Det ble mer dramatisk enn noen kunne forestilt seg. Og noen hver ville kanskje føle det urettferdig at sykdom rammet nettopp dem. Men familien har valgt å være takknemlige for hjelpen de får og føler de er i trygge hender; "Vi føler oss så godt tatt vare på", skriver Ingvild til Babyverden.

Sist oppdatert: 7. December 2009

Dette er Ingvilds historie: Ofte trekker en frem negative opplevelser en har med helsepersonell, og noen ganger er det også kanskje nødvendig. Vi har heldigvis også gode opplevelser, og de må også få komme fram i lyset, synes jeg.
Jeg er så takknemlig for den hjelpa vi har fått av fagpersonell både på Hammerfest sykehus og i Tromsø på UNN! Jeg tenker ofte på hvordan det hele ville gått hvis vi ikke hadde født på sykehus, og om været hadde vært enda dårligere og ikke kunne ha overført jenta vår til Tromsø. En kunne ha valgt å være bitter og føle det hele urettferdig, både det at jenta vår var syk og at vi fikk den starten vi fikk. Vi har derimot valgt å være så ufattelig takknemlig for den hjelpa vi har fått, og at vi fremdeles har vår lille store datter i livet vårt.
 
Natt til fredag 25. september våknet jeg i femtiden av ei rie. Det rare (syntes jeg) var at de kom allerede fra begynnelsen av med fem minutters mellomrom. Tenkte kanskje dette var tullerier, men da de gjorde så vondt, skjønte jeg at det virkelig hadde startet, 10 dager etter termin!
 
Fly til Hammerfest
Vi kom inn til fødestua for sjekk litt før kl. åtte (alle førstegangsfødende i Alta må til Hammerfest sykehus som er to timer unna). Riene var da med ca to minutts mellomrom.
Hun sjekker meg, og jeg har 1 cm åpning. Hun sier videre da at hun skal bestille ambulansefly til meg, for hun vil ikke at vi skal kjøre i to timer med rier som kommer så tett. Vi flyr dermed til Hammerfest, og når vi kommer frem får jeg den etterlengta lystgassen alle har snakka så varmt om.
 
Måtte etter en stund opp å gå og spise etter ordre fra jordmor, noe som var helt forferdelig. Ble deretter putta i badekar med lavendelolje (som lukta forferdelig intens..) og med noe panmusikk som bare var irriterende… Lå der til jeg ikke klarte å ligge der mer, og fikk endelig lystgass igjen.
Lå deretter og jobba med riene en stund, da jeg plutselig trodde jeg tissa på meg. Det var selvfølgelig vannet som gikk, og jeg hadde da 3 cm åpning. 45 min senere hadde jeg 5 cm. Jeg jobbet slik til jeg plutselig kjente at jeg måtte trykke. De undersøkte meg og jeg hadde nå 9 cm åpning. Jeg fikk ikke lov å trykke med det første, siden jeg hadde en kant igjen (?) og måtte derfor vente.
 

Fantastisk å få trykke!

Dette var noe av det verste jeg har vært med på. Og det var nå mine “urlyder” kom inn i lystgass-maska. Det var derfor helt fantastisk da jeg endelig fikk lov å begynne å trykke. Jeg trykka og pusta om hverandre og hadde ikke fokus på annet, og oppdaget plutselig at det var kommet inn en lege. Det gikk nok en stund og plutselig var det kommet inn en gynekolog i tillegg. Han kom og gikk litt og plutselig skjønte jeg at nå setter de inn vakum sugekopp (eller hva det heter…) Jeg fortsatte å presse og jobbe med riene men skjønte at jordmoren syntes at riene varte for kort. De satte riestimulerende for å prøve å gjøre riene mer effektive, noe det ikke ble.
 
