Alle som har prøvd å amme har sin historie. Mens noen lykkes umiddelbart og koser seg med ammingen, synes andre det er vanskelig og sliter med å få det til, og noen gir også opp av ulike årsaker. Her er ni ammehistorier.

Sist oppdatert: 5. august 2015

Her er et vidt spekter av ammehistorier – fra de som strevde, til dem som lyktes forbausende godt, dem som endelig klarte det til slutt, om amming av et ekstremt prematurt barn og hvor ulikt det kan være å amme det første og det andre barnet sitt.

Glad det gikk så lett for oss

Jeg vil gjerne dele min ammehistorie som enda ikke er avsluttet. Vesla er bare sju uker, og jeg fullammer. Det tenker å gjøre helt til hun trenger noe mer.

Mens jeg enda var gravid fikk jeg høre alt det negative med amminga fra venninner. «Kjøp purelan (brystvortekrem), og kjøp pumpe og erstatning – for brystvortene kommer til å bli sinnsykt såre og vonde, og du kommer til å grine når babyen suger. Så det kan være greit å ha noe i reserve.» 

Ikke amming for enhver pris
Jeg har hele tiden vært innstillt på å amme, men ikke for enhver pris. Gikk det ikke, så gikk det ikke. Amming skal være kos for begge, og jeg tror babyen merker det hvis mor er anspent.

Forberedte brystvortene
Ei jeg jobber sammen med sa jeg burde massere brystvortene frem til fødselen. Litt hver dag med krem eller lignende, slik at de ble litt forberedte. Og det gjorde jeg, for jeg har litt sensitive/ømme brystvorter fra før. 

Som en drøm fra dag én
Om det gjorde utslaget vet jeg ikke, men amminga har gått som en drøm fra dag én! Jeg smurte med purelan nesten etter hver amming de første tre døgnene, og siden har jeg ikke hatt behov for det. Var litt ømt den andre dagen, og mini hang på hele dagen for å få opp produksjonen. Men det var ikke ille.  

Nå koser vi oss begge to når det er mattid.Vesla er nok litt vel glad i puppen noen ganger, og nekter å ta smokk. Men det får så være. Er så glad for at dette ble så lett for oss. Jeg er en førnøyd mamma og hun en fornøyd baby!

– Ammepress gjorde at jeg gikk inn i en depresjon

Hele oppholdet på sykehuset prøvde jeg å få i gang ammingen, og jeg pumpet meg for å øke produksjonen. Jeg ville gjerne amme, og følte meg presset til å prøve. Det var tungt og vanskelig, og jeg følte meg som en dårlig mor som ikke klarte å amme datteren min 100 prosent.

Etter to spontanaborter, ble vi endelig gravide igjen. Vi fant det ut i august, og da var jeg allerede 15 uker på veg. Termin var 7. januar, og formen var strålende. Vi hadde ekstra diabeteskontroll, og da jeg lå i grenseland. Og også ekstra sjekk av hjertet, da både samboeren min og jeg er operert for medfødte feil. Alt var bra, og vi ventet en jente. 

I slutten av november/begynnelsen av desember ble jeg sykemeldt grunnet omgangssyken, men jeg følte meg fortsatt ganske bra. Den dagen jeg skulle på julebord med jobben, fant jordmor ut at jeg hadde svangerskapsforgiftning (pre-eklampsi). Jeg ble bedt om å kjøre rett til sykehuset, for dette ville hun ha sjekket. Jeg hadde valget mellom to sykehus, og valget falt på det i hjembyen min. Det er jeg glad for, for siden samboer var på tur med jobben, var det godt å ha foreldrene mine 10 minutter unna.

Fødselen ble satt i gang
Jeg ble lagt inn til observasjon den fredagen, og var forberedt på enten å føde snart eller bli sengeliggende frem til nærmere termin. Samboer ble ringt etter, og mamma var sammen med meg frem til han kom. Jeg fikk medisiner for å prøve å bedre blodtrykket mitt, men på søndagen spurte de om jeg ville føde nå eller etter jul. Valget var ikke vanskelig, jeg hadde ikke lyst på et barn født i romjula. 

Vi hadde to jordmødre som kjempet om hvem som skulle ta i mot datteren vår, og vi følte oss veldig godt tatt vare på. Vannet mitt ble tatt kl. 16.00, og allerede kl. 20.45 ble vakre lille Sophia født. 2760 gram og 46 cm lang, helt perfekt og et speilbilde av sin mor. 

