme (med skjold). Noen dager følte jeg det gikk bra, andre gikk det ganske dårlig. Lillegutt hadde mye mageknip, og holdt oss som regel våkne til 6-tiden på morgenen. Etter 5 uker skulle jeg få lov til å sove hjemme hos mine foreldre en natt for å få hvilt ut litt. Da fikk lillegutt mme (morsmelkerstatning) mens jeg var borte, og jeg pumpet meg. Den natta sov han mye bedre enn tidligere, så vi tenkte vi skulle forsøke et par dager med mme (mens jeg pumpet meg) for å se om det fungerte bedre. Og det gjorde det! Han begynte å sove om nettene og hadde ikke mageknip i det hele tatt! Så da ble vi enige om å droppe ammingen. Ammingen var for meg en stor belastning, og jeg trivdes ikke med det. Jeg var misfornøyd med å måtte bruke skjold og i tillegg syntes jeg det var ubehagelig å amme utenfor hjemmet. Jeg var også ekstremt forsiktig med hva jeg spiste og drakk, siden jeg ikke visste hva som ga lillegutt mageknip.

Jeg var veldig innstilt på å klare å amme før jeg fødte, men ble ganske overrasket over hvor vanskelig og slitsomt det var. Jeg måtte være tilgjengelig 24/7 og det var alltid jeg som måtte mate om natta. Det, i tillegg til at lillegutt hadde mye mageknip og ikke ble ordentlig mett, gjorde at jeg ga opp ammingen etter 5 uker. Det har ført til at både jeg og mannen min kan gi mat, noe som gjør at jeg kan være borte fra lillegutt noen timer når jeg trenger en timeout. Det har også gitt oss en gutt som ikke har hatt mageknip siden han var 5 uker gammel, og som bare gråter når han er sulten eller trøtt. Flaskevasking og sterilisering var ganske kjipt i begynnelsen, men nå er det en rutine og jeg synes det er verdt det. Jeg vet jo at amming er bedre for babyen og mer praktisk når det fungerer, men for meg ble det riktig å gi mme. Det er noe vi trives bedre med alle sammen.

Les også: Er babyen min mett?

Illustrasjonsfoto: Anne Lise Norheim

4XS: Lykkelig over å ha fått amme
Amminga har gått knirkefritt fra starten av med begge barna, er utrolig takknemlig for det! ingenting i verden skaper mer bånd mellom mor og barn synes jeg. Det er noe helt spesielt og jeg er så glad for at jeg har fått gleden av det!

Les også: Kan jeg drikke alkohol når jeg ammer?

Morellskatten: En braksuksess og en totalfiasko
Det hadde ikke falt meg inn at amming ikke var lekende lett da jeg gikk gravid med storesøster. Så jeg ble fullstendig sjokkert over hvor intenst smertefullt det var.

Hun hadde en låsning i nakken etter en hard fødsel (men det oppdaget vi ikke før en del senere), og slet veldig med å få riktig sugetak, og hadde det tydelig ubehagelig når hun lå til brystet.

Den ene brystvorten min holdt på å falle av fordi den var så sår, jeg blødde og væsket konstant fra store sår på og rundt brystvorten. Stakkars lillejenten så ut som en vampyr hver gang hun hadde spist, med blod rundt hele munnen…

Ingen hadde fortalt meg om ammeskjold, og i ren desperasjon gikk jeg til innkjøp av en pumpe, en flaske og en ferdigkarting med mme da hun var ca tre uker. Da hun slurpet i seg flasken gråt jeg av glede og lettelse! Jeg gikk over til fullpumping, og holdt på til det var helt tomt da hun var tre måneder.

Til tross for den bedritne ammeopplevelsen med storesøster var jeg innstilt på å prøve igjen da lillesøster kom. Vi hadde noen uker med sårhet og ubehag, men jeg hadde endelig oppdaget ammeskjold, så vi kom oss gjennom det. Lillesøster er fullstendig avhengig av puppen – til kos, spising og trøst. Hun nekter å ta smokk og flaske, her er det kun mamma og puppen som er godt nok…  Jeg har hatt nok melk, og fullammet til hun var ca 5 mndr.

Les også: Kjendis ble nektet å amme på restaurant

Lykke-88: Utrolig hvor vanskelig det mest naturlige i hele verden skulle være!
Fødte ei nydelig, frisk jente med et veldig sugebehov. Får hjelp på avdelingen da jeg sliter med å legge barnet riktig til og hun ikke får godt tak. Men føler aldri at jeg får det ordentlig til – det gjør stadig vondt og sårheten blir verre og verre. Men jordmor sier det ser bra ut og at med litt tålmodighet går dette fint! Det er jo helt normalt å være sår i begynnelsen… Optimistisk og innstilt på å klare dette reiser vi hjem på dag 4.

