9. desember hadde vi besøk av sambo sin bror og hans to barn. Pepperkakebaking sto på dagsorden, og jeg feis rund hjemme og fiksa og ordna til de skulle komme. Etter mange timer med frustrasjon, kakebaking og steking, satt vi oss ned mens ungene så barne-tv og slappet litt av.

Sist oppdatert: 21. februar 2008

Da vi hadde shippa besøket ut av dørene, var min siste kommentar til sambo sin bror: «hvis ikke dette setter riene i gang så skjer det aldri». Mye styr og kaos den kvelden kan man si.

Vi fikk sønnen vår i seng og satte oss ned for å slappe av. Da begynte jeg å kjenne noen små tak men feide dem bort som kynnere. Men sambo var bestemt på å ta tiden mellom dem så vi fant frem penn og papir, og skreiv ned klokkesletta.

Det begynte med 12 minutter mellom og etter noen timer var vi nede i 8 minutter. Jeg ringte føden for å høre om når vi skulle komme inn, om det gjorde vondere utover kvelden, for jeg hadde ikke noe spesielt vondt der og da. Siden jeg var andregangsfødende kunne jeg komme når jeg ville ettersom ting kunne gå litt fort andre gang. Lite ante vi hva som var i vente den natta!

Da vi kom inn på Ullevål var klokka ca 1. I det vi tar i dørhåndtaket for å åpne døra inn til barsel B begynner jeg å gråte for jeg fikk flashback av fødsel nr 1 og bestemte meg for at dette vil jeg ikke allikevel.

Jeg blir vist inn på en kjempe fødestue med badekar, stort bad med dusj, og var egentlig ganske overrasket over hvor stort og fint det var i forhold til første gang. Jordmor ville sjekke åpningen så jeg la meg til rette og håpa på minst 2-3 cm åpning.

Til min store skuffelse så klare hun så vidt å presse inn en finger og jeg hadde ikke åpning. Blei skikkelig lei meg, men siden jeg ikke hadde så vondt så kunne jeg ikke si så mye på det. Hun mente det var i gang og at vi kunne få bli siden det var bare 2 andre som var på fødeavdelingen den kvelden og vi hadde så lang reise.

Jeg fikk en stikkpille som skulle dempe litt smerter etter hun røska til oppi der og la meg til å sove. Klokka 04.00 våknet jeg å måtte opp å gå for nå begynte jeg å kjenne takene veldig godt, men fremdeles ikke sånn at jeg syns det var forferdelig for jeg lo og prata under riene.

Jordmor kom inn for å sjekke om vi fortsatt sov da klokka var ca 05.00, men siden jeg var våken så ville hun sjekke åpningen igjen. Hele 2 cm. Wow!!

Jeg fik etter lenge og vel legge meg i badekaret, og der hadde jeg 3 rier som jeg pusta meg fint gjennom og spøkte å lo med sambo gjennom pausene. Jordmor trodde sikkert jeg var den megapysa som kom inn så tidlig, he he.

Da klokka ble rett over halv 6 begynte ting virkelig å skje. Jeg fikk en følelse av at nå mister jeg kontrollen, og følte at jeg måtte bare reise meg opp for nå skjedde noe som jeg absolutt ikke kom til å ha kontroll på. Jeg aner ikke hvorfor jeg fikk den følelsen, men jeg er så glad for at jeg faktisk reiste meg opp da.

Da kjenner jeg at det kommer en heeeeelt forferdelig smerte bare helt plutselig. Den kom ut av det blå…  Riene kom uten stopp. Jeg følte at der den ene ria toppa seg starta den neste….

Jordmora satt på sengekanten og så på det hele. Hun fikk lettere sjokk da sambo prøvde å hjelpe meg, men jeg langet ut å slo ham alt jeg kunne…hehe! Jeg fikk en prekestol da jeg endelig hadde klart å stabbe meg ut av badekaret. Hun hadde funnet frem akunpunkturnåler som hun satte i hodet og hendene mine, men jeg vet ikke helt når hun satte dem for det kan jeg ikke huske at hun gjorde.

Jeg spurte om jeg vær så snill kunne få epidural, og jeg brølte og hylte. «Vi får se senere» var svaret jeg fikk. Så spurte jeg om hun kunne sjekke åpning…»Nei, vi venter i alle fall til kvart over 6″ sa hun da. Jeg ble så fortvilet for jeg følte ikke jeg ble trodd når jeg sa jeg hadde det så vondt…

I det hun går ut og lukker døra fikk jeg en rie som gjorde at det sa PLASK!!! ,og vannet gikk mens jeg stod. Sambo ble letter sjokka og spurte stille og rolig » var det vannet eller??» Han prøvde først å løpe etter henne ut døra men kom på at han kunne ikke rope på henne i gangen så kom tilbake og dro i snora.

Da hun kom tilbake så sa jeg til henne «Ta de jævla nålene ut av hendene mine nå!!!!» For da dovna hendene mine bort og jeg følte at beina mine var borte så det eneste som holdt meg opp var at jeg holdt den ene hånda på prekestolen, og den andre hånda på lystgassmaska som jeg dreiv å sugde i for harde livet.

Det gikk ikke mange minuttene før jeg sa til jordmor:
«jeg må bæsje». ”Hæ” sa jordmor. ”Jeg må bæsjebæsje!!» sa jeg til henne. Etter en hel dag med diaré og klyster som jordmor gav meg så hun bare rart på meg. Da klarte ikke kroppen å holde meg oppe lenger og hun hjalp meg opp i senga.

Ett og et halvt minutt senere var Noah ute.

Han pustet ikke da han kom ut og jordmor gav han hjertemassasje og blåste innblåsninger på sengekanten. Siden de ikke klarte å få liv i ham klippet jordmora over navlesnoren, og løp av gårde med ham.

Jeg tror ikke helt at jeg hadde oppfattet hva som skjedde for det som bekymret meg var om jeg hadde revna eller ikke.

Etter en stund hørte vi babygråt og jeg spurte om det var babyen min. «Hvis det er babygråt så er det din, for du er den eneste som har født her i kveld» var svaret jeg fikk.

Jeg fikk ett bitte lite pyntesting mens jeg lå å koste med lille Noah på brystet. Jeg trodde jeg hadde revna hele greia jeg, men jeg hadde flaks å fikk bare en liten rift.

Fødselen fra 2 cm åpning til han var ute tok ca 15 minutter.

Jordmora sa at i de 20 åra hun hadde jobba som jordmor så hadde hun verken sett eller hørt om noen som hadde hatt en så rask fødsel. Ikke en rekord jeg har lyst å prøve å slå ved senere anledning.

Lille Noah fikk en stor påkjenning på grunn av den tøffe fødselen og slutta å puste ved 3 anledninger, så han lå på nyfødtintensiven mens vi var på sykehuset. Nå er alt bra, og han er en utrolig herlig og bedagelig liten gutt. Men jeg har bestemt meg for at jeg tør ikke få flere barn.

Hadde vi blitt sendt hjem fra sykehuset hadde jeg mest sannsynlig født på vei inn dit, og da hadde ikke Noah overlevd for han pustet heller ikke da han ble født og fikk innblåsninger og hjertekompresjon av jordmor på sengekanten. Hun fikk ikke liv i ham så de løp av gårde med ham.

Vi hadde nok ikke visst hvordan vi skulle fått liv i ham og jeg er redd det skal skje at jeg føder raskt, så jeg sier stopp nå.

Les flere fødselshistorier

Hva synes du om artikkelen?