Første natt som mamma var uten baby
Etter fødselen min merket jeg at jeg ble svimmel og uvel. Vi ringte på jordmor, da de måtte hjelpe til med annen vanskelig fødsel. De kom inn, og det viste seg at medisinen jeg hadde fått hadde fungert bedre enn forventet. Jeg hadde fått et alvorlig blodtrykksfall. Første natten min som mor, lå jeg alene på intensiven. Jeg savnet allerede jenta mi, og fikk ikke startet med ammingen.

Tungt og vanskelig med ammingen
Hele oppholdet på sykehuset prøvde jeg å få i gang ammingen, og jeg pumpet meg for å øke produksjonen. Jeg ville gjerne amme, og følte meg presset til å prøve. Det var tungt og vanskelig, og jeg følte meg som en dårlig mor som ikke klarte å amme datteren min 100 prosent. Dette fortsatte da vi kom hjem fra sykehuset, gjennom hele julen og nyttår. 

Helsesøster så ting fra mitt ståsted
Det var ikke før helsesøster på helsestasjonen sa til meg at jeg skulle droppe det helt, at jeg gjorde nettopp det. Hun sa at det viktigste var at jeg og Sophia hadde et nært forhold, og det at jeg stresset med amming og pumping hjalp ikke. Så etter cirka seks til åtte uker med stress over at jeg ikke fikk ammet eller pumpet meg, følte jeg en enorm lettelse over at noen så problemet fra min side. Det var flott at jeg fikk en ekspert på min side, som jeg følte jeg kunne henvise til når alle bedreviterne prøvde seg på formaningene om hvor viktig morsmelk og amming var. 

I etterkant har jeg tenkt at den første natten min på sykehuset, etter fødselen, var med på å stoppe opp muligheten for amming. Det sies jo at brystene blir stimulert ved å ha barnet tett, og at det hjelper på ammingen. I tillegg så tror jeg ikke produksjonen min var så veldig stor heller, så det hjalp jo heller ikke.

Stol på instinktet ditt!
Det jeg vil si til alle som er i en lignende situasjon, er å bare gjøre det som er best for deg og ditt barn. Jeg har fått ei flott, frisk og aktiv datter på snart tre år, og forholdet vårt er som det skal være. Ikke hør på alle som vil komme med råd om hvordan du skal og bør gjøre det, for å få til å amme. Stol på instinktet ditt, du er ikke en dårlig mor hvis du ikke klarer å amme eller pumpe deg. Og så mye bra morsmelkerstatning som er på markedet nå, så er det ikke en nedtur å begynne med dette tidligere enn planlagt.

Babyen ble født i uke 25

Min lille prins ble født i uke 25 etter vannavgang i uke 20 på grunn av morkakeløsning. Da han var født så tidlig, var han ikke sterk nok til å die. Han var 900 gram og 34 centimeter lang.

Jeg ønsket sterkt å amme, men måtte smøre meg med tålmodighet og pumpe meg slik at han fikk min melk på sonde. Da han var stor nok til å suge selv, klarte han allikevel ikke å få skikkelig tak.

Øvde i fire måneder
Vi øvde oss i fire måneder. Han ble aldri sterk nok, men heldigvis klarte han å spise fra flaske, så vi kunne ta bort sonden. 

Måtte til slutt gi opp pumping
Etter vi kom hjem ble det lite tid til å pumpe og holde produksjonen oppe, siden samboer er på jobb 14 dager om gangen. Da jeg er alene med lille 14 dager om gangen, måtte jeg til slutt gi opp pumpingen og heller prioritere tiden til å være med lille.

Taklet overgang til erstatning bra
Overgangen til morsmelkerstatning har gått kjempebra heldigvis og han vokser godt selv om han selvfølgelig er litt liten. Det er nå seks måneder siden fødsel, og han er blitt fem kilo.

Har ammet begge barna i flere år

Gutten ammet jeg i tre år. Jenta er nå tre og et halvt, og er ennå ikke ferdig.

Jeg har en gutt på ni år og ei jente på snart tre og et halvt år. Gutten ammet jeg i tre år, prøvde å slutte da han var to år på grunn av samfunnspresset. Men han, som alltid sov lenge om morgenen fordi han da fikk amme, starta å våkne tidligere og tidligere. Jeg måtte pumpe, og han fikk morsmelk på flaske. Jeg hadde sagt at jeg ikke hadde mer melk nå. 

Sa det var tomt for melk da han var tre
Etter en og en halv uke gav jeg opp, og han fikk amme igjen. Har aldri sett han lyse slik opp, hverken før eller etterpå. Han slapp taket, så på meg og sa: mooor meeelk!! Smilte som aldri før, og amma videre.  Dermed amma jeg ett år til, morgen og kveld. Da godtok han det da jeg sa det var tomt igjen. 

