Jeg fikk beskjed om at nå kommer babyen. Vi ble forberedt på å få et prematurt barn. Og så roet alt seg. Det ble ti lange uker før den vesle jenta endelig kom til verden.

Sist oppdatert: 29. mars 2016

Hvis jeg hadde sagt «Jeg gikk til termin» da fødselen startet, er det ingen på sykehuset som hadde trodd på meg.

Kronglete svangerskap
Endelig var jeg gravid, og kroppen var helt fantastisk! De første 16 ukene var utrolig flotte, men én kveld sa det stopp. Jeg fikk intense smerter nederst i magen, så jeg og mannen min dro til legevakten. Vi var såklart veldig redde, men fikk beskjed om at det mest sannsynlig var blindtarmbetennelse. Dette skjedde svært sjelden hos gravide, men det kunne skje. Vi dro opp til sykehuset og klokken tre på natta ble jeg opererert.

Etter operasjonen ballet det seg på. Jeg ble liggende mye stille, fikk bekkenløsning og ekstremt mye vann i kroppen. Det skulle i midlertidig ikke stoppe meg, så jeg og mannen dro på tur med Kielferja. Litt ferie skulle vi også ha før stjerna gjorde sin ankomst.

På vei tilbake var jeg sikker på at jeg ble mamma på internasjonalt farvann. Jeg fikk intense smerter som kom og gikk. Stakkars de gamle damene på båten som prøvde å hjelpe meg til å finne lugaren min. De snakker nok ennå om hun høygravide som sto å skreik i handlegata. Men det roet seg, heldigvis.

Samme smertene igjen – rier?
Cirka tre uker etterpå kom de samme smertene tilbake. Denne gangen tok jeg ingen sjanser, og dro til legevakten. Jeg ble sendt opp på føden, og fikk beskjed om at dette var sterke rier.

Når sjokket hadde senket seg, fikk vi høre at livmortappen hadde trukket seg opp, og stjerna vår var klar til å bli født! Jeg fikk modningssprøyter og beskjed om å ligge på sykehuset – på føden – i to uker!

Jeg gråt og gråt, og ville hjem. De kom fra nyfødtintensiv og viste oss bilder av hvor stor stjerna vår var, hvordan respiratoren så ut, og alle ledninger som ville bli koblet opp på stjerna vår. Alt som kom til å skje når hun ble født. Mannen min fikk en omvisning, men uten meg, for jeg måtte jo ligge.

Etter ni dager, og intens masing, fikk vi dra hjem. Stjerna viste ingen tegn på å komme og jeg måtte love å ta det med ro.

Hun kommer jo ikke?
De neste ukene var tunge, dagene lange, og jeg kunne ikke tro at denne ungen ikke ville ut. Dagen var kommet for omvisning på det lille lokale sykehuset. Nå som stjerna hadde vært i magen over 37 uker kunne jeg føde der. Det var jeg veldig glad for etter ni dager på et stort sykehus der de var fantastiske, men alt for mange og for høyt tempo for min smak.

Etter omvisningen spurte jordmor om hun skulle måle blodtrykk og ta magemål. Dette takket jeg ja til, og det var veldig bra jeg gjorde. På toppen av kransekaka hadde jeg fått svangerskapsforgiftning! Jeg kunne ikke tro hvor mye kroppen jobbet mot meg.

Skikkelig oppkoblet! Foto: privatJeg fikk igjen beskjed om at jeg måtte være på sykehuset. Mannen min reiste på jobb, for sykehusopphold hadde vi vært med på før.

Nå blir det keisersnitt!
Så skjedde alt veldig fort etter en ny måling. Jeg ble trilla ned på intensiveavdelingen, og fikk beskjed om at nå ble det keisersnitt. Jeg har aldri hatt så mange ledninger koblet opp til meg på en gang. Jeg fikk ringt mannen min og gråt – jeg var redd og han måtte komme, for nå ble han pappa.