Etter 6 dager med amming sitter jeg igjen med blodige brystknopper, tårer og smerte. Jeg klarer ikke mer og ringer ammehjelpen på sykehuset. Jeg får komme dagen etter med beskjed om å slutte å amme omgående og gå over til pumping og flaske. På sykehuset blir det tatt den del prøver av melk og sår, og det blir konstatert brystbetennelse, er subfebril så har ikke tenkte tanken selv. Og sårene på brystene er infiserte. Blir satt på Apocillin kur og leier en elektrisk pumpe og reiser hjem med beskjed om å pumpe hver 3 time. Blir også lært opp på «fingemating» – melk fra flaske via en tynt kateter som en fester på mors eller fars finger så barnet suger på den i stedet for flasketut. Dette da jeg hadde et mål om å amme igjen og unngå at barnet ikke vil ta pupp igjen. 

Det blir mange slitsomme døgn fremover med pumping, flaskevasking, kos, mating og alt for lite søvn. Etter nesten drøye 2 mndr har brystbetennelsen begynt å slippe taket etter 5 penicillin kurer, flere UL undersøkelser av brystet og forsøk på tapping av cyster og innkapslinger. Sårene gror også dårlig mens pumpingen pågår da dette stadig river opp skorpedannelsene. Prinsessa er blitt introdusert til flaske og vi kommer til det punktet hvor nok er nok!

Jeg gir opp ammingen med tungt hjerte. Men ikke nok med det. Jeg har faktisk så mye melk at jeg ikke klarer å bli kvitt den på egenhånd! Pumpet som jeg hadde fått beskjed om kun ut "toppene" for å lette på trykket, men det er ikke mye så dette ble svært smertefullt og jeg bare måtte pumpe mer innimellom for å unngå smerten. Fikk dermed 2 piller som skulle stanse produksjonen, og dermed var det slutt etter ett par uker.

Knoppene er helt flate og til dels deformerte i dag, og har gjennomgått ett brystløft etter den harde medfarteten de fikk.

Nå er jeg gravid igjen og tørr rett og slett ikke å prøve å amme igjen. Det er ikke verdt det! Hvor enn tungt det er å innse...

Les også: 10 kjappe om mating med flaske

Illustrasjonsfoto: Crestock

Audrey og to…: Fylte morsmelkbanken og ble ammehjelper
Da vi ventet vårt første barn var jeg veldig innstilt på å amme. Jeg gledet meg, og så for meg hvordan det skulle bli allerede tidlig i svangerskapet. Så kom vi på ordinær ultralyd. Der ble det påvist spalte på vår lille baby. Noe av det første jeg tenkte på var at jeg kanskje ikke fikk amme på grunn av spalten. Resten av svangerskapet brukte jeg mye tid på å lese om amming generelt, og om amming av barn med spalte.

 Når så vår lille gutt kom til verden, viste det seg at han hadde venstresidig total leppe-kjeve-ganespalte, hvor ganespalten også var dobbelsidig. Det var umulig for ham å lage det nødvendige vakuumet, og amming ble utelukket. Jeg lot ham få følge instinktene sine, og lot ham lete seg frem til brystet like etter fødselen, men han klarte ikke å få tak.

De neste dagene jobbet jeg iherdig med håndmelking først, senere pumpe, for å få i gang melkeproduksjonen. På den fjerde dagen begynte det endelig å komme litt større mengder, og melken ble hvitere. Jordmødrene på barsel mente at vi nå var klare for å reise hjem, men jeg syntes det var veldig skummelt. Enn om melka ikke var skikkelig i gang enda?

Lite visste jeg om de svære Pamela-puppene jeg skulle våkne med neste dag! Det ble en veldig slitsom periode med mye pumping, vasking og sterilisering av pumpedeler og flasker, en liten gutt som fikk vondt i magen på grunn av all luften han svelget fordi han ikke fikk lukket leppene rundt flaskesmokken, sykehusinnleggelser og operasjoner.

Jeg hadde veldig mye melk i starten, og leverte nærmere 30 liter til morsmelkbanken i løpet av de første to-tre månedene. Vi hadde ikke fryserkapasitet til å lagre alt, og melken føltes alt for verdifull til å kastes. Etter hvert begynte produksjonen å avta. Man får liksom ikke de samme melkeproduserende lykkehormonene av å sitte der som en melkeku med dobbelpumpa, og etter fire måneder var det tomme pupper. Da hadde jeg prøvd alle tips og triks som fantes for å beholde melka. Det var veldig trist å ikke få det til mer, særlig siden jeg visste hvor mye melk jeg hadde donert bort som min gutt kunne fått. Men han fikk morsmelk i fire måneder, og så prøver jeg å fokusere på at mange små syke og premature nyfødte fikk viktig næring gjennom donormelken min.