Ville die hele tiden som nyfødt
Som nyfødt fikk han en litt tøff start, og ville ha mat kontinuerlig. Første natta spurte jeg om jeg bare skulle la ham die. Har lest at en ikke blir sår om babyen har skikkelig sugetak, men begynte å lure litt siden han bare diet. Fikk da beskjed om å kjøpe narresmokk fra jordmora, og da blei jeg bare overraska og irritert og han fikk amme mer. 

Fikk vann og prøvde å gi vann selv samme natt siden de var så travle, men det ville han ikke ha fra kopp. Så da ble det amming kontinuerlig i to og et halvt døgn. Da kom melka godt, og han ble fornøyd. Jeg sov ikke på tre netter, men det er utrolig hva som går når en er nybakt mor.

Ble melkebankgiver
Jeg fikk mye melk, sikkert på grunn av den gode tidlige stimuleringen – og at han stimulerte alle melkekjertlene slik at ingen svant hen. Ble dermed melkebankgiver. 

Han hadde melkeallergi
Han hadde ubehandlet melkeallergi. Ammet, gulpet, bæsjet. Sov best oppå meg i mageleie på dagen. Friskt blod i avføring da han var fire og en halv måned gammel, og det viste seg på tester at han lenge hadde synlig og usynlig blod i avføringen på sykehuset. Dermed holdt jeg meg vekke fra melkeprodukter og fullammet til han var seks måneder. Han la godt på seg tross melkeallergien. 

Jenta diet mens jeg ble sydd
Jenta mi ble født med en perfekt start. Hun kikket opp på meg idet hun ble født, og hun diet like etter fødselen mens jeg låg i ryggleie og ble sydd nedentil. Jeg fikk ikke hjelp av barnepleieren til å legge henne til, fordi hun mente jeg kunne vente til de var ferdige med å sy. ”Ikke søren”, tenkte jeg, ”jenta mi vil suge nå!” Så jeg klarte det selv, og jenta mi diet i 50 minutter mens studenten fremdeles sydde. Fikk gode ammebilder også. 

Jobber selv på nyfødtintensiv
Som sykepleier på nyfødtintensivavdeling, så er jeg opptatt av den første viktige kontakten som har så mye å si for mor og barn. At barnets behov blir møtt fra starten, og jeg synes det er vondt å tenke på at mange ikke får hjelp til dette. Jeg klarte meg selv, men jeg er utdannet innen dette. Det er det mange som ikke er, og dermed går mor og barn glipp av verdifull ammestund! 

Viktig å komme i gang tidlig mens de nyfødte er våkne
Babyene er ofte lys våkne et par timer etter fødselen, og noen sover dermed det neste døgnet. De kan også få gulsott og bli trette. De suger dermed ikke så mye og kraftig, og det kan ha betydning for hele ammingen. Jenta mi sov mye etterpå, og jeg spurte personalet om jeg kunne få pumpe siden det da var fem timer siden hun hadde spist. Fikk beskjed om å håndmelke – dersom jeg plent ville. Javel, så håndmelket jeg ut noen gode fete milliliter morsmelk! 

Jeg er redd slike kommentarer og dårlig oppfølging har store konsekvenser for ammingen for mange, at de legger babyen for lite til i starten og får for lite melk. Da er det ikke bare å amme/pumpe mye senere, melkekjertlene har allerede «svunnet hen» – slik at melkeproduksjonen uansett ikke kommer på topp. 

Riktig veiledning kan være avgjørende
Med førstemann som ville die hele tida, ringte jeg på på natta for å høre om han virket til å ha et godt tak når jeg låg og ammet. Jeg kan teorien og hjelper med amming på jobb, men siden han diet så mye så, ønsket jeg en veiledning. En person kom inn på rommet. Jeg spurte om hun kunne se om han hadde rett sugeteknikk. ”Ja” sa hun, og gikk før jeg fikk spurt mitt neste spørsmål. 

Jente på tre og et halvt dier ennå
Jenta mi sov mye, og hun diet helst når jeg tenkte at ”nå må du spise”. Hun hadde også melkeallergi, men jeg fullammet til seks måneder med henne også. Hun dier fremdeles. Diverse årsaker til det, og blant annet at jeg denne gang bryr meg om vårt samspill – og ikke samfunnet. Hun har aldri snue, og hun sykler uten støttehjul som treåring. Det hadde hun kanskje gjort uansett, men de gode fettsyrene i morsmelka er unike for hjerneutviklingen. 

