Seks dager før termin satte fødselen i gang. Jeg ble helt satt ut da jeg ringte sykehuset og fikk vite at det var fullt både på fødeavdelingen og barsel. De ville jeg skulle dra én time til et annet sykehus. Men jeg møtte opp likevel – og fikk en fantastisk opplevelse. 

Publisert: 10. mars 2017

Den 12.02.17 var dagen vi hadde ventet sånn på. Jeg våknet klokken 03.00 på natta av noen magesmerter og sammentrekninger jeg ikke hadde kjent tidligere. Jeg stod opp og gikk litt rundt i huset for å kjenne på om dette virkelig var starten på noen rier, eller om det var falsk alarm. 

Forsto det var rier
Jeg satte på en rieteller, og den registrerte alt fra 5-15 min mellom, med en varighet på 20-45 sekunder. Jeg forstod nå at dette var rier, de var såpass vonde, og jeg måtte virkelig konsentrere meg og puste meg imellom dem. Jeg følte allikevel at jeg hadde de under kontroll. Smertene satt nederst i magen og de strålte bakover i korsryggen. 

Tankene begynnte og svirre i hodet, når skal jeg ringe føden? Burde jeg snart dra inn på en undersøkelse? Hvor langt i prosessen har jeg kommet, og så videre. Mange tanker på én gang. Med førstemann tok det veldig mange timer, så jeg tenkte at det kom til å skje denne gang også – selv om jeg viste det kunne gå fortere nå andre gang. 

Fullt på fødeavdelingen
Jeg tok meg en Paracet og en varm dusj, og pakket ned det siste i fødebagen. Morgenen nærmet seg, og riene ble tettere og mer intense. Klokken 08.00 ringte jeg inn til fødeavdelingen på Tønsberg sykehus og fikk snakke med ei jordmor. Jeg fikk da den verste beskjeden jeg kunne få, at det var så fullt både på føden og barsel at de ville helst jeg skulle ringe føden i Skien så de kunne ta meg inn dit. Jeg ble helt satt ut, og visste ikke hva jeg skulle si. Jeg la på og gråt som aldri før, dette ville jeg virkelig ikke, og bare tanken på å sitte én time i bil med rier, og i tillegg være redd for å bli sendt hjem igjen, eller ikke rekke frem i tide, gjorde meg helt uvel. Skulle jeg ligge på et ukjent sykehus helt alene? 

Valgte å dra inn likevel
Jeg avventet litt, og etter hvert som tiden gikk ringte jeg tilbake til føden i Tønsberg og fortalte akkurat hva jeg følte om dette – og at jeg ønsket og komme inn til dem på en sjekk. Som jordmoren sa, så måtte de jo ta meg imot, men de rådet meg til å vurdere andre alternativ.  Men jeg valgte allikevel å dra inn.

Vi ankom sykehuset klokken 10.30. Der ble vi møtt av ei jordmor som undersøkte meg, og jeg hadde 2-3 centimeter åpning. Kjente vi ble litt lettet over at noe var på gang, men det var uvisst hvor lang tid dette ville ta. Vi avtalte at jeg skulle gå litt rundt på sykehuset og bli undersøkt på nytt igjen etter to timer. 

I trygge hender
Vi kjøpte oss litt mat og satte oss ned i kantina. I mellomtiden hadde jeg kontakt med ei jordmor som jeg kjenner, og vi hadde på forhånd en liten avtale på at jeg skulle si ifra til henne når ting var i gang – for vi hadde et stort ønske om at hun skulle få ta vår fødsel. Og snill og omtenksom som ho er, stilte hun opp og kom inn for å bistå oss i fødsel. Jeg var så glad at jeg gråt, utrolig takknemlig. Straks ble jeg mye roligere, nå visste jeg at vi var i trygge hender. 

