Under svangerskapet gikk jeg til hyppige kontroller grunnet at jeg hadde noe høyt blodtrykk, noen ganger protein i urinen og mye vann i kroppen. Jeg var også til ultralyd flere ganger enn det som er normalt i et vanlig svangerskap. Hver gang fikk jeg beskjed om at jenta vår kom til å bli en stor baby ved termin.

Sist oppdatert: 21. mai 2007

Jeg har alltid vært litt skeptisk til fødsel og så ikke frem til selve fødselen. Jeg har sett noen fødsler som student når jeg tok sykepleien. Ingen av disse fødslene ble ”normale”, tang, vakuum og et akutt keisersnitt. Så jeg hadde noen netter med mareritt der jeg ikke forstod hvordan hun skulle komme ut. Noe som er litt seint å tenke på når hun allerede har vært i magen noen måneder.

Etter hvert som terminen nærmet seg ble det klart at babyen ikke kom til å snu seg, det ville bli en setefødsel. Hjelp!!! Jeg skal aldri føde en setefødsel var min første tanke!!! Aldri!!

Legen min sendte meg bort til en gynekolog som hadde ultralyd for å være helt sikker på at hun satt i sete, dette var ca 4 uker før termin. Det stemte, hun satt i sete og hun ble målt til å være litt over 3 kg da.

Noen dager senere var jeg på sykehuset og tok CT av bekkenet mitt for å se om dette var stort nok. Tirsdag fikk vi time hos en lege på kvinneklinikken for å måle hvor stort fosteret var blitt nå. Denne timen hadde jeg et budskap, SKAL ha keisersnitt!! Dette var vi to om, min mann støttet meg i at keisersnitt nok var den beste løsningen.

Legen hørte på hva vi hadde å si, hun tok seg god tid både til å høre på min frustrasjon og redsel og til å måle babyens størrelse. Vi fikk da beskjed om at babyen i dag var 2700g. Ble ganske oversaket over at hun ikke var større etter det vi har hørt tidligere. Legen sa at keisersnitt ikke var noe alternativ, jeg skulle gå svangerskapet ut, fikk time igjen på poliklinikken 1 uke etter termin. Jeg tror aldri jeg har vært så frustrert i mitt liv. Gråt MYE den kvelden.

Natt til torsdag samme uke våknet jeg i ett tiden, og trodde jeg hadde tisset på meg. Tenkte ikke på at fødselen kunne være i gang. Det var i alle fall da som bestilt, jeg ønsket å bli satt i gang tidligere noe legen på KK avslo. Gikk og skiftet, snudde meg i senga igjen, nok en gang tisset jeg på meg. Ble litt urolig, forstod ikke helt hva som begynte å skje. Vekket min mann, og vi ble enige om at vi ringer føden. Antydninger til rier begynte rundt kl 03 om natta. Kom inn på føden kl 06, hadde da 4cm åpning. Først da gikk det opp for oss at fødselen var i gang.

Når vi kom på føden var riene sikkelig i gang, hyppige og tiltagende vonde. Vi fikk etter hvert en stor ny fødestue, ettersom det skulle være så mange tilstede under forløsningen. Det var flere leger og jordmødre som undersøkte meg hyppig i løpet av formiddagen. Babyen begynte å bæsje bek rundt kl 07, så jeg hadde nesten hele tiden bek ned til knærne, følte meg ganske ekkel. Rundt kl 09 ble det satt inn en trobe på barnets rumpe for å overvåke henne hele tiden. Det var egentlig ganske frustrerende å ikke kunne gå mer enn ett par meter fra maskinen, takket være prekestolen så gikk dette bra.

Kl 1030 fikk jeg epidural, det var utrolig deilig. Det var selvfølgelig vondt, men klarte å slappe mye mer av. Kl 1430 hadde jeg 10 cm åpning, men måtte vente i 2 timer før jeg fikk presse, grunnet at babyen måtte komme mer ned i bekkenet. Fikk begynne å presse ca 1630. Hadde ikke ordentlige press-rier, men fikk beskjed om å presse tre ganger på hver ri. Det begynte etter hvert å bli ganske folksomt inne på fødestuen. Jeg registrerte de fleste, men i følge min mann så var det 14 stykker til stede. Flere jordmødre, barnepleier, barneleger og fødselsleger osv. Dette var noe jeg hadde tenkt en del på, hvordan det ville bli å ligge så blottet foran en skare med mennesker. Det kunne faktisk ikke brydd meg mindre akkurat da.

Begynte å presse og etter en liten stund sa den ene jordmoren at hun så rumpa. Hver gang jeg presset kom rumpa ut, og når jeg slappet av gikk den tilbake. Det var utrolig frustrerende, varte ca 11/2 time. Da var jeg så sliten og viste ikke til slutt hvordan jeg skulle klare det siden jeg ikke kom lenger, men babyen jobbet seg nedover hele tiden. Det var en assistent lege som skulle ta i mot, og alle forberedelsene var tatt, som for eksempel å klippe. Legen satt seg ned og skulle ta i mot da overlegen kom å skjøv henne til side for å ta over. Babyen fikk ikke oksygen, så legen fikk ut beina og fikk ut ungen med et utrolig stødig håndgrep. Tydelig at dette var hun dreven i. Navlestrengen ble fort klippet og ungen ble tatt bort til barnelegene.

Hun scoret dårlig på apcar med en gang, men hun kom seg etter hvert. Presset i litt over 2 timer før babyen kom ut.
Det var en slitsom men en fantastisk opplevelse.

Hanna kom kl 1830, hun var kun 2410 og 42 cm lang.

Grunnet til at jeg ville skrive litt om min fødsel er fordi jeg for det første var skeptisk til å føde og grudde meg veldig. Ønsker å fortelle at jeg sitter igjen med en fin opplevelse av en setefødsel. Nå var riktig nok jenta vår liten, men det gikk utrolig greit. Når jeg fikk endelig beskjed om at hun ikke kom til å snu seg leste jeg en del om setefødsler. Det var mye om at det er en betydelig høyere risiko og at det er spesielt vondt og vanskelig å føde i sete. Familie og venner var også veldig skeptisk til setefødsler, alle støttet oss i at keisersnitt var det lureste.

Jeg skal ikke råde noen til å føde eller å ta keisersnitt, men jeg vil si at til tross hvor skeptisk jeg var så gikk dette veldig fint. Føde det kan jeg fint gjøre igjen!!

Hva synes du om artikkelen?