Jeg fikk henne på brystet og vi gråt av lykke. Det var den mest fantastiske følelsen noen sinne! Men så fikk jordmor brått litt småpanikk og tilkalte masse folk...

Sist oppdatert: 15. mai 2015

Jeg var nesten en uke på overtid, og utålmodig. Etter falsk vannavgang noen dager tidligere, kjentes det ut som at tiden aldri skulle komme. Men så begynte plutselig slimproppen delvis å gå, og jeg ventet endelig med spenning. Lite visste jeg hva som skulle komme.

Fødselen er i gang!
Klokken 00:30 natt til fredag våknet jeg og kjente på noen menssmerter jeg ikke hadde hatt før. Jeg tenkte at «Yes! Nå har jeg snart babyen i armene mine!» Jeg ringte til sykehuset, og de ba meg dusje, spise og sove – og så ringe tilbake når det var fem minutter mellom riene.

Sove kunne jeg drite i, for det var så vondt at det var uaktuelt. Etter sju timer var riene en del vondere, men de var fortsatt ujevne. Jeg ringte til føden igjen, og de ba meg komme inn for en sjekk. Vi hadde 1 1/2 times reisevei, og håpte at vi slapp å bli sendt hjem igjen.

Les også:

Slik forbereder du seg fysisk og psykisk til fødselen

Fødestillinger: fordeler og ulemper

Igangsetting på overtid –  slik fungerer det

Bare to centimeter åpning
Da vi kom til sykehuset hadde jeg bare to centimeter åpning. Vi ble bedt om å dra på kjøpesenteret i nærheten, og komme tilbake om et par timer. På den måten slapp vi å dra helt hjem.

Nå begynte det å gjøre skikkelig vondt, og det var også vondt mellom riene. Etter to timer dro vi tilbake til sykehuset, og jeg hadde nesten tre centimeter åpning. Siden det var så få på føden den dagen, fikk vi endelig et rom. Da var klokken 15.

Skjer ikke så mye
Timene gikk, og riene ble vondere og vondere – men de var fortsatt veldig uregelmessige. Siden jeg hadde vondt mellom riene også, fikk jeg aldri hvilt meg heller.

Natten kom, og jeg hadde bare fire centimeter åpning. Jeg begynte å bli sliten, og fikk noe morfinlignende og noe å sove på. Det var helt himmelsk! Jeg sov tre-fire timer og våknet med nytt mot.

Tar vannet og ting skjer
Jeg hadde fem centimeter åpning da det begynte å slidre i trusa – vannet begynte å gå. Det var brunt, og jordmor syntes vi skulle stikke hull på hinnen slik at alt vannet gikk på én gang. Etter 36 timers latensfase tok jordmor vannet, og etter det satte det skikkelig i gang! Klokken var 13.

De sjekket om babyen var stresset, men sa at den hadde det fint. Jeg fikk endelig epidural, men bare slik at den tok toppene på riene.

En liten jente kommer til verden
Etter fire timer begynte pressriene. Det var så heftig! Jeg har aldri opplevd en urkraft så sterk og mektig som det! Lystgassen var nå min beste venn. Jeg presset i 1 1/2 time før nurket endelig var ute. Jeg fikk henne på brystet, og vi gråt av lykke da vi så henne. Det var den mest fantastiske følelsen noen sinne!

Les også:

Barseltiden: En turbulent tid

Be om å få se morkaken!

Sydamen og den nybakte mammaen

Trodde jeg skulle dø
Lykken tok brått slutt. Jordmor fikk litt småpanikk og tilkalte masse folk. Morkaken ville ikke ut, og blodstrålen stod rett ut på gulvet. Jeg ble bedt om å presse, men hadde ikke pressrier. De satt sprøyter i låret som skulle hjelpe livmoren å trekke seg sammen, men nei…

Enda flere folk kom inn, og jenta mi ble brått tatt fra meg. Jeg ble kjørt i hui og hast inn på operasjonssalen. Jeg var livredd og trodde jeg skulle dø. Alt jeg tenkte på var den lille jenta mi som jeg trodde jeg aldri skulle få se igjen.

Grusomt vondt
Jeg hørte de snakket om stort blodtap og altfor lavt blodtrykk. Siden jeg hadde spist fikk jeg ikke narkose, men de økte dosen med epidural. Før den begynte å virke skikkelig, puttet gynekologen hånden sin inn og dro ut morkaken! Det var et smertehelvete jeg aldri kunne forestilt meg. Jeg hylte og srek i full panikk over smertene, og anestesilegen presset lystgass i ansiktet på meg.

Like raskt som det begynte, var det over. Morkaken var ute, og de fikk kontroll på blødningen. Jeg mistet 3,2 liter blod og fikk blod- og væsketilførsel. Jeg følte meg helt jævlig, og trodde jeg skulle svime av. Men nå var det endelig over.

Endelig tid med datteren
Jeg ble kjørt til overvåkningen, og måtte ligge der i et par timer. Og endelig kom de to nydeligste menneskene i livet mitt mot meg. Jeg gråt da jeg fikk se datteren min igjen, og var så glad for å være i live og kunne være den vesle skjønnhetens mamma!

Nå koser vi oss masse, og jeg er overfylt av kjærlighet til den lille datteren min. Og det verste av alt? Jeg gjør det gjerne igjen!

Hva synes du om artikkelen?