Jeg har slitt veldig med fødselsangst hele svangerskapet. I grunn har jeg slitt med det i mange år, så det å få barn var faktisk uaktuelt en stund. Men jeg oppsøkte lege og jordmor lenge før jeg ble gravid og gikk til samtaler. Jeg var redd for smertene, komplikasjoner, miste kontrollen og ting jeg egentlig ikke kan forklare helt.

Sist oppdatert: 11. mars 2008

Så ble jeg gravid med skrekkblandet fryd. Jeg var til flere samtaler med jordmor på sykehuset, fikk «diagnosen» Ekstrem fødselsangst, og forberedte meg alt jeg klarte på den forestående fødselen. Til slutt måtte jeg kaste inn håndkle å søke om keisersnitt og dette var et stort nederlag for meg.
 
Etter fæle møter med leger, gynekolog og skremsel med at babyen min var alt for liten fikk jeg endelig dato for keisersnitt, 9 dager før termin. Jeg var overlykkelig og etter mnd med angst og tårer skulle jeg nyte de siste tre ukene av svangerskapet. Det ble med tanken.
 
Onsdag 3. oktober våknet jeg halv 6 med mageknip, trodde jeg, men av en eller annen grunn kikket jeg på klokken, 05.38. Jeg karret meg opp på do og var litt dårlig i magen. Gikk å la meg igjen men fikk enda et ”mageknip” gitt. Gikk på do igjen også enda en gang!
 
Mannen min lå og sov og han skulle ikke opp før 7 så jeg lot han sove for han skulle ha en lang dag på jobben og dette var jo ikke noe, det var jo bare litt mageknip!
 
Kl 7 sto han opp og jeg sa jeg var litt dårlig i magen og lurte på om han syns jeg skulle ringe sykehuset. Sånn i tilfellet?? Han sa at det burde jeg for sikkerhets skyld. Jeg hadde også hatt ei høygravid venninne på besøk dagen før som sa at «det er bedre å ringe en gang for mye enn for lite». Jeg trodde seriøst at det ikke var noe på gang i det hele tatt, for rier skulle jo være vonde, men tok ingen sjanser for jeg skulle jo ha keisersnitt! Alle mine gravide venninner var jo stadig på sykehuset for sjekk så da kunne jeg vel jeg også.
 
Men jeg ringte sykehuset da og forklarte mageknipet. De sa at jeg ikke trengte å komme, men da jeg fikk de til å lese om angsten min så sa de jeg var hjertelig velkommen! Da jeg la på telefonen så begynte det å renne!! Men jeg trodde fortsatt ikke det var noe, bare masse utflod.
 
Dagen før så hadde jeg vært på vekstkontroll på sykehuset så baggen var pakket allerede i bilen. Så det var bare å kle seg og reise. Skulle jo bare på sjekk.
 
Vi har en time til sykehuset så det ble en lang biltur. Fikk tak i magen hvert 2-4 minutt, men syns ikke det var så vondt. Sa til mannen min at jeg syns så synd på de som måtte føde. Tenk så vond de hadde det!!!
 
Jeg kom på sykehuset og der møtte jeg legen som hadde tatt vekstkontroll på meg dagen før og hun lurte på hva jeg gjorde der i dag igjen. Jeg hadde jo ikke så vondt, men de la meg nå på registrering da. Sjekket meg ikke eller noe!
 
Der lå jeg da og følte meg rimelig teit. Mannen min gikk og tullet og tok bilder og koste seg. Men så fikk jeg et skikkelig tak og jeg bare måtte på do. Jeg ringte på legen og spurte så pent jeg kunne om jeg kunne få gå på do, og hun spurte om jeg hadde vært på do tidligere i dag? «Ja tre ganger»! «Da får vi vel sjekke deg da» sa hun!
Da hun var ferdig tok hun meg i hånden og kikket på meg! ”Du har 7 cm og ingen kant du”!!! Mannen min sa senere at da skulle du sett uttrykket i ansiktet ditt!
 
Så kom valget: Keisersnitt eller ikke? Jeg tenkte ca 1 minutt på det og valgte fødsel. Hadde det ikke vært verre enn dette så skulle jeg da føde!! I tilegg til at jeg følte jeg hadde full kontroll på kroppen min! Da ble det fart på legen og jordmor ja!
 
I papirene mine sto jo alt om angsten min og hva som skulle gjøres i tilfellet fødsel. Epidural, spinal osv osv! Alt av smertestillende skulle pøses på. De fikk kastet meg inn på en fødestue og jeg spurte om jeg kunne få lystgass (som ikke virket) og moret meg over de stressende jordmødrene som skulle liksom rekke å sette epidural. Jeg bare tenkte ”blås i det, jeg trenger ikke noe”. Men de rakk det ikke og da var det full åpning etter bare noen minutter.
 
Så var det bare å hive seg i fødesenga og presse i vei. 15 minutter etter var min lille sønn ute! Han ble født 09.58, 4 timer og 16 min etter at jeg våknet hjemme med det jeg trodde var mageknip. Han var 2760 g og 48 cm lang.
 
Den følelsen var fantastisk og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å føde vanlig. De som var med sa at den burde vært filmet for fødselen var helt perfekt! Tenk at jeg var så heldig. Kan nesten ikke tro at det er sant!
 
Det gikk fra keisersnitt til fødsel uten smertestillende. Og jeg kan med hånden på hjertet si at det var ikke så ille. Langt i fra så ille som de skremselshistoriene folk elsket å fortelle meg både før og under graviditet. Da babyen min kom opp på brystet mitt tenkte jeg ”Dette skal jeg gjøre flere ganger!!”
 
Babyverden gratulerer innsenderen av denne historien. Premien er en bæresele fra BabyBjørn.
 
Send inn din fødselshistorie innen mars og vinn flotte produkter fra Mother Nature, sponset av Løvebarna.no  Historiene sendes til babyverden@sandviks.com For å være med på konkurransen må du huske å legge ved bilde av barnet. Alle historier blir publisert.
 

  

 
Hva synes du om artikkelen?