Før fødselen snakket vi om at en perfekt fødsel ville vært åtte timer fra første ri til ungen var ute, og akkurat det ble det jo!

Sist oppdatert: 30. May 2016

Jeg var veldig spent på hvordan fødsel nummer to skulle bli. Første fødselen gikk forsåvidt veldig bra, men var lang og slitsom. Jeg var veldig sliten, og følte jeg hadde liten kontroll. Denne gangen hadde jeg et håp om at fødselen skulle bli kortere, og at jeg selv skulle føle jeg hadde mer kontroll og ikke minst være litt mer tilstede i øyeblikket. 

Jeg var også veldig spent på hvordan smertene ville bli denne gangen – husket jeg hvor vondt det egentlig var? Man glemmer jo så mye, og godt er det. Jeg hadde ingen smertelindring på første fødsel og hadde ikke noen planer om ha det denne gangen heller. Rett og slett fordi tanken på en sprøyte i ryggen skremmer meg mer en tanken på fødsel. 

Lei av å være gravid
Jeg hadde gått tre dager på overtid og var rimelig lei av å gå gravid! Det var en klassisk fredagkveld med Idol og taco bortsett fra at jeg satt pottesur i sofaen og følte at vært minutt på overtid føltes som en evighet. 

Klokken 23:50 våknet jeg av noe som lignet på rier. Men jeg hadde hatt en del modningsrier og mye sterke kynnere, så jeg antok at dette også bare var det. Turte ikke håpe på noe annet. Men det gikk ikke over og jeg bestemte meg for å sette i gang riertelleren og se hvordan den neste timen ble.

Blir det fødsel nå?
Riene kom cirka vært syvende minutt og intensiteten tok seg opp. Jeg bestemte meg for å gå ned i stua og ta meg noe å spise i tilfelle vi måtte på sykehuset. Jeg lot mannen min sove da han også var rimlig lei alle de falske alarmene vi hadde fått med modningsrier. 

Mens jeg spiste tok riene seg opp og jeg gikk opp til mannen min for å fortelle at jeg kom til å ringe sykehuset. Jeg hadde vært på overtidskontroll tidligere den fredagen så jeg visste at jeg allerede hadde 3 cm åpning, og derfor ikke måtte vente for lenge med å ringe. Sykehuset sa vi kunne komme inn så da var det bare å reise. Jeg var i godt humør og klar for at det skulle bli fødsel, mannen min derimot var fortsatt ikke overbevist om at det kom til å bli fødsel helt enda. 

I aktiv fødsel
Da vi ankom sykehuset hadde jeg 4-5 cm åpning og vi ble lagt inn klokken 02:45. Riene avtok litt, noe jordmor sa kom av at man får litt adrenalin når man ankommer sykehuset, og at det kan bremse riene litt. Men det tok ikke lang tid før de var godt igang igjen. Jeg følte jeg hadde mye energi og jeg var såpass bevisst at jeg klarte å føre en ordentlig samtale med både barnepleier, jordmor og mannen min. Det var deilig å kunne få med seg alt som skjedde og jeg følte virkelig at jeg hadde kontroll.

Jeg ba om klystér før riene ble for ille. Jeg kjente riene godt både i ryggen og magen, det samme gjorde jeg ved første fødsel. Da fikk jeg steriltvannspapler som jeg synes hjalp veldig, så da ba jeg om det denne gangen også. Men jeg hadde glemt hvor utrolig vondt det var! Jeg ble helt sjokka! Kunne ikke huske at det var så vondt første gang, men den gangen var jeg også mye mer sliten og mindre bevisst. Trøsten var at det heldigvis hjalp en del så jeg fikk hvilt litt.

En liten pust i bakken
klokken 05 stoppet riene litt opp igjen, og både jeg og mannen min fikk sove litt. Jeg husker jeg sa til mannen min at nå er det stille før stormen. Og det hadde jeg rett i. Jeg våknet 05:50 av at riene var veldig mye mer kraftige og nå kom de plutselig vært 2 minutt. Jeg ville ikke ligge, så jeg ble stående å henge på en prekestol, i håp om at tyngdekraften også kunne bidra litt.

Jordmor spurte om jeg ville prøve lystgass for å dempe noe av smertene, jeg hadde aldri prøvd det før og var skeptisk men det skadet jo ikke å prøve. Det hjalp overhode ingenting mot smertene når riene kom, men det var veldig god hjelp for å hvile mellom riene.

Får vannet til å gå
Vannet hadde fortsatt ikke gått da klokka nærmet seg 07, da hadde jeg 8 cm åpning. Jordmor sa jeg kunne prøve å presse litt for å se om vannet gikk, jeg rakk bare å presse litt før det fosset vann utover hele. det var mye vann! Men det lettet så mye på pressefølelsen – nesten som å føde to ganger!

Klokken 07:30 skulle det være vaktskifte, så kl 07:15 kom ny jordmor og barnepleier inn. Da var det ganske intenst, jeg hadde enormt pressetrang og riene kom hvert minutt. Men jeg fikk med meg at jordmoren som hadde vært med oss fra start ble igjen, og den nye jordmoren kom bort til meg å sa at nå skulle vi snart få møte datteren vår. Hun sa at jeg skulle bare gjøre det kroppen følte for, hvis jeg ville presse skulle jeg bare gjøre det.

Snart i havn
Jeg hørte også at hun sa at hun var sikker på at hun ville være ute før klokken 08:00, altså innen 40 minutter, og det ga meg styrke til å fortsette. Jeg ble kjempemotivert av å få et tidsrom og forholde meg til. Den nye jordmoren var superflink, da jeg endelig fikk presse lindret hun underlivet med varme kluter mellom pressingen – det var utrolig behagelig og lindret så godt! 

Jeg måtte presse godt for hun var ikke festet når fødselen startet, og forsvant derfor litt innover mellom hvert press. Men plutselig kjente jeg at hun kronet, og det var veldig intenst! Men nå visste jeg at jeg snart var ferdig og at jeg skulle få møte prinsessa. Jeg ga alt på siste presset og plutselig var hun ute, klokken 07:46, i soloppgangen som skinte inn vinduet. 

Det var en utrolig deilig følelse og lettelse, jeg hadde klart det! Og jeg var ikke utslitt! Det tok litt tid før vi hørte den første gråtingen, for hun hadde kommet veldig fort og derfor blitt litt stressa. Men etter noen sekunder hørte jeg den nydelige gråten hennes. Det første jeg tenkte da jeg så henne var at hun så annerledes ut en vår første datter, og selvfølgelig at hun var utrolig vakker! Hun var ikke liten, hele 4230 gram og 52 cm.

Mannen min fikk klippe navlestrengen, noe han ikke fikk gjort på første fødsel, jeg fikk henne på brystet og alt føltes veldig bra. Vakre Saga hadde endelig kommet til oss. 

Min definisjon av en drømmefødsel rett og slett. Ikke minst var det utrolig deilig at jeg hadde så mye energi og at jeg var så tilstede under hele fødselen. 


Les flere fødselshistorier

 

Hva synes du om artikkelen?