Vi gravide får med oss mange skrekk-fødselshistorier. De kan ende godt, men det er slike historier man IKKE ønsker å høre om. Man blir stressa, for man vil jo alt alt skal gå som det skal. Jeg synes det er altfor lite av fine og flotte fødselshistorier, så derfor deler jeg min.

Sist oppdatert: 13. november 2014

Jeg har forsøkt å unngå skrekkhistoriene, men har man gravidmage, er man magnet for alle slags historier som omhandler svangerskap og fødsel. Heldigvis har jeg vært gjennom det en gang tidligere, og vet at det ikke trenger å være sånn for alle. Jenta mi fylte tre år 15. november, og jeg har termin i dag, 30. november, med en liten prins.

Jeg har to venninner som også er gravide nå. Hun ene fikk sin førstefødte for åtte år siden, og hadde en tøff fødsel som hun ikke har glemt. Siden vi begge er gravide, snakket vi om fødsel og hun ble overasket over at jeg faktisk gledet meg, og hun trodde alle var traumatiserte etter fødsel, og at ingen hadde fine fødsler (for å sette det på spissen). Den andre venninnen min venter sitt første barn, og har også kun hørt skumle historier, og ble glad over å høre at det faktisk kan gå kjapt uten komplikasjoner.

Da synes jeg det er fantastisk godt og flott å kunne fortelle om min fødselsopplevelse. Ja, det gjør vondt – sykt vondt. Jeg trodde noen skulle rive av meg hofta. Men når barnet er ute, er det glemt (eller nesten, i hvert fall).

Les også disse fødselshistoriene:

En fin og harmonisk fødsel

1 time og 15 minutt fra første rie til han var ute!

En helt perfekt fødsel

Slik begynte fødselen min
For meg startet det med litt «mensvondt» i sekstiden på morgenen, tirsdag 15. november. Slimproppen hadde gått på fredagen. Jeg stod opp i åttetiden og dusjet. Jeg hadde litt kynnere. Jeg var på do klokken 11 og 12, og begge gangene var det slim og blod på papiret. Jeg ringte til føden, og de ba meg ta det med ro siden jeg var i en modningsprosess, og fødselen kunne skje allerede samme kveld (eller neste uke). Det var da riene startet. Jeg skrev ned riene, og de ble sterkere og tettere.

Mannen min kom hjem fra jobb klokken 16, og klokken 17:15 hev han meg og fødselsbagen i bilen og kjørte til sykehuset. Riene var tette, og jeg hadde vondt.

Ankommer sykehuset
Da vi kom fram, var det en dame som satte meg i en rollestol, og løp bortover gangen med mannen min i hælene. Jordmødre undersøkte meg, og jeg hadde bare én centimeter åpning. Klokken var 17:30. Det var nedtur. Jeg hadde hørt at det kunne ta tre timer per centimeter.

Jeg satt i badekar/basseng fordi jeg ønsket vannfødsel, og det hjalp litt på smertene. Jeg gikk opp av badet og ble undersøkt igjen rundt klokken 20. Da hadde jeg fem centimeter åpning. Jeg fikk epidural, som dessverre gjorde at jeg ikke kunne føde i vann. Men jeg er glad for at jeg tok den, for da fikk jeg en pust i bakken, og fikk spist en banan.

En liten prinsesse hilser på verden
Klokken 21:45 gikk vannet, og klokken 22:30 hadde jeg ti centimeter åpning, og fikk begynne å presse. Jeg husker det var godt å få begynne å presse for da slapp smertene noe. Klokken 23:49 var vår vakre prinsesse ute og hilste på verden. Hun ble trygt plassert på mammas bryst, og en stolt nybakt pappa fikk klippe navlestrengen.

Les flere fødselshistorier:

To press så var han ute!

Drømmefødsel helt uten smertelindring

Ble syk av morkakerester

Mine beste tips
Jeg hadde notert riene mine på et ark i løpet av dagen – hvor lenge de varte, og når de kom. Dette ga jeg til jordmødrene på sykehuset. Jeg hadde også med meg brev til dem om tankene mine rundt fødsel. Jeg tror nok brevet hjalp til å gjøre fødselen til en flott opplevelse. Jeg fikk være i boblen min, mens de stelte med meg, masserte meg, gjorde meg trygg, ga meg informasjonen jeg ønsket og så videre.

Det hjalp selvfølgelig også at jordmødrene (en var lærling) var to flotte, positive mennesker som sammen med min mann hjalp meg gjennom fødselen. Mannen min hjalp meg å puste riktig, og holdt på å besvime flere ganger (hehe). Han var der ved min side hele tiden, og ga skryt og sa hvor sterk jeg var, og hvor stolt han var. Dette hadde jeg sett på film at de gjør, men hadde ikke troen på at det fungerte, men den styrken jeg fikk av ordene han sa, var ubeskrivelig! Det betydde mye. Bare et lite tips til andre vordende fedre.

Så tenk positive tanker, si positive ord, gjør positive handlinger, og det positive gror. Tenk deg til en positiv og flott fødsel!

Hva synes du om artikkelen?