Jeg har i et halvt år snakket med henne om at det nå er lite melk siden hun er så stor, men hun mener det er melk enda hun! Ikke helt klar for å slutte ennå. Hun ammer dukka si også av og til, koser kjærlig i hodet! Er ikke det mer normalt, enn det kunstige vi lærer ungene våre med å bare gi  flaske til dukkene? Det er ikke slik biologien er laget, i alle fall. Og selvfølgelig så er jeg glad det gikk smertefritt for meg med ammingen begge ganger. 

Alle må få velge selv
Det er hvert sitt valg om en ønsker amme eller ikke, og hvor mye motgang en vil ha før en slutter. Jeg har hatt nesten brystbetennelse en gang, det ble stor klump, og samme hva jeg gjorde kom det ikke melk ut av den kjertelen. Til slutt tok jeg ei nål og stakk i den lille gule skorpa som låg ytterst. Fikk den vekk og pumpet mange milliliter ut fra kun den ene brystkjertelen. Husker ikke om det var 20 milliliter eller mer, men bra ble det i alle fall. 

Jenta mi hadde sopp i munnen, og jeg var litt tøff og tenkte jeg nok ikke kom til å bli smittet. Behandlet meg derfor ikke, men etter noen dager så fikk jeg sopp på brystene. Det viste ikke noe særlig, men det kjentes ut som nåler når hun ammet og jeg synes det var fryktelig ubehagelig og vondt å amme da. Men visste det bare var en kort periode før medisinen hjalp, og trøstet meg med det.  Men overrasket over hvor vondt det var. 

Veldig god amme-opplevelse
Så alt i alt: veldig god amme-opplevelse for oss! Trist at ikke alt personal på føde/barsel brenner for å hjelpe i gang med nærhet/samspill og amming!! Det har store konsekvenser for de mange som så gjerne vil amme, men ikke får rett hjelp. 

Jeg følte meg som en stor feil!

Når jeg ser tilbake på hvordan ting ble håndtert helt fra hun ble født, så ser jeg at jeg kan takke sykehuset for at jeg ikke har fått ammet henne.

Jeg fikk mitt fjerde barn nå i desember. De andre barna var da 17, 16 og 12 år, så det ble et lite hopp.

Jeg gikk gjennom et nervepirrende risikosvangerskap, hvor jeg måtte være i ro fra fjerde svangerskapsmåned. Jeg fikk da tid til å tenke. De andre barna ammet jeg alt fra fire til 20 uker. Med to gutter tett i tett var det vanskelig. Så kom tredjemann, og da var det masse sjalusi hver gang puppen kom frem.

Men denne gangen med store barn, så skulle det gå bra.

Fødselen
Vi ble lagt inn på sykehuset torsdag den 11. desember og fødselen ble prøvd igangsatt.
Den 12. startet vi på’n igjen. Etter mye om og men ble det drypp. Etter 58 intense minutter ble vesla født –med navlestrengen to og en halv gang hardt rundt halsen. En velskapt nydelig datter, 17 dager før tiden. Hun var kald og det var en del komplikasjoner så de måtte gi henne morsmelkerstatning i tilegg til pupp.

Fikk ikke amme så ofte jeg ville
Sykehuset var så nazi at jeg ikke skulle få amme mer enn hver tredje time. Allerede etter to døgn på sykehuset, smakte morsmelkerstatning bedre enn pupp.

Til slutt ble jeg så deprimert for at jeg ikke kunne få amme henne når det trengtes at jeg måtte si fra. Melkeproduksjonen ble ikke bedre av dette! De slakka litt på krava så jeg kunne få amme mer. Etter sju døgn på sykehus fikk jeg fikk grått meg til hjemreise.

Gikk ned i vekt
Vel hjemme gikk ammingen bra…. de to første timene.

Etter to dager dro vi og veide henne, og hun hadde gått ned 300 gram. Jeg ga pupp ofte og vel.

Etter to uker hjemme, fikk vi svar på prøvene hun hadde tatt noen dager tidligere, og de var ikke bra. Det eneste som hjalp var væske, så de anbefalte morsmelkerstatning.

Ville så gjerne
Jeg bynte å gråte. Jeg skulle jo være verdens beste mor og faktisk amme i seks måneder. Så vi prøvde og kombinere pupp og flaske. Og hun foretrakk flaska for alt i verden.

Så da ble det omsider til at hun fikk kosepupp. Dette fungerte i seks uker, men da var det slutt. Da var det bare flasken som var bra.

Følte jeg hadde feilet
Jeg følte meg som en stor feil! Jeg hadde virkelig feila.

