Bruker TV som barnevakt

Det var ikke sånn Kari (navnet er endret, journ. anm.) hadde sett livet for seg. Samvittigheten gnager, og hun føler hun har mistet kontrollen. Kari er alenemor til Sander (navnet er endret, journ.anm.), som er en hyperaktiv gutt med konsentrasjonsproblemer. Å sitte i ro for å spise et måltid kan være en utfordring, men foran TV kan Sander gjerne sitte stille i én time. Det blir hans avkobling. De koser seg også en del sammen og ser film.

Ond sirkel

Kari har full jobb, sliter med depresjoner og har lite familie i nærheten. Hun innrømmer at fjernsynet har blitt en enkel utvei. Planen var å ha strenge regler, men det er ikke ofte hun har krefter til å ta opp kampen. Hun trenger de pausene hun kan få, men ser at de har kommet inn i en ond sirkel.

- Sander har hovedretten på tv, og jeg sitter foran pc-en. Dersom jeg prøver å skrue av for å lese eller sette på litt musikk, kan han bli sur i én time og mase til jeg skrur på igjen. Han pusler gjerne puslespill på data eller mobil, men vil ikke prøve et vanlig puslespill, forteller Kari.

Hun vet hun har en stor jobb foran seg, og håper hun har krefter til å sette inn støtet til sommeren. De vonde vanene må brytes, og dét er viktig å gjøre før han blir stor. Kari vil ikke at sønnen skal tilbringe fritiden med nettspill foran TV og bli overvektig. I stedet vil hun oppfordre til bevegelse i naturen og være ute sammen.

Kaoskontroll
Hjemme hos Beate  (navnet er endret, journ.anm.) og hennes to barn på ett og fire år står også fjernsynet på hele døgnet. TV blir nesten ekstra selskap for familien, og de føler det blir stille uten. Beate er alene med ungene i flere uker om gangen mens mannen er på jobb, og vet ikke hvordan hun skulle klart seg uten mulighet til å sette veslejenta foran ”Drømmehagen” for å gjøre småærender i huset.

- Fjernsynet blir en form for kaoskontroll. Det er trygt og godt, og ungene lærer masse. De får ikke se hva som helst, det er NRK Super som står på. Sønnen min på fire kan en del engelsk, og det kommer ikke fra meg – men Dora, sier Beate.

Datteren er hjemme om dagene, mens sønnen er i barnehage. Nå han kommer hjem, vet Beate at guttungen trenger den avkoblingen fjernsynet gir.

- Det er hans måte å slappe av på, og jeg ser ikke noe problem i det. Jeg har aktive unger som er i stand til å leke selvstendig, og de sitter ikke foran fjernsynet hele tiden. De går litt til og fra, og  vi prøver å være litt ute hver dag. Det er verre med eldre barn som blir sittende med TV-spill og internett bestandig. Det er jeg redd for, sier Beate.

Selv er hun bestemt på at ungene skal holde på med en eller annen form for idrett når de blir eldre. Da tror hun tiden foran tv vil regulere seg selv.

Erstatter annet liv

Mange foreldre bruker TV som barnevakt. Noen mye, andre lite. Et kjekt barneprogram kan gi mor eller far sjansen til å ta seg en dusj, og etter jobb og barnehage får foreldrene kanskje lage middag i fred uten at en trett unge sliter i buksebenet hele tiden.

- Det er ikke noe galt i at ungene sitter litt foran TV mens foreldrene har småting de må gjøre. Men når fjernsynet blir erstatning for annet liv, blir det et problem – spesielt for små barn, sier barnepsykolog Berit Waal.

Stimulere sansene 

For jo mer tid ungene sitter foran TV, jo mindre tid er det igjen til å gjøre hyggelige ting. Barna trenger å oppleve noe kjekt sammen med foreldrene, og de har også behov for å skape bilder selv, tegne og male.

- Fjernsyn er ikke et underholdningsmedium for små barn. De trenger å sanse og oppleve selv. Ta på ting, lukte og treffe andre mennesker. På den måten kan de bygge forståelse for verden der ute. Et barn på ett-to år forstår ikke hva som skjer på skjermen. De ser noe som fascinerer, ser farger og kjenner igjen hunden som sier vov-vov, sier Waal.

Barnepsykologen mener det da er bedre at ungen får bli med ut på tur og se en virkelig hund. Gjerne klappe den, eller høre foreldrene si at de ikke skal klappe fremmede hunder. Waal mener det er en mye større opplevelse enn å se hunden på fjernsyn, og gjerne attpåtil i helt feil farger. Alt som er direkte sansbart, er utvilsomt best.

Ikke hele døgnet

Berit Waal sier det ikke er bra for noen å ha på fjernsyn hele døgnet. Og dersom det skal settes grenser for barns tv-titting, bør det skje mens de er små.

- Det er for sent å sette grenser når ungene begynner på skolen. Da kommer fort argumentene om at Petter får lov til det, og Ole noe annet. Grenser er trygge rammer for barn, og det begynner vi med allerede når ungene er babyer.  For eksempel når vi legger dem, lar vi de ha faste leggetider og tillater gjerne to minutter grining før de sovner. Når ungene blir eldre, gir vi dem kanskje litt mer frihet, ikke snevrer inn, sier Waal.

 Sjekk tiden

Hun mener det er viktig å tenke forebyggende. Dersom du synes fjernsynet blir et problem, sier barnepsykologen det kan være en god idé å notere ned hvor mye tid barnet er foran TV i løpet av en uke. Da finner du fort ut om du synes det er ok, eller om du bør kutte ned.

- Det kan fort bli en kamp med barna om TV. Er de vant til å sitte der, må du noen ganger presse ungene litt, og som regel synes de det er kjekt når de først kommer ut. Med litt sjokolade på innerlommen litt kakao på termosen, kan det bli gøy, sier Waal.

Men har du først kommet inn i en ond sirkel, mener Waal det kan være nødvendig å søke hjelp fordi kampen kan bli for krevende å ta alene. Et barn som har blitt vant til TV, kan nesten bli som en spillavhengig. Å komme ut av det krever systematisk jobbing over tid.

- Mange tror barnevernet bare tar barn fra foreldrene, men de har også forebyggende tjenester. Flere steder finnes Home-Start Familiekontakten, som er et familiestøtteprogram hvor frivillige besøker småbarnsfamilier med minst et barn under skolealder to til fire timer i uken. Da kan de få noen å snakke med og få veiledning, sier Waal.

Dersom alt har kommet helt ut av kontroll, kan det være aktuelt å ta kontakt med barnepsykiatrisk poliklinikk.