Det var en fredag, den 02. juni 06... Hele natten hadde jeg ikke fått sovet, det var noe på gang tenkte jeg.

Sist oppdatert: 29. august 2006

Klokka 5.00 måtte jeg bare stå opp. Hvert 20. minutt kom en ri. Jeg la meg i badekaret med varmt vann, jeg hadde hørt en gang at det skulle hjelpe slik at fødselen kommer bedre i gang. Mannen min spurte meg om han kunne reise til jobben eller om han skal heller bli hjemme. Jeg sendte han bare til jobben, på grunn av at det jo fortsatt bare var 20 minutter mellom riene.

Omkring klokka 12.00 begynte riene å komme hver 10. minutt. Jeg ringte svigermor og fortalte hvordan det lå an… Hun var mye mer nervøs en meg og sa bare: «Du må reise til sykehuset nå!!! Det kan gå fort når det først skjer, og du må ringe Steven, han trenger jo en time for å kjøre hjem å hente deg.”

Men jeg tok det med ro og gikk ut og spaserte litt rundt… det er jo godt til å bevege seg litt, tenkte jeg, riene skal jo komme i gang. Da jeg var hjemme igjen, ringte eg til jordmoren min. Hun sa at jeg skulle ringe mannen min, og at vi skulle bare kjøre til Stavanger. Vi hadde jo en time å kjøre og. Så ringte jeg, og da mannen min var hjemme kom riene hver 5. minutt. Men jeg tenkte, jeg må jo lage noe mat til han, han er sikker sulten og han må jo være i god form når han er med til fødselen. Etter at vi hadde spist reiste vi endelig. Det var fremdeles 5. minutter mellom hver ri. Jeg tenkte at det egentlig ikke var så særlig vondt. Husker jeg sa til mannen min: ”Jeg håper bare det ikke er falsk alarm.”

Da vi endelig kom fram til Fødeloftet undersøkte jordmor meg. Åpningen var på 2 cm og jeg hadde ekte rier. Barnet kommer sikkert i natt eller i morgen tidlig. Vi gikk i trapper for at riene skulle bli kraftigere, men de kom fremdeles hvert 5. minutt. Jordmoren anbefalte oss å reise til byen for å spise noe sterk mat. Så dro vi og spiste god kina-mat, mmm …

Kl. 22.00 var vi tilbake på sykehuset, men riene var ikke sterkere. Nei, de var mindre og mer uregelmessige. Jeg hadde fremdeles bare 2 cm åpning. Vi lå oss til å sove, og neste morgen spurte jordmor hvordan det lå an med riene. Jeg måtte svare at jeg trodde de var helt borte. CTG-en viste det jeg trodde, det var bare noen små rier igjen. ”Du er nok ikke i fødselen enda,” sa jordmor. Jeg måtte bare grine, for jeg følte meg så dum. ”Det var jo ekte rier,” sa jeg. ”Du må ta det med ro,” sa jordmor, og så måtte vi bare reise hjem igjen.

Hjemme var jeg helt deprimerte og det gikk flere dager. Hver kveld hadde jeg rier hvert 5. minutt, og de kom etter hvert kraftigere og tettere. Men jeg tenkte at nå skal jeg vente. Jordmor hadde sagt at jeg skulle vente så lenge at jeg ikke hadde lyst til å snakke når riene kom. Familien min forstod ingenting. Alle spurte hvorfor de ikke satte i gang fødselen og de var bekymret for babyen, og da ble jeg enda mer deprimert. Følelsene gikk opp og ned, jeg grein flere ganger og var i tvil om jeg skulle reise inn igjen.

Torsdag den 08.06.06 kl. 5.30 våknet jeg på grunn av en veldig kraftig ri. ”Hvis det kommer en sånn ri til, så kommer hun i dag,” tenkte jeg. Og så kom det en til! ”Du må ikke kjører til jobben i dag,” sa jeg til mannen min. ”Er du sikker?” spurte han. ”Du må ikke bli lei deg hvis ikke babyen kommer i dag heller,” sa han.

Hver 5. minutt var det veldig vondt. Jeg gikk og dusjet og pakka sammen noen ting og tang til sjukehus. Riene kom tettere og tettere, hvert 3. og hvert 2. minutt. Jeg ringte til fødeloftet og sa at nå hadde jeg ikke lyst til å snakke lenger under riene, så nå kommer vi …

Da vi kom på fødeloftet denne gangen (kl. 8.45), håpte jeg bare at vi ikke måtte hjem igjen. Jordmor Åshild fortalte at åpningen var 6 cm. ”Du har jobbet bra allerede!” sa hun. Vi var så lykkelige, det var ikke falsk alarm. Vi var så glade for at nå skulle vær lille engle komme! Jeg fikk akupunktur for at livmoren skulle åpne seg fortere. Etterpå gikk jeg i badekaret. Riene var regelmessige, og jeg var der i to timer. Jeg visste ikke om jeg skulle ligge eller stå. Alt var så ubehagelig der inne. Åshild og en som het Anita hjalp meg å komme fra badekaret til sengen.

Akupunktur igjen, nå begynte det skikkelig å trykke nede. ”Jeg har så lyst til å presse,” sa jeg. Åshild undersøkte en gang til, og sa at eg kunne presse nå. Åshild anbefalte en annen fødeposisjon, jeg satte meg på krakke og mannen min var bak meg. En ny ri. Mellom hver ri måtte jeg bare smile, på grunn av at jeg var så glad at jeg snart kunne holde babyen vår. Da kom hodet, og jeg måtte bare skrie ”SCHEISSE!” Da måtte alle le. Jeg er født i Tyskland, og jordmor hadde sagt at jeg sikkert kom til å snakke tysk hvis det ble veldig vondt, men til nå var det det eneste jeg hadde sagt på tysk. Resten gikk på norsk…

En siste gang måtte jeg presse, og der kom kroppen. Følelsen var enorm, og hjertet banket høyt. Både jeg og mannen min grein, for vi hadde ventet så lenge. Hver kveld var vi i tvil om vi skulle reise inn til sjukehuset eller ei, og nå var verdens søteste jente født, kl.12.42. Ronja Joeline heter hun. 3140 g, 48 cm og 32 cm i hodeomkrets. Først 1 uke med merkelige rier og etterpå bare 4 timer fødsel og 20 minutter med pressrier, det gikk fort for en førstegangsfødende sa alle. Etterpå var vi på familierom, og da storkoste vi oss med vår lille prinsese. Neste dag reiste vi hjem.

Nå kan eg si, ja selvfølgelig er det vondt, men det å føde et barn er de utroligste opplevelse som fins. Alle smerter er jo vekk med en gang du hører babyen skrike eller holder babyen tett i fanget ditt. Men jeg må også si og jeg ikke var redd for fødselen en eneste gang.  Til slutt vil jeg anbefale Fødeloftet i Stavanger. Det var kjempegod oppfølging og veldig god støtte under fødselen og alle var veldig hyggelige!

Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen?