Det er ikke mange som kan si at de fødte i en brannbåt midt på Oslofjorden. Men det kan denne mammaen!

Publisert: 23. mai 2016

To år tidligere hadde vi fått vite at vi dessverre ikke kunne få barn på naturlig vis på grunn av komplikasjoner og flere operasjoner. Vi valgte å takke nei til prøverør siden vi hadde to gutter fra før. Men romjulen 2014 fikk vi verdens største overraskelse – en totalt uventet graviditet! Mannen fant meg sittende på gangen, gråtkvalt med en veldig positiv test i hånden. Vi fikk sjokk. Vi skulle bli foreldre igjen!

Ved ordinær ultralyd fikk vi vite at vi ventet en jente, og alt falt på plass – alt føltes så perfet. Termin ble satt til 8. september 2015, dagen før min bursdag. Prinsessen i magen fikk avnet Ella Sofie allerede da.

6. juli var vi på ferie på Vestlandet. Vi reiste fra min venninne og hennes familie etter en uke i Sandnes, for å besøke noen venner i Flekkefjord. Da vi kom fram, tok vi med alle barna for å fiske etter krabbe og kose oss.

Prematur fødsel?
Jeg fikk noen kraftige kynnere som kjentes veldig regelmessige ut. Vi reiste hjem til venninnen min for å slappe av, men magen fortsatte å stramme seg. Vi bestemte oss derfor for å ta en kjapp tur opp til det lokale sykehuset for en liten sjekk – mest for å berolige oss selv med at alt var fint.

Det var det ikke. Jeg hadde én cm åpning og rier. Jeg fikk lungemodningssprøyte og riedempende medisiner. Ambulanse ble tilkalt, og det ble blålys fra Flekkefjord til Stavanger. Turen inn tok rett over én time. 

Kommer babyen ikke likevel?
Der var jeg i en uke før jeg ble fløyet med ambulansefly til Ullevål sykehus. Etter et par dager kunne jeg reise hjem på eget ansvar, med 2 cm åpning.

Jeg ble liggende i sengen og på sofan i omtrent to måneder, med unntak av legetimer og jordmorkontroller. Det ble en tur til Ullevål med smårier, hvor jordmor konstaterte 3 cm åpning og sendte oss til føden. Heldigvis stoppet det opp, og vi kunne dra hjem igjen dagen etterpå – en ny jordmor mente det fortsatt bare var 2 cm åpning.

Dagen før termin
Natt til 7. september våknet jeg cirka én gang i timen med veldig kraftige tak. De var såpass vonde at jeg måtte ta tak i armen til mannen. Takene varte i cirka 30 sekunder, og jeg sovnet igjen hver gang. 

Da vekkerklokka ringte klokken 07:30 haglet det på med rier hvert tredje minutt, og riene varte i over ett minutt. 

Kjør inn nå, nei vent, ikke kjør!
Vi sendte guttene over til svigerinnen min som også er naboen vår. Så ringte vi til Ullevål. De ville at vi skulle sette oss i bilen og kjøre innover, men mannen min mente vi ikke kom til å rekke det. Vi bor cirka én time fra sykehuset, og nå var det midt i morgenrushet.

Mens jeg snakket med jordmor fikk jeg en kraftig rie og virkelig rautet. Hun hørte tydelig at jeg hadde vondt. Hun sa at vi IKKE skulle sette oss i bilen, men ville ringe meg opp igjen etter et par minutter. Kort tid etter ringte hun opp og fortalte at paramedic var på vei.

Rekker ikke sykehuset i bil
Han kom i en akuttbil/paramedicbil og informerte oss om at han hadde bestilt ambulanse som var på vei. Men skjønner raskt at vi ikke har tid til å vente. Jeg lå på plenen til naboen og brølte. Paramedic ba meg sette meg foran i bilen, og mannen satt seg bak – så kjørte vi for å møte ambulansen.

Etter fem minutter var det ett minutt mellom riene, og ambulansen var for langt unna. Paramedic fortalte da at han også hadde tilkalt brannvesenets båt i tilfelle. Vi kjørte direkte til en brygge hvor båten skulle legge til. 

Vil ikke!
Da vi ankom bryggen kom jeg meg ut av bilen, og ble hengende på et gjerde og puste meg gjennom en skikkelig ille rie. Paramedic grep tak i armen min og sa med streng stemme "Nå må jeg bli streng med deg og si at du må reise seg og gå ombord i båten". Alt jeg klarte var å skrike "NEI!"

Da rien var over kom jeg meg inn i den lille båten. Paramedic ba meg legge meg på båren, men igjen sa jeg bare "Nei!" og la meg på alle fire på gulvet. Der var det en særdeles god jernstang jeg holdt i når riene var på det verste. Mannen strøk meg forsiktig på korsryggen, og det var så deilig. Men plutselig gnei han så innmari hardt, og jeg ble forbanna og slo etter han og skrek "Slutt!" Men det var ikke mannen, men paramedic som hadde tatt over. Wops!

Nå kommer hun!
Plutselig kjente jeg pressetrangen. "Nå kommer hun", ropte jeg og hoppet visstnok opp på senga selv. 

Stolte foreldre ombord i brannbåten. Foto: privat

Jeg tok tak i mannen min, og kjente jeg fikk full panikk. "Kom, nå driter jeg på meg!" Det var min verste skrekk, og det å ligge på en båt og bæsje foran paramedic, brannmann og mannen min var det verste med hele opplevelsen. Men det ble fjernet veldig diskret.

Etter to press, midt på Oslofjorden, ble den lille prinsessen født. Klokken var 08:35. Hun var 2709 gram 48 cm lang og helt perfekt!

Fikk lue av paramedic
Paramedic hadde en liten hjemmestrikket lue i ambulansefarger i utstyrsveska, så den fikk hun på seg. Han fortalte etterpå at det jeg trodde var hodet som kom på den første pressrien, faktisk var fostersekken, og at hun kom ut etter at den sprakk. Han måtte lene seg bakover for å ikke bli dusjet ned av fostervann. 

På Aker brygge ble vi hentet av en ambulanse og kjørt til Ullevål sykehus. Alt sammen skjedde på én time.

Etter to dager på sykehotellet reiste vi hjem og begynte hverdagen som en familie på fem. 

Alt i alt synes både jeg og mannen min at oppelvelsen var ganske fantastisk!


Les flere fødselshistorier

 

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHoldt adopsjonen hemmelig – dro på overraskelsesbesøk med babyen!
Neste artikkelFødte på ferie!
DEL