Men når jeg ser tilbake på hvordan ting ble håndtert helt fra hun ble født, så ser jeg at jeg kan takke sykehuset for at jeg ikke har fått ammet henne. Hadde de håndtert dette litt annerledes, hadde det gått fint.

Om jeg skulle få barn nummer fem en gang, så vet jeg ikke vil tillate at sykehuset gjør dette en gang til.

Etter den første tøffe uken, gikk ammingen som en lek

Jeg hadde fått høre alle skrekkhistoriene om amming, og at morsmelkerstatning nok var det jeg burde satse på. Men jeg ville det annerledes. Jeg ville amme!

Jeg var 19 år da lillejenta vår kom til verden. Jeg ville amme henne i hvert fall i seks måneder, helst ett år.

Da hun kom til verden 21.11.12, hadde jeg allerede masse melk. Hun hadde et stort suttebehov, så ammingen startet allerede inne på føderommet.

Litt starttrøbbel
Etter et par dager begynte det å gjøre uhorvelig vondt. Jeg hadde fått store sår – blødde og gråt av smertene. De flinke damene på barsel sa at det beste var å pumpe meg hver 3. time i hvertfall ett døgn, så kunne sårene herdes.

Det endte med at jeg pumpet i to døgn, og ble på sykehuset til ammingen var i orden igjen. I tillegg fikk jeg komme tilbake til poliklinikken og få videre veiledning to dager etter hjemreise.

Ammingen gikk som en lek
Jeg ammet videre – fullt i seks måneder, og helt til jenta mi ikke ønsket mer, da hun var 15 måneder gammel.

Ammingen gikk som en lek, sett bortifra den første megatøffe uka. Jeg fødte på sykehuset  i Skien og kom borti bare fantastiske folk som jobbet der.

Gleder meg allerede til neste gang.

Ikke gi opp!

Det er ingen menneskerett å få til å amme sitt barn – og jeg vet om flere som virkelig plages, eller ikke får det til i det hele tatt. Til tross for at det har vært litt styr rundt amminga for min del, så er jeg evig takknemlig for at jeg har fått det til.

Jenta vår er født i januar, og er nettopp blitt 7 måneder. Hun kom med keisersnitt, 2. januar – 13. døgnet på overtid. Jeg fikk tatt en liten titt på min egen datter – før barnefar og jordmor tok henne med for stell. Jeg ble trillet inn på intensivavdelinga, jeg hadde holdt på i 3 døgn fra igangsettelse til hun var ute. Jeg var ubeskrivelig sliten og trøtt etter operasjon, jeg sovnet da de sydde meg igjen.

Om natta, alene på et rom på intensiven, så våknet jeg. Jeg var helt ekstremt tørst, og akkurat idet jeg våknet kom det en sykepleier inn på rommet mitt. Jeg spurte om jeg kunne få se jenta mi, og selvsagt fikk jeg det. Snart kom de trillende inn med henne, og hun var det vakreste jeg noensinne hadde sett. Sykepleieren ville jeg skulle prøve å amme, men det var enklere sagt enn gjort. Jeg var fortsatt trøtt, hadde utrolig vondt i såret og var veldig øm. Tilkoblet SpO2-måler, og med veneflon på begge hender, var det utrolig vanskelig å få til å holde jenta på et normalt vis. Jeg hadde så vondt at jeg klarte ikke å holde henne skikkelig slik at hun fikk ordentlig sugetak for å spise. Akkurat der og da ble jeg så redd for at jeg virkelig ikke skulle klare å amme henne. Det hadde jeg virkelig lyst til.

Alt bare velstand
De trillet meg inn på barsel om morgenen, og da hadde de tatt ut alt av ledninger og kanyler. Jeg fikk til å amme med én gang, og det var en utrolig stor lettelse. Jeg spurte flere ganger i løpet av dagene etter fødsel om jeg holdt henne riktig, om hun hadde bra sugetak, om det kunne se ut som hun fikk til å spise. Alt var bare velstand – heldigvis.

Sårhet, ammeskjold og liten vektøkning
Etter noen uker hjemme med babyen, så måtte jeg ta kontakt med helsestasjonen. Jeg hadde blitt veldig sår, og tårene trillet hver gang hun skulle spise. Det var så frustrerende, jeg prøvde alt. Det siste jeg prøvde, var ammeskjold. Det funket – sårene ble mindre. Problemet var at hun ikke fikk i seg nok, sikkert vanskelig og uvant for henne å spise med de svære ammeskjoldene. Hun gikk veldig lite opp i vekt, altfor lite. Jeg følte meg elendig! Jeg tok som sagt kontakt med helsestasjonen, og etter et møte med helsesøster så gikk det kjempefint igjen. Hun viste meg en helt annen ammeteknikk enn de gjorde på føden – blant annet ammestillingen. Hun ba meg om å legge jenta mi en annen måte enn de gjorde på sykehuset – og abrakadabra, sårene var grodd etter 2 dager. Nok en gang en stor lettelse! Jeg ville jo amme så lenge som mulig.