Så, helt ut av det blå, roet alt seg. Stjerna hadde det igjen bra i magen, og etter enda noen dager fikk jeg dra hjem.

Tunge uker
Ukene gikk og jeg kunne ikke tro hvor tøft det var. Jeg gråt hver dag, for jeg var så sliten og lei. Det var ti uker siden jeg fikk beskjed om at nå kom stjerna. Det var de lengste ukene i mitt liv. Annen hver dag måtte jeg kjøre opp til sykehuset og måle CTG, blodtrykk og ta blodprøve. Det var intenst og jeg så ikke lyset i tunnelen. Jeg skulle jo ha stjerna mi i armene innen nå, og jeg så ikke hvor bra det faktisk var at hun var i magen og koste seg.

Jeg snakket med gynekolog på sykehuset, og ble lovet at jeg skulle settes i gang på termin. Jeg fikk også modningsakupuntur.

Endelig fødsel!
To dager før termin våknet jeg med rier. Endelig! Nå var det ingen vei tilbake. Jeg sendte mannen min på jobb og lovet å ringe. Jeg dusjet og koste meg med rier – og syntes det var herlig! Jeg barberte leggene, sminket meg og fikset håret. Sang på badet og danset rundt. Mannen min kom hjem igjen cirka klokken 10, og klokken 14 dro vi på sykehuset.

Der fikk vi beskjed om at dette kom til å ta lang tid. Vi kunne dra og spise, eller dra en tur hjem. Vi bestemte oss for å bli, for vi hadde med musikk, bøker med mer. Vi hadde ventet på sykehuset før, så dette var ikke noe problem. Det gikk noen timer og riene var ganske sterke, men jeg fikk beskjed om at de enda ikke var mulige å måle så jeg måtte bare vente.

Vannet går
Under en rie gikk vannet, og jeg sa til mannen min at han kanskje burde si i fra til noen. Når de da sjekket meg hadde jeg cirka seks centimeter åpning. Endelig framgang, men jordmor var like rolig og ba oss slappe av. Det ble ikke noen stjerne født denne dagen.

Det ble intenst og jeg spurte om det var mulig å få ligge i badekar, men på grunn av svangerskapsforgiftningen var ikke det aktuelt. Klokken ble 22 før noen var inne igjen hos oss. Jeg hadde nå veldig vondt, men gikk rundt, vugga på en prekestol og var bare glad. Jordmor sjekka meg og endelig var det åtte centimeter.

Trykketrangen melder seg
Jeg fikk komme inn på et annet rom, og fikk plutselig trykketrang. Jeg måtte knipe igjen, men det var bare å glemme. De fikk dytta meg over i fødesenga, og jeg fikk en sprøyte med morfin i låret. Noe mer var det ikke tid til. Jeg spurte om jeg kunne stå på knærne, men det var også bare å glemme. Gynekologen skulle ha full kontroll.

Stjerna vår var selvsagt stjernekikker og lå feil vei. I tillegg var blodtrykket mitt veldig høyt. Plutselig var det mange mennesker der inne og jeg fikk noe intravenøst som gjorde at jeg ble helt borte. Blodtrykket mitt var helt på tur, og stjerna vår fikk svak puls.

Jeg ble klippet, noe jeg ikke merket, men hørte. Jeg fikk beskjed om å presse. Det hadde jeg ventet i 10 uker på, så det skulle jeg klare. Jeg presset for mine 10 helvetesuker. Kun tre press, så var hun ute. Ingen hadde trodd jeg skulle klare det selv, og nesten alle der inne sto og måpa. Med tang klar og operasjonslege tilstede.

Stjerna vår titta på meg, og i det øyeblikket kunne jeg gjort alt igjen. Alle ukene, tårene og smertene var glemt og jeg gleder meg til neste graviditet.

Les flere fødselshistorier

 

Hva synes du om artikkelen?