Smertene forverret seg
Camilla, som hun heter, undersøkte meg igjen klokken 13.50, hadde da 3-4 centimeter åpning. Der fikk jeg en følelse av at dette ville ta like lang tid som med storesøster. Det ble tatt en temperatur måling av meg, den var helt fin, hun tøyde livmoren i håp om at ting utviklet seg litt raskere, vannet hadde nå gått. Vi måtte gi det to nye timer i sykehusgangene, og vente på neste undersøkelse klokken 16.00. Men nå skjedde det virkelig noe i kroppen min, riene kom veldig tett og regelmessig, og smertene forverret seg betraktelig. Smertene satt nå mest i korsryggen og strålte nedover i beina. Nå gråt jeg nesten mellom hver rie, de var så vonde. 

Klokken 15.30 orket jeg ikke mer, og følte at ting gikk veldig fort. Ny undersøkelse viste nå 4-5 centimeter åpning, og da ble vi heldigvis lagt inn og fikk et føderom. Jeg fikk på meg en nattskjorte og en prekestol jeg kunne lene meg på, og lystgass jeg kunne puste i når riene kom.


God kjemi med jordmor og barnepleier
Jordmor undersøkte med doppler, og alt var heldigvis bra med babyen. Vi hadde også med oss ei fantastisk barnepleier som het Ann-Kathrin som var hos oss under hele fødselen. Det har så utrolig mye og si at man har god kjemi, og at man stoler fullt og helt på de som skal hjelpe deg igjennom dette. Og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med de flinke jentene jeg hadde hos meg.

Det var godt å ha noen som var så rolige og ikke minst omsorgsfulle når riene stod på som verst og panikken begynte å ta meg, for nå følte jeg at ting gikk fort frem. Allerede klokken 17.07 hadde jeg 8 centimeter åpning, jeg fikk på CTG-registrering og la meg opp i fødesengen. Da innså jeg at jeg ikke rakk verken smertestillende eller ligge i badekar. 

Full åpning
Klokken 17.27 var det 10 centimeter åpning, og jeg kunne begynne å presse. Jeg følte jeg begynte å miste kontrollen litt da det gikk så fort. Det ble veldig intenst og en ubeskrivelig smerte, men på bare 6 minutter kom endelig verdens vakreste lillebror til verden. Klokken 17.33 på selveste morsdagen, 6 dager før termin. Jeg kan stolt si at jeg fikk den største og fineste opplevelsen med å kunne få være med og ta han ut selv og legge han på brystet mitt. Jeg var så lettet, glad og takknemlig – for en perfekt og nydelig liten skatt vi hadde fått. Vi var forelsket fra første stund vi så deg, så stolte og lykkelige, og jeg følte meg som en superhelt.

Endelig var ventetiden over. Pappa klipte navlestrengen og var så stolt. Du fikk navnet Emilian og veide 3310 gram, var 49 centimeter lang, og hadde 35 centimeter i hodeomkrets. Du hadde mørkt hår og vakre blå øyne. 

Premien verdt alle smertene
Vi er så takknemlige for at vi har fått verdens største gave. Selv med de verste smertene en kan ha, er det virkelig en opplevelse som ikke kan beskrives med ord. Når premien endelig er her, er det verdt hver smerte, og en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. 


Vi vil gi en stor takk til verdens fineste og flinkeste jordmor Camilla og barnepleier Ann-Kathrin som gjorde denne opplevelsen så fin og unik. Det hadde ikke blitt det samme uten dere, evig takknmlig. Skjønneste og flinke barnepleier og ammehjelper Tonje, takk for alt du gjorde for oss på barsel og for at oppholdet på familierom ble så fint. Takk også til alle dere andre vi hadde med og gjøre i tiden vi var der. Ikke minst vil vi takke verdens beste jordmor Eidi på helsestasjonen som har tatt så godt vare på oss under hele svangerskapet. 

Nå skal vi nyte vår nye tilværelse som en familie på 4.

Les flere fødselshistorier

Hva synes du om artikkelen?