Tenner skarpe som barberblad
Da jenta vår var cirka 3 måneder, så fikk hun sine første tenner. De to små, søte tennene – skarpe som barberblad, nede i munnen hennes. Dette bydde på problemer, hun begynte selvsagt å bite meg. Jeg lærte henne at det ikke var lov ved å ta henne bort fra puppen – og etterhvert så var det akkurat som at hun skjønte at hvis hun bet så fikk hun ikke mer mat. Da måtte hun vente litt (det var bare snakk om 5 minutter). Amminga var fortsatt en kjempekoselig stund, og jeg tenkte at dette med tenner ikke skapte større problemer enn jeg hadde sett for meg. Hun sluttet etter hvert å bite. Helt til hun fikk flere tenner. Da hun var 6 måneder hadde hun til sammen 8 tenner. Hun bet ikke lenger, men når disse kom, så skrapet hun tennene rundt på areola. Dette sto på i om lag 14 dager, og da tenkte jeg at nå er jeg ferdig og amme. Nok en gang presset tårene på når hun skulle spise. Vel, vi kom oss heldigvis gjennom det også.

Ønsker å amme så lenge som mulig
Nå er hun som sagt 7 måneder. Hun vil ikke ha like mye pupp nå som tidligere, hun får mer annen mat også. Jeg tror hun begynner å bli klar for å slutte, noen ganger så vegrer hun seg hvis jeg prøver å legge henne til. Jeg ønsker å kunne amme henne så lenge som mulig, det er en fin stund både for meg og henne. Jeg elsker å se øynene hennes når hun får den varme morsmelka, det er helt tydelig at hun nyter det og har det godt. Til tross for at det har vært litt styr rundt amminga for min del, så er jeg evig takknemlig for at jeg har fått det til. Det er ingen menneskerett å få til og amme sitt barn – og jeg vet om flere som virkelig plages, eller ikke får det til i det hele tatt. Jeg ser bare positivt med det, og det er så utrolig lettvint med tanke på når man for eksempel skal noen plasser. Jeg håper virkelig jeg får til å amme mitt neste barn også – når den tid kommer.

Be om hjelp – det kan gå bra!
Mitt tips er å ikke gi opp dersom du plages – jeg var selv veldig vær flere ganger! Søk hjelp på helsestasjonen, ta kontakt med en ammehjelper, les på internett om andre som har plagdes. Det kan løse seg for deg – akkurat som det gjorde for meg. Og ingen følelse er bedre!

– Ammepress gjorde at jeg gikk inn i en depresjon

Hver gang jeg skulle legge ungen til brystet, og hver gang jeg skulle pumpe, så gråt jeg. Dagen etter ble ikke bedre. Og jeg følte jeg måtte stenge meg inne. Hadde ikke lyst til å gå ut, for da måtte jeg kanskje amme. Jeg fikk panikk om vi skulle ut. Jeg fikk panikk om noen måtte se at jeg skulle amme.

Jeg og min mann ventet vårt første barn i 2013. Jeg gledet meg, mannen min gledet seg, alle gledet seg. Vi fikk høre mye om amming, både hos helsestasjon, familie og venner. Alle kom med tips om hvordan det skulle gjøres, og jeg så bare fram til å endelig få holde den lille babyen i armene for å amme. Jeg var veldig klar til å gi av meg selv.

Fødselen startet, etter mye frem og tilbake på sykehus på grunn av svangerskapsforgiftning. Jeg ble sendt til et annet sykehus enn det som var nærmest min boplass, fordi de ikke turte å ta imot babyen der i tilfelle noe var galt. 

Tok puppen fint første gang
Babyen ble født etter en rask og intens fødsel på fem timer. Babyen ble lagt på brystet mitt med én gang, jeg måtte skynde meg å få ham til puppen – slik at vi fikk i gang melkeproduksjonen med en gang. Han tok puppen fint med én gang han ble lagt til. Ingen problemer i det hele tatt.