Når nummer to skulle komme, var jeg minst like innstilt på å amme som første gang, kanskje enda mer, for jeg så hvor mye enklere det var for barselvenninnene mine den gangen som bare kunne slenge ut puppen, mens jeg drasset på pumpe, kjølebag, pumpedeler og flasker overalt, og måtte passe på pumpeintervallene etc. Jeg hadde ikke en gang tatt frem pumpa før lillebror ble født, for den skulle jeg IKKE bruke! Men lillebror hadde veldig feil tak i starten, og jeg klarte ikke å legge ham til fordi det gjorde så vondt. Så da var det bare å krype til korset og finne frem pumpa likevel. Vi øvde og øvde på riktig tak, og etter masse jobbing og noen uker med veldig såre brystvorter så gikk det seg til. Endelig var jeg ammemamma! Og denne gangen fikk jeg amme til han gikk lei når han var 9 måneder gammel.

I ettertid ville jeg gjerne dele mine kunnskaper og erfaringer, og har nå vært godkjent ammehjelper siden i starten av 2011.

Les også: Når flaske er løsningen

Amelia Bedelia: Født 16 uker for tidlig – fikk morsmelk til hun var 16 måneder
Min lille jente ble født 16 uker for tidlig, så jeg pumpet for at hun skulle få morsmelk. Da hun var 7 uker kom hun ut av kuvøsen og jeg begynte å legge henne til puppen. Hun tok den raskt når hun fikk prøve med ammeskjold, og det var stor ståhei da hun klarte å drikke 10 ml på et måltid. Jeg veide henne før og etter måltid for å se hvor mye hun drakk, og gav flaske etterpå. Så pumpet jeg. Hun ble sterkere og flinkere og 15 uker gammel diet hun sitt første hele måltid slik at vi ikke trengte fylle på med flaske.  Bare dager før terminen reiste vi hjem.

Jeg fortsatte pumpe en stund hjemme, men kunne raskt slutte med det da hun gikk så fint opp i vekt. Fullammet til hun var ca 9 måneder, og så gikk det gradvis nedover til jeg sluttet da hun var 16 måneder.  Føler meg veldig heldig for at det gikk så fint med ammingen!) 

Les også: Trøske - hva er det og hvordan behandle?

Illustrasjonsfoto: Crestock

MaMMatilsønn…: Skulle bare amme et halvt år – koste seg med amming i 20 måneder!
Savner ammingen, det var en fin tid, en spesiell tid, kosetid mellom meg og sønnen min. Ammingen gikk bra fra begynnelsen, babyen tok puppen med en gang og jeg hadde masse melk. Mer melk en det babyen klarte og drikke. Så det ble nesten brystbetennelse etter en uke. Jeg dro avgårde til ammepoliklinikken og ble "melka" ja rett og slett. Med en elektrisk maskin som fylte opp 2 store flasker. Følte meg som ei ku!

Jeg fullammet til han var 6 måneder, da begynte han og få litt mere mat enn en porsjon grøt. Han la fint på seg av melka mi, det gjorde meg glad.

Fra han var 1 år trappet vi litt mere ned, men jeg ville ikke at ammingen skal ta slutt. Men de siste månedene før vi sluttet med puppen fikk han bare litt på morgen og litt på kveld. Da kalte vi det kos, og ikke amming lenger. Sluttet da han var ca 20 måneder!

Og jeg savner det... Og nå er jeg gravid igjen og gleder meg til amming håper det går like fint denne gangen også!

Men da jeg var gravid så sa jeg at jeg skulle amme max 6 måneder, man ammer jo ikke store barn sa jeg! Rart hvordan jeg forandret meg der synes jeg!

Les også: Brystreduksjon, brystforstørrelse og amming

*Meya*: Ammet i 7 ½ år
Jeg ammet totalt i 7,5 år nesten i strekk, hadde fire-fem måneder mellomrom mellom nr 2 og nr 3.  De to eldste ble tandem-ammet i ett år, sånn at hun eldste ble ammet i 2,5 år totalt, nestemann ble ammet i fire år, og minstemor sluttet etter bare 15-16 måneder.

