Kine Nesjan fødte i uke 34+2. På det tidspunktet var hun innlagt på sykehuset med moderat svangerskapsforgiftning, og hadde også bihule- og ørebetennelse. – Samtidig hadde jeg nylig hatt premature rier, men de gikk over av seg selv, sier Kine.

 

Sist oppdatert: 2. februar 2016

Da fødselen startet, ble Kine redd.
– Jeg ble flyttet fra lokalsykehuset til nabosykehuset, fordi lokalsykehuset ikke tok fødsler før uke 35. Faren var langt unna, det var midt på natten, og han måtte gjøre noe ferdig på jobben før han kunne reise. Jeg ble fraktet med ambulanse, og var usikker på hva som var i vente. Jeg hadde ikke rukket å lese meg opp på fødsel, smertelindring og hva som skulle skje. Det var ikke klart hjemme for et barn. Og jeg var alene, minnes Kine.

Far rakk fram
Far rakk fødselen med god margin. Det tok rundt 15 timer fra vannet gikk og til han ble tatt ut med vakuum.
– Jeg har trangt bekken, så sånn sett var det bra han kom så tidlig. For jeg hadde ikke klart å fått ut et normalt stort barn, sier Kine.

Christoffer var 2270 gram og 46 centimeter da han ble født i januar 2013.

Det ble mange undersøkelser under fødselen, for hodet var ikke festet og hjerterytmen hans falt ofte.
– Jeg hadde full åpning, men pressriene kom aldri. Da ble det vakuum og pressing. Babyen ble tatt ut av rommet med én gang, far gikk etter. Han kom tilbake med et bilde og tårer i øynene. Jeg kjente ingen glede ennå, for jeg hadde ikke fått sett ham, luktet eller tatt på ham, sier Kine.

Dette bildet kom barnefar inn til Kine med etter fødselen. Det var det første hun fikk se av sønnen sin.

Tårene kom da hun fikk ham på brystet
Kine ble sydd sammen, og etter at hun hadde kommet seg litt til hektene, ble hun trillet inn på kuvøseavdelingen.
– De la ham på brystet mitt, og da kom tårene. Jeg var fremdeles redd, for jeg visste ikke noe om premature barn og hva jeg kunne forvente. Det gjorde vondt i mammahjertet å se ham så tynn og svak, sier hun.

Gulsott og pumping
Christoffer måtte gjennom to runder med lydbehandling på grunn av gulsott. Kine syntes det vondt å ikke kunne ha ham inne på rommet sammen med dem, og det var slitsomt med pumping hver tredje time, amming, stell og å gå fram og tilbake i gangene hele tiden.
– Men hvis jeg prøver å se positivt på det, så fikk jeg jo god hjelp til å ta steget inn i mammarollen i forhold til bleieskift, stell og amming. Før fødselen hadde jeg byttet bleie én gang, og det var på en treåring. Så det var jo både skummelt og fremmed. Men jeg fikk lære ting i mitt eget tempo. Vanligvis er jo folk få dager på barsel, og blir kastet ut i den store verden hvor de må klare alt selv. Jeg synes det høres mer skummelt ut, sier Kine.

Se ble værende på sykehuset i to uker. I halvannen uke var de på barneavdelingen, og de siste dagene ble de flyttet over til lokalsykehuset for vanlig barselopphold.

Trengte mye nærhet
Vel hjemme igjen måtte far raskt tilbake i jobb. Babyen trengte mye nærhet, så han ble båret mye i bæresele.
– Det ødela kroppen min. Jeg slet med rygg og ankler, og hadde kronisk senebetennelse i begge håndledd. I tiden etter har jeg lest og lært mye, og jeg burde nok absolutt ha investert i et sjal eller lignende. Da hadde jeg fått ham enda tettere, og det hadde vært bedre for kroppen min, sier Kine.

Babyen fikk kolikk, og ble derfor også båret mye på armen. Ammingen fikk de ikke til, selv med god hjelp fra sykehuset.
– Så jeg gikk over til pumping og flaske, og hadde tette kontroller på helsestasjonen eller hjemmekontroller, sier Kine.

Innen toårsdagen hadde han tatt igjen alt
Christoffer hang etter motorisk på enkelte ting, men var tidligere ute enn terminbarn på andre ting.
– Jeg husker han begynte å smile da han var sju uker. Da hadde jeg allerede fått kommentarer på at det var på tide at han begynte å gjøre det. Dette gjorde noe med meg som mor. Jeg la det på meg, at jeg ikke var god nok. Men innen toårskontrollen var han innenfor på alle punkter, og godt på vei med språket. Han blir nok lettere blå på leppene enn det som er vanlig når det et litt kaldt, men det har jeg fått høre er vanligere hos premature, forteller Kine.

Gutten er liten og tynn.
– Men om jeg sammenligner med terminbroren og mitt eget helsekort, så hadde han nok ikke vært noe særlig større om han ble født til termin, avslutter Kine.

Hva synes du om artikkelen?