Følte meg overfalt da sykehusansatte tok på puppen min
Natten etter fødselen var hard. Jeg klarte ikke å røre på meg, da jeg hadde mye bekkenløsning, og jeg måtte pine meg igjennom smertene for å hente mitt nyfødte lille barn til senga. Der la vi oss begge to, jeg ammet og prøvde forskjellige stillinger. Nattsøstrene kom inn for å prøve å legge ham rett til brystet mitt. De tok i mitt bryst uten å spørre, de endret stillingen på babyen og de masserte mitt bryst for å få ut melk slik at ungen fikk melk. Dette uten å spørre eller informere meg. Da de gikk ut gråt jeg. Følte meg overfalt av jordmoren som kom for å hjelpe meg, for hun glemte en viktig ting; å spørre meg om det var greit at hun tok på meg.

Følte meg overfalt for andre gang på få timer
Jeg gråt, var sliten etter fødselen og følte meg overfalt av ei som bare prøvde å hjelpe meg. Dagen etter kom pappaen til sykehuset for å hilse på oss. En ny jordmor kom inn ikke lenge etter han kom. Hun gjorde akkurat det samme som hun som hadde vært på natt. Hun bare tok mitt bryst for å føre det til ungen, uten å spørre meg først. Følte meg overfalt for andre gang på bare noen få timer. Ikke turte jeg å si noe til henne, fordi jeg var sårbar. Jeg hadde akkurat født. Alt var nytt. Jeg hadde vondt, jeg klarte ikke å spise, og jeg ville bare hjem for å møte mine nærmeste for å få den omsorgen jeg trengte.

Ville ikke noen skulle se jeg ammet
48 timer etter at barnet var født, kunne vi reise hjem, med fly. Barnet må være 48 timer for å reise med fly. Vi kom hjem. Ble møtt av familien min som ville hilse på. Jeg måtte amme ungen. Følte mest for å bare gjemme meg vekk, men kunne ikke gå noen plass, for da følte jeg at jeg var dum. Jeg snudde heller stolen slik av de ikke så at jeg skulle amme. Vi fikk et besøk til mens jeg satt og ammet, hjemme i vår egen stue. Personen kom rett bort til meg, sto og hilste på ungen mens jeg satt og ammet. Følte jeg viste frem hele meg. Ingen som spurte om det var greit at de kom når jeg satt og ammet. Denne kvelden var vanskelig. 

Jeg gråt hver gang jeg la babyen til brystet
Dagen etter kom brystsprengen, jeg kontaktet helsestasjonen i panikk da jeg hadde feber, kramper og en uutholdelig smerte. Jeg fikk låne en pumpe der for å få pumpet ut det verste trykket. Jeg gråt hele denne dagen. Hver gang jeg skulle legge ungen til brystet, og hver gang jeg skulle pumpe, så gråt jeg. 

Dagen etter ble ikke bedre. Og jeg følte jeg måtte stenge meg inne. Hadde ikke lyst til å gå ut, for da måtte jeg kanskje amme. Jeg fikk panikk om vi skulle ut. Jeg fikk panikk om noen måtte se at jeg skulle amme. 

Tiden etter man er kommet hjem fra sykehuset, så er det mange som vil hilse på. Hver gang vi fikk besøk, passet jeg på at jeg ikke skulle amme akkurat da vi fikk besøk. Jeg slet med meg selv. Jeg spiste minimalt. Jeg drakk lite. Jeg følte jeg ikke klarte å gjøre noe. Jeg gråt hver gang jeg la babyen min inntil brystet. Mannen i huset viste ikke hva han kunne gjøre. Han prøvde å oppmuntre meg, han prøvde alt mulig.

Fikk støtte av damene i barselgruppa
Etter to uker inne, der jeg ikke hadde vært utenfor døra, dro jeg til den gode barselsgruppa jeg hadde truffet fra før fødsel. Disse damene kunne jeg stole på. Da babyen våknet, og jeg skulle vise han frem til damene, så var han sulten. Jeg måtte amme med disse damene til stede, midt i en sofa. Jeg unnskyldte meg, og prøvde å gjemme meg. Da sa en av damene til meg: «Om du føler du må unnskylde deg, og om du føler at du må gjemme deg for å amme, så tror jeg du skal begynne å gi flaske». Jeg fortalte da damene at jeg synes det var vanskelig, at jeg ikke spiste og at jeg nesten ikke drakk. Jeg gråt. Alle støttet meg, og de mente at om mor ikke har det bra, så har ikke barnet heller det bra. 

