12. desember var terminen min, og da terminen nærmet seg, var jeg veldig klar for å få ut denne lille skapningen som lå inne i magen min. Riene mine begynte selvfølgelig ikke på terminen, men den 17. desember, altså 5 dager senere.

Publisert: 3. juni 2009

Veldig glad var jeg da jeg våknet kl. 12.00 og kjente små, men ubehagelige rykninger i ryggen og magen. Jeg var ikke helt sikker på om dette var rier, men jeg sto opp, og de kom med 20 minutters mellomrom. Da skjønte jeg at det var i gang.
 
Jeg ringte mamma og hun dro fra jobb og hjem til meg. Kjærsten min var på jobb, men det tok ikke lang tid før han kom hjem da jeg ringte og sa at nå tror jeg det er i gang! Mamma hjalp meg med å ta tiden på riene som kom og gikk. Jeg syntes ikke de var spesielt vonde, og tenkte at dette kommer jeg jo til å takle lett! Da klokken var 15.00 kom kjæresten hjem og var helt gira! ”Skal vi dra på sykehuset? Har du vondt? Har du pakket baggen?” Så mange spørsmål på en gang ! Jeg sa at han måtte ta det med ro, og at vi måtte nok vente noen timer til med å dra på sykehuset. Jeg ville jo slippe å bli sendt hjem igjen med en gang.
 
Da klokken var 18.00, hadde jeg rier med 6 minutters mellomrom. Jeg hadde hørt at når det var 6 min mellom hver rie, så skulle man dra til sykehuset. Jeg ringte sykehuset, og fikk prate med en jordmor. Hun sa at det var best hvis jeg venta litt, til det var 5 minutter mellom hver rie. Jeg satt meg ned i sofaen og ventet på at de skulle komme oftere. De var fortsatt ikke spesielt vonde, men de var ubehagelige, og det var ikke aktuelt å sitte. Jeg måtte stå eller gå rundt i leiligheten.
 
Cirka 3 timer senere var jeg drittlei av å gå hjemme. Riene hadde økt litt, og det hadde sannelig smertene også. Jeg ringte til sykehuset igjen, og fikk beskjed om at jeg kunne komme hvis jeg absolutt ville. Det tok ikke lange tiden før vi var ute av døra, og på vei til sykehuset.
 
Det tok bare 5 minutter å kjøre, så vi var på sykehuset ca. 21.30. Da vi kom på sykehuset, ble vi sendt inn på en av fødestuene. Vi fikk en jordmor som ikke var helt god. Plutselig ble hun bare borte, og da hadde hun tydeligvis gått av vakt. Det kom inn en annen jordmor som var veldig hyggelig og jeg tenkte: Yes! hun skal ta i mot mitt barn!
 
Jordmoren sjekket om jeg hadde fått noen åpning og den var bare på 1 cm. Skuffende, men jeg tenkte at i løpet av natten hadde jeg sønnen min i armene. Timene gikk, og riene kom hvert 6 minutt. Jeg bestemte meg for å hoppe i dusjen. Det var utrolig deilig, og der sto jeg i 15 minutter. Jeg satt meg i badekaret rett etterpå, men da stoppet riene opp. De kom plutselig med 20 minutters mellom rom. Det var veldig synd, for jeg likte meg utrolig godt i badekaret, og så for meg en fødsel i badekar. Jeg gikk ut av karet og la meg i fødesengen.
 
Timene gikk og vi fikk en ny jordmor (IGJEN), da den andre gikk av vakt. Åpningen var fortsatt bare 1, kanskje 2 cm. Jeg begynte å bli utrolig lei, og tenkte at dette kunne ta sin tid! Mamma og kjæresten sov på skift i en stol som sto ved fødesengen. Jeg fikk ikke sove i det hele tatt. Riene ble utrolig vonde jo mer klokken tikket og gikk.
 
Jeg sto på alle fire i sengen og skrek av smerte! Jeg klarte ikke å ligge i ro så lenge av gangen, så jeg måtte gå litt rundt i rommet. Jeg sto mye i vinduet, og tittet ned på alle menneskene som gikk frem og tilbake på gaten. Jeg så barn som ble levert i barnehagen tidlig om morgenen. Men jeg så også at de ble hentet om ettermiddagen! Jordmor sjekket åpningen, men ikke mer enn 3 cm var det.
 
Lystgassen fungerte ikke, jeg ble bare ufattelig kvalm og «full». Ny jordmord kom på vakt, og bestemte seg for å gi meg en epidural, fordi jeg hadde så store smerter. Da fikk jeg sove nesten en time. Utrolig deilig! Men etter den ene timen, satt de i gang riene med drypp, og de ble vondere enn noen gang.
 
Jordmoren bestemte seg for å ta vannet mitt, og etter det gikk det fort! Jeg husker veldig lite etter epiduralen egentlig. Men da jordmoren skulle gå av vakt, kom den jordmoren jeg gledet meg over skulle få ta i mot barnet mitt på vakt. Hun fikk sjokk, da hun så meg ligge i sengen enda. «Har du ikke født enda?» sa hun.
Hun syntes nok veldig synd på meg som hadde ligget så lenge med vonde rier. Jeg var veldig sliten, og utrolig klar for å få ut den lille babyen. Jeg fikk pressrier, og begynte å presse. Kjæresten spurte jordmor, hvor lang tid det var igjen. Hun svarte: «ca en times tid». Jeg tenkte: neeei. Syntes det holdt nå, og ville få ut ungen med en eneste gang.
 
Det klarte jeg også! Jordmora rakk så vidt å løpe bort til skapet der hanskene lå, og ta de på seg, før halve hode til Dennis var ute. Da jeg presset aller siste gang, rett før han kom ut, tenkte jeg: nå går underlivet mitt til Helvete! Men det kunne jeg ikke brydd meg mindre om. Han kom ut, og jordmoren la ham på brystet mitt. Han skrek med en eneste gang. Å få føde sønnen min, er det beste som har skjedd meg i hele mitt liv! Han var så utrolig skjønn! Jeg hadde blitt mamma! Tross 36 timer med fødsel, så sitter jeg den dag i dag, og tenker: jeg gjør det gjerne igjen! Flere ganger om jeg kan!
 
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEn historie om sorg og om glede
Neste artikkelMin dramatiske fødsel – verdens vakreste Marihøne blir født!
DEL