Fikk dermed bedøvelse, ble klippet og gynekologen satte på koppen.
En jordmor holdt så ett håndkle over magen min og presset ned, sykepleieren holdt den ene foten, legen den andre og gynekologen dro i koppen mens jeg presset. Barnet mitt ville ikke ut…
 
Hastekeisersnitt…og mye dramatikk 
Etter å ha forsøkt en stund ramlet koppen av, og gynokologen sa hastekeisersnitt. Det ble trykket på alarmknappen og jeg ble ført til operasjon.
Jeg ble lagt i narkose, og våknet opp med det store spørsmålet om hvor barnet mitt var, og hvilket kjønn det hadde.Ingen kunne gi meg svar på det, og fikk beskjed om at det nok ville komme noen å gi meg svar snart.
 
Lå på intensiven og ventet, full av medisiner, og spurte alle som kom om svar.
Min samboer kom plutselig og fortalte at vi hadde fått ei jente, men hun var syk og må sendes til Tromsø. 
Da hun kom ut ville hun ikke puste selv og hjertet slo veldig sakte. Legene tror hun svelget fostervann som var misfarget og derfor ikke klarte å puste selv.
De startet gjenoppliving og min samboer stod å så på… Da de hadde holdt på i ti-femten minutter og hun ikke ville puste selv, gikk samboeren min, for han trodde at hun var død…Og alt han tenkte på var hva han skulle si til meg…
 
Måtte i respirator i Tromsø
Hjertet slo av seg selv etter fem min. Barnelege i Hammerfest kontaktet UNN og det ble bestemt at hun skulle bli lagt i respirator og skulle nedkjøles til en kroppstemperatur på 33,5 grader. Dette gjør de for å minske eventuelle hjerneskader, noe de vistnok har gode effekter av.
Ett team fra Tromsø kom med ambulansefly for å hente jenta vår og fortsatte behandlingen i Tromsø. Samboeren min fulgte med til Tromsø, mens jeg ble værende i Hammerfest. Jeg hadde da enda ikke truffet vår kjære lille skatt.
Jeg ble igjen på sykehuset til søndag. Det var dårlig vær hele helga og først på søndag var været såpass bra at jeg kunne få reise jeg også. Datteren vår var da blitt ett og ett halvt døgn gammel og jeg skulle endelig få treffe henne for første gang.
 
– Hadde så inderlig lyst å løfte henne opp
På grunn av store bekkenplager hadde jeg vanskelig for å gå, og ble plassert i rullestol. Samboer trillet meg avsted fra barsel i Tromsø, og til nyfødt intensiven

der jenta vår lå. Hun var kald, hadde masse masse slanger og ledninger på seg og hadde en drakt på seg for å holde seg kald.
Hun var så vakker der hun lå, og jeg hadde så inderlig lyst å løfte henne opp og varme henne, men jeg kunne det ikke…

 
Hun skulle ligge slik i 72 timer før de skulle varme henne opp igjen.
De varmet henne opp igjen med 0,5grad i timen og utpå kvelden så våknet hun og hun pustet selv. Hun hadde ikke hatt kramper eller andre negative tegn under behandlingen. En lungebetennelse ble behandlet, og MR så bra ut.
 
 
Endelig hjemme!
Etter 14 dager på sykehus fikk vi endelig komme hjem. Da var både jeg trygg på amming og vi følte oss klare til å ta med oss hjem vår kjæreste lille skatt!
Jeg er så ubeskrivelig glad for at sykehusene samarbeider på denne måten og at vi får den beste hjelpen vi bare kan.
 
Vi har følt oss så trygge på at vår datter har fått riktig behandling. Vi har hele tiden fått være sammen med henne og har blitt oppdatert hele veien om hvordan og hva de gjør med jenta vår.
Nå skal vi snart på tre mnd kontroll tilbake til Tromsø, og vi føler oss så godt tatt vare på. Jente vår virker frisk og fin, og jeg gleder meg til fremtiden sammen med henne.
Livet som mamma er fantastisk!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSterke historier om små skatter
Neste artikkelUvanlige steder å føde
DEL