Jeg kom over Babyverden sitt spørsmål i dag; Er det ok å gi barnet sitt sovemedisin? Jeg lar meg sjelden engasjere i hva andre mødre mener, fordi jeg stoler såpass på meg selv som mor. Men denne gangen ble jeg sint.



Sist oppdatert: 30. January 2013

Jeg skulle skrevet dette i desember, men vet dere hva? Jeg har ikke tid til og sitte og skrive, nå har jeg en aktiv gutt som er klar for nye eventyr hver dag, så da er det ikke så mye tid til annet, og dette nyter jeg!

Jeg kom over Babyverden sitt spørsmål idag; Er det ok å gi barnet sitt sovemedisin?

Les artikkelen her: Små barn får sovemedisin

Vanligvis gidder jeg ikke og lese hva andre kommenterer på forskjellige spørsmål, fordi alle barn og alle foreldre er forskjellig og har dermed forskjellige meninger. Men dette var et spørsmål som traff meg veldig.

Er det ok og gi barnet sitt sovemedisin?

Jeg ble sjokkert over enkelte av svarene: «NEI!!!», «Aldri i livet om jeg ville dopet ned barnet mitt, for at jeg skal få en natt med søvn», «Og ikke sove er en del av småbarnslivet, så nei», «Jeg har hatt barn med kolikk, jeg vet hvordan det er og få lite søvn, men kunne ikke falle meg inn og gi barnet sovemedisin» (4 mnd med kolikkbarn er da ikke sammenlignbart med et barn som ikke har sovet på 16mnd).

Les også: Mangel på søvn bryter oss ned fysisk og psykisk

Jeg lar meg sjelden engasjere i hva andre mødre mener, fordi jeg stoler såpass på meg selv som mor. Men denne gangen ble jeg sint.

Heldige er dere som er så bastante på og ikke gi sovemedisin, dere har ikke opplevd hvordan det er å aldri få nok søvn.

Vi hadde prøvd alt, absolutt alt etter boken og en del ting utenom (ingen skrikekurer her). Ingenting hadde effekt. Vi var desperate.

Jeg husker godt den dagen jeg bestemmte meg for og bestille time hos legen, slik at han kunne få noe og sove på. Jeg satt som en zombie i sofaen, hadde ikke dusjet på tre dager, jeg var langt nede psykisk og kjente ingen glede av og være med Felipe. Jeg spurte meg selv om han egentlig trengte ny bleie, om han trengte mat… Disney channel sto på, fordi jeg ikke hadde krefter eller lyst til og underholde han. Den søvnløse tilstanden hadde da holdt på i 16 mnd. Jeg klarte endelig og se fordelene med og gi han sovemedisiner; foreldre som fungerer og en gutt som (forhåpentligvis) er i bedre humør og som spiser og utvikler seg normalt.

Les også: Barn og søvn - ikke alltid like lett!

Den første natten med Vallegran sov han som en baby (?). Jeg derimot sov fint lite. Vi sov sammen og jeg passet på han hele natten. Jeg gråt, fordi jeg endelig kunne se han sove godt, men mest fordi jeg følte meg som et egoistisk monster som ga han søvndyssende medisin.

Han gikk på Vallegran i to uker. Vi sov alle sammen, men av ren vane våknet jeg flere ganger i løpet av natten.

Jeg har innsett at det og gi Vallegran (som absolutt siste utvei) var et godt valg.

Han spiser endelig mer, han har glede av lek, latteren sitter løst, vi kan ta turen ut uten at han hylskriker, han kan til og med finne på og sovne i vognen. Utviklingen hans i språkforståelse, grovmotorisk og finmotorisk har vært enorm i forhold til før. Han har endelig begynnt og gå!

Les også: 10 kjappe om leggerutiner

Vi som foreldre har fått etterlengtet kjærestetid på kveldene, vi kan være sammen alle tre, fordi vi ikke hele tiden må avlaste hverandre. Jeg trenger ikke lenger 4 redbull og 2 koffeintabletter for og komme meg gjennom dagen. Jeg har endelig energi. Jeg har kommet meg opp fra den svarte gropen jeg har vært i så lenge. Jeg orker og ønsker å være sosial, jeg har endelig ork til og gjøre ting som jeg ønsker. Jeg orker og lage sunn og god mat, og leiligheten flyter ikke lenger over med rot. Men det beste av alt, jeg har endelig stor glede av og være sammen med Felipe.

Lyst å lese flere blogginnlegg? Besøk Lene-Maris blogg: Lysets kriger

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNår barnet står i sengen og ikke vil sove
Neste artikkelMin kjappe drømmefødsel
DEL