Gikk over på flaske – følte jeg sviktet alle
Da jeg kom hjem ba jeg mannen min om å kjøpe flasker og morsmelkerstatning. Han gjore det, og jeg begynte med én gang. Jeg følte jeg sviktet alle med å begynne å gi flaske. Jeg følte jeg sviktet samfunnet. Jeg gråt da jeg ga flasken de første gangene. Turte så vidt å fortelle folk at jeg ikke ville amme lenger. Jeg fortalte helsestasjonen på seksukerskontrollen at jeg ikke ammet lenger. Da følte jeg mye press, og følte at helsesøstra presset meg til å begynne å amme igjen. 

Ammepresset førte meg inn i en depresjon
Etter dette turte jeg ikke å fortelle noen om at jeg ikke ammet. Én ting jeg ikke skjønner er hvorfor personer du ikke kjenner skal komme bort for å hilse på og spørre: «Ammer du?» Det er ingen som har noe med dette. Amminga og presset om amming gjorde at jeg gikk inn i en depresjon. Jeg slet lenge med det. 

Kjære jordmødre – be om tillatelse til å ta på oss!
Jeg ber de snille jordmødrene på barselsavdelinga om at de må være snill å huske på at det er ikke alle det er greit for at dere bare skal ta på den nybakte moren. Det er viktig å spørre om lov først, det er viktig å forklare!

Gravid igjen
For meg ble amminga til en katastrofe, en ting jeg ikke vil prøve å gjøre ved neste baby. Er gravid nå igjen, og jeg kjenner allerede presset om amming. Jeg har fått prate med jordmor om dette, og hun støtter meg fullt med at jeg ikke vil amme. Hun viser meg forståelse, og hun forteller meg at morsmelkerstatning er til for dem som sliter – og den er minst like god som morsmelk. Jeg gruer meg til tiden etter fødsel, og jeg håper jeg ikke får mye spørsmål og rare uttrykk når jeg forteller at jeg ikke skal amme.

Min ammeerfaring som 18- og 23-åring

Jeg har to barn, og to forskjellige ammehistorier.

Da jeg fikk min første for fem år siden ble pumpa min bestevenn. Lillejenta var født syk, og vi ble tre og en halv måned på sykehuset. Jeg trodde da at det ikke nytta å prøve å få til ammingen (hadde det vært i dag hadde jeg nok prøvd). 

Fornøyd med at jeg pumpet så lenge
Vi kom hjem, og da hun var fire og en halv måned gammel sa jeg det var nok. Hun fikk intravenøs næring, og det å ha babyen alene hjemme var mer enn nok. Pumpingen hadde gått temmelig greit, og jeg kunne være stolt over hva jeg hadde fått til.

Ny og frisk baby – alt vel
Så fem år senere satt jeg med en ny baby, en frisk en som jeg fikk på brystet en time etter ankomst. Fra da av gikk det som en lek, ingen såre pupper og masse melk. Jeg amma hver andre time. På kveldene var han hekta på puppen fra kl 19-24. Han sov greit på natta, ammet hver tredje time, men fikk sovet godt. 

Plutselig gikk alt skeis
Da han var to måneder gikk alt skeis. Da var alt annet interessant, og femåringen lagde slike lyder som var av interesse for lillegutt. Puppen var ikke førsteprioritet lenger. Jeg gikk med han ammende i armene, bæreselen, liggende på sofaen, og til slutt var det bare liggende inne på soverommet i ro som fungerte. Noen ganger med en leke eller ammesmykke. Jeg var veldig mye hjemme, og lillegutt tok verken flaske eller smokk. Økedagene kom titt og ofte. Fikk heldigvis lært han til flaska da han var tre og en halv måned, i tide til dåpen. 

Flaska tok over for puppen
Så ble han fem måneder og han fikk vaksine. En febergutt ville ikke ha pupp i det hele tatt, hverken i bæresele eller i senga. Han ville ikke leke med ammesmykke eller leker. Alt var galt, og flaska tok plassen for puppen. 

Pumper igjen
Nå er han fem og en halv måned, og pumpa har blitt min beste venn igjen. Noen ganger er det kun puppen som fungerer, som på natta. Noen ganger er det kun flaska som gjelder. Jeg har spurt etter råd i termingruppa, og sett at flere har det likt i ammegruppa på Facebook. 

Håper neste gang blir en fornøyelse
Nå er det nok. Det har vært mye tårer og mangfoldige brystbetennelser og tette melkeganger. Jeg trodde ikke ammingen skulle gjøre noen så utslitt og være så mye arbeid. Alle sa jo det var sååå mye enklere enn flaske og morsmelkerstatning! Jeg slår et slag for mamming foran amming, og håper at neste gang blir en fornøyelse. Da er jeg iallefall forberedt på de såre brystknoppene, brystbetennelsene, økedagene, utviklingssprangene og brystvegringen.

 

Hva synes du om artikkelen?