Jeg trodde ærlig talt ikke de kunne slutte så tidlig. Jeg ble rett og slett sjokkert, og fikk en liten knekk, følte meg ikke god nok som mor. Ble litt hysterisk ett lite øyeblikk der. Prøvde å legge henne til masse og ofte, men hun bare strittet i mot, selv om kvelden. Så måtte bare se det tapt. 

Illustrasjonsfoto: Crestock

Sonja Borge: Jeg er utrolig glad for at brystskjold finnes
Da jeg var høygravid, leste jeg "Mamma for første gang" av Gro Nylander. Den handlet egentlig mest om amming, så jeg lærte meg mye om amming før barnet kom. Jeg hadde derfor ingen forventninger om at amming skulle være lett, men jeg hadde forståelsen for at amming var viktig å få til, så sant det var mulig for meg.

Det viste seg at jeg fødte ei glupsk jente med mye temperament og sterk sugeevne. Hun sugde seg fast gang på gang, så produksjonen min kom raskt og godt i gang. Det var aldri mangel på melk. Men hun nektet å ta riktig sugetak, så jeg ble fryktelig sår på brystvortene veldig fort. Jeg klarte ikke å legge henne til brystet slik at hun sugde riktig, sykepleierne på fødeavdelingen kom for å hjelpe hver gang hun skulle ha mat, men veslejenta var så sta og sulten og skulle gjøre dette på sin måte, så det var utrolig smertefullt å amme henne. Brystvortene blødde og tårene mine rant hver gang hun skulle ha mat.

Jeg hadde lest masse om at det bare var å begynne på nytt og la babyen suge riktig, så skulle det ikke gjøre vondt. Men hun ville ikke suge riktig, og det gjorde vondt. Etter at jeg hadde ligget fire dager på sykehuset og fått hjelp av sykepleierne til ammingen hver gang, og selvsagt også hjelp til pleie av de såre og blødende brystvortene, kom til slutt en sykepleier med et ammeskjold. Jeg gråt. Jeg hadde lest i "Mamma for første gang" at når man brukte ammeskjold, fikk man fort brystbetennelse fordi brystet ikke ble tømt skikkelig, og babyen fikk ikke nok mat, og de som brukte brystskjold ammet kortere enn andre. Men det var ingen annen utvei for meg hvis jeg i det hele tatt skulle fortsette å amme, det måtte jeg til slutt innse.

Det føltes som et nederlag å måtte begynne med brystskjold. Men det viste seg at brystskjold var redningen for oss. Jenta mi sugde som bare det med brystskjoldene. Brystene ble tømt, jeg fikk aldri brystbetennelse. Jenta blei mett. På ammeklinikken veide de henne før og etter amming med brystskjold, og de var overrasket over at hun i det hele tatt hadde plass til så mye melk i den lille magen sin. Da vi ble skrevet ut fra sykehuset, veide hun like mye som da hun ble født.

Jeg brukte brystskjold i fire måneder, før vi klarte å legge det vekk. Og jenta ammet jeg til hun var 21 måneder.

Da jeg tre år etter fikk en sulten og ivrig liten gutt som sugde hardt og på feil måte så brystvortene mine fikk åpne sår, var veien kort til brystskjoldet igjen. Denne gangen klarte jeg å kutte brystskjoldene etter to uker. Jeg ammer ham fortsatt, og han er snart ett år gammel.

Jeg er utrolig glad for at brystskjold finnes. Uten dem hadde jeg aldri klart å gjennomføre ammingen.

Les også: Økedager - når barnet vil ha mer melk

Småmåsen: Sluttet nattammingen for tidlig etter press fra omverdenen
Ammingen har funket for meg fra første stund. Selvfølgelig var jeg sår og sprengt i begynnelsen, men det har gått seg fint til. Har hatt noen runder meg trøske og brystbetennelse, men har kommet oss over det også.

Mine barn dier ofte og lite (på et bryst av gangen) dermed blir det mye amming på meg – hver andre time døgnet rundt til de er 6 mndr. De har også vært trege med fast føde og har dermed i praksis fullammet til 10 mndr alder.

Ammet nr 1 til hun var 1,5 år. Sluttet å nattamme da hun var 8 mndr etter press fra helsestasjonen og fra da og fram til hun var 1,5 år var det så slitsomt og jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke ventet litt lenger. Jeg er avhengig av kvelds/nattmorgenamming for å holde oppe produksjonen har jeg funnet ut i ettertid. Jeg sluttet etter press fra omverdenen, selv om jeg ikke var kar for å slutte selv.

Les også: Kan jeg amme når jeg er gravid?

Les også: Når ammingen ikke går helt som planlagt

Les også: Amming etter 1 år - går det an?

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDer sa det stopp…
Neste artikkelDa Nathaniel